[Om hvordan Seoul's got Soul III.]

Seoul dag II. Vi var på Kimchi-museet, og i et av de travleste handleområdene i byen. Møtte venner, og spiste altfor, altfor mye mat.

Koreanere er veldig vennlige. Denne statuen som jobbet på Kimchi-museet for eksempel.

Her er lappene vi skrev på Kimchi-museet.

Etter Kimchi-museet dro vi til Dongdaemoon for å spise en veldig stor lunsj. Jeg elsket at vi fikk forkler. Mat er faktisk en egen grunn til å dra til Korea. Jeg skulle i det hele tatt likt å vite hvordan koreanere holder seg så små og yndige. Ikeapiken og jeg ble nemlig alt annet enn nettopp det, etter å ha deltatt i koreansk spisekultur i en uke. Det forløper seg som følger:

Sen frokost sånn i tolv-tiden. En kjempelunsj hvor du spiser omtrent like mye som det jeg pleier å spise til vanlig på en liten uke. Middag klokken fem, enda du egentlig ikke er sulten. Da skal man gjerne dytte i seg enda mer enn du spiste til lunsj og middag de siste to ukene. Og så er det rett ut på byen, hvor du sitter og spiser og drikker til klokken er fire. Da går ut, og finner en ny restaurant, hvor du spiser enda mer enn du har gjort hele dagen.

Det kan forresten hende at koreanere spiser mer av de såkalte "riktige" tingene når ingen ser. Tom for eksempel denne soppen, som man får hvitere hud av (her la jeg ned veto plent).

På t-banen på veien hjem møtte vi denne gjengen her, på tilsammen over tyve stykker. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva som var greia, men det var en stor hit at jeg ville ta bilder med dem, for plutselig var det kameraet overalt.

Venninnen min jeg kjenner fra Taiwan insisterte på at vi skulle spise doughnuts. Jeg orket jo egentlig ikke mer mat, men det var før jeg oppdaget denne: Cookie-sjokolade og ostekake-doughnut.

Og så fant jeg en pelikan.

Vi tok klistremerke-bilder. På den ene veggen oppdaget jeg dette celebre navnetrekket.

Ble de ikke fine?

Etter lunsj gikk vi rundt i handlegaten. Denne dagen prøvde å få meg inn i sminkebutikken hennes ved å si at Rain hadde gått fordi en gang. Det virket selvsagt.



Plutselig kom jeg over denne alterveggen med koreanske idol-fan effekter. De hadde dessverre lite av mine personlige favoritter, og til å være laget i Kina, var de gruelige overpriset. Men se det stjernegliset til undertegnede.




Dette er utenfor World Trade Center. Tror jeg. Husker ikke, for å være helt ærlig. Det var veldig mye informasjon, og koreanske navn er så vanskelige å huske.



Etter som tiden gikk og ting på magisk vis ordnet seg mer enn det vi trodde var mulig for Ikeapiken og meg, begynte vi å se hvor langt vi kunne dra det. Koreanere på byen snakker i grunn ikke med folk på nabobordet. Allikevel gikk vi bort til noen gutter i et hjørne for å høre om vi kunne kjøpe skjerfet til han ene. Jeg sa jeg elsket Seoul, og plutselig hadde vi søren meg fått hele supporter-skjerfet.



Sånn serveres øl i Korea. Og i hjemmet mitt for tiden. Hvorfor? Ok, dette er det som skjedde:
Tine: De ølmuggene er så sykt kule ass.
Ikeapiken: Jeg vet. Skulle ønske jeg hadde en sånn.
Koreansk kamerat: Jeg kjenner en kar som jobber på en bar. Gi meg to dager så skal dere få en hver.

Sweet, sweet, sweet.



Disse jentene møtte jeg utenfor et av de hippeste utestedene i Seoul. Kule Koreanere som gjør gangsigns. Jeg var selvsagt i ekstase.