[Om hvordan Seoul's got Soul VI.]

Seoul dag V: Ikeapiken dro sørover for å besøke en kamerat. Jeg, som faktisk liker å gå i butikker, gikk hull i skoene mine i ren iver over å kunne få tråle drømmelandet klær på salg. Vi fikk endelig tak i billetter hjem. Og vi opplevde for aller siste gang den koreanske magien, i form av fire militærgutter.

I motsetning til Ikeapiken, som er svært lite glad i å gå i butikker, elsker jeg det. Og koreanske butikker har ufattelig mye fint. Alt er fint. Tommelfingerregelen er at det som ikke er fint, er laget i Kina. Så da Ikeapiken bestemte seg for å besøke en kompis lenger sør, og alle de koreanske vennene mine var på jobb og skole, så jeg mitt snitt til å få utnyttet tiden. Dette er fra et av de beste markedene i Seoul, Dongdaemoon.

Det selges i all hovedsak klær og sko og sånt, men de har ganske mye annet også.

Og Tottoro! Men han er egentlig japansk.

Dette er fra Ide, like ved Ehwa University. Etter en hel dag med shopping var jeg temmelig utkjørt. Jeg skulle møte en venninne og kollegaene hennes like ved hostellet mitt, så jeg kastet meg på t-banen uten helt å sjekke om det var riktig vei (følte meg ganske erfaren etter gårsdagens strabasiøse ferd gjennom hele Seouls undergrunn). Etter noe som virket som timer, oppdaget jeg til min forskrekkelse at jeg hadde tatt linjen nitten stopper i feil retning. Ikke noe å gjøre noe med, tenkte jeg, og bestemte meg for å powernappe litt. To og en halv runde senere kommer en kar bort for å spørre om jeg ikke har tenkt til å gå av snart. Pinlig. Det var dessuten den eneste ruten i hele Seoul som går rundt. Så har jeg gjort det og.

Å skaffe oss returbilletter hjem fra Korea skulle vise seg å være vanskeligere enn først antatt. Ikke at vi var så fryktelig lei oss, men alle må jo hjem en gang. Vi fant billetter med det kinesiske reiseselskapet vårt, men de billettene var så dyre at samtlige av våre koreanske venner holdt på å besvime. Fordi Korea er landet der alt det utenkelige er selvsagt, var det derfor helt naturlig at venninnen min jobbet i et reiseselskap som gjorde at hun fant billigere billetter enn om vi hadde kjøpt dem på egen hånd. Jeg betalte henne tilbake i cash. 10 000 koreanske won er verdt 50 norske kroner, og det er den største seddelverdien. Helt sinnsykt å stå med så mange penger i hånden på en gang.

Samme morgen på hostellet vårt, hadde svensken vi delte rom skrytt at han hadde vært ute med noen generaler kvelden før, og de hadde gitt han en koreansk militær t-skjorte. Vi ble selvsagt bare så misunnelige, og for å sitere meg selv, sa jeg: "Å, nå er jeg bare så misunnelig. Jeg vil også ut med fire militærgutter og få dem til å gi meg gratis militærklær". Det er helt sant. Det var nøyaktig det jeg sa. Åtte timer senere blir den koreanske venninnen min og jeg stoppet av disse fire staute karene. Og av alle koreanerne vi møtte i Korea (og det er mange, det bor dobbelt så mange i Seoul som i Norge til sammen) var dette de eneste vi møtte som kunne noe nevneverdig engelsk.

Vi ble bestevenner med en gang. De fortalte at de egentlig var ferdige med militæret, men at de samme dag hadde hatt den årlige øvelsen. At jeg så dem i militærdrakter og ikke i de vanlige klærne deres var bare så pinlig. Personlig syntes jeg det var betydelig mer praktisk, for alle hadde sydd navnet deres på høyre brystlomme. De het het: Mr. Cho, Mr. Lee, Mr. Kim 1 og Mr. Kim 2. Koreanske navn er vanskelige altså.

Som den gode venninnen jeg er, hadde jeg vunnet alle guttenes hjerter før Ikeapiken endelig kom tilbake til Seoul. Fire gutter som forguder deg kan bli litt mye, så etter en time kom jeg tilskade for å fortelle dem at jenta vi ventet på var en kjent undertøysmodell i hjemlandet vårt. (Det er en noe modifisert sannhet. Nesten.) Forventningene var med andre ord skyhøye. Kameraten hun hadde besøkt hadde en bekjent som jobbet for en sojufabrikk. Ikke bare hadde han ordnet oss to store ølmugger med lokk, han hadde fått haugevis med plakater, håndkremer, penner, mini soju-flasker, og en drøss med andre ting.

Ingen av guttene hadde snakket med noen utlendinger før noen sinne. Jeg tror vi satte stort inntrykk. Turens beste sitat var utvilsomt Mr. Chos: "Oh my God. This is too much. I need kimchi."

Ikeapiken er glad i karaoke. Personlig kan jeg styre meg, men K-pop er jo et klart høydepunkt i tilværelsen min. Etter mye mas fikk vi overtalt guttene til å bli med oss, da vi ikke snakker koreansk. Noen måtte jo synge for oss. Sjokket var ubeskrivelig da vi oppdaget at dette var en iskremkaraoke.

Koreanske gutter har større selvtillit enn norske menn på vei hjem fra Thailand. De var i konstant konkurranse med hverandre. Slik gikk store deler av samtalen vår:

• Hvem hadde den kuleste stilen? ("Har dere ikke de samme klærne på dere?")
• Om jeg måtte få en armycap, hvilken ville jeg ha? ("Er de ikke like?")
• Om jeg måtte ta bilde med en koreaner i hele verden, og det bare fantes de fire, hvem ville jeg ha valgt? ("Ser dere ikke like ut?")
• Om jeg måtte ha et koreansk navn, hvilket ville jeg hatt? ("Heter dere ikke det samme?")
  
• Om jeg måtte la en av de guttene få bestille øl til meg, hvem ville det vært? ("Drikker vi ikke samme øl alle sammen?- Og dessuten, kan jeg ikke få gjøre det selv for jeg har lært meg hvordan?")

Og så videre. Samtidig satt begge av Kim'ene på hver sin side av meg og hvisket "Pick me, pick me, pick me".

Om jeg må gjenta meg selv atter en gang, Korea er landet hvor virkelig alt du ønsker det at skal skje. Etter fem dager hadde jeg faktisk begynt å pushe det, bare for å bevise til meg selv at jeg ikke drømte, uten hell. Korea fremstår fremdeles som noe helt uvirkelig. Jeg har i alle år fått juling av brodern fordi jeg ikke kan prompe eller rape på kommando. Helt sant. Så jeg bestemte meg for å teste det ut da vi gikk ut av baren.

Jeg dro den største rapen i hele mitt liv.
Han jeg snakket ble stille en lang stund før han stammet frem: "Det er det kuleste jeg har sett en jente gjøre i hele mitt liv".
Så jeg lo kult og sa at koreanske jenter var selve definisjonen på yndighet. Han rødmet.
"Men norske jenter, de er sexy."

Her er vi på vei hjem. Guttene skulle opp på militærøvelse klokken åtte dagen derpå. Vi hadde glatt overhørt det hele kvelden, og det begynte faktisk først å demre for oss da de sa at det egentlig ikke var noen vits i å dra hjem da det allerede var begynt å bli lyst ute.

(Om noen lurer, så ja, jeg fikk hatten. Og den er en hit i Kina. Jeg blir stoppet av koreanere konstant. Folk peker og synes det er kulest.)