[Om kinesisk youtube-blokkering.]

Kinesisk sensur og diktaturstyre er et ikke-tema i klassen. Vi kan godt snakke om det når ikke lærerne er til stede, men det er ingen vits i å provosere med å diskutere noe de fleste av dem bevisst unngår å snakke om.

I hver muntlig time har vi en nyhetsrunde, hvor alle skal fortelle om en nyhet hver. Det kan være alt fra at prisen på stekt ris i kantinen har gått opp, til at det er kommet altfor mye sne i Oslo. I dag kunne en av indoneserne fortelle at hun ikke hadde fått sett morgennyhetene, fordi youtube var stengt i Kina.

Læreren vår ble først litt rar i ansiktet. Så sa hun at hun hadde lest om at youtube var stengt i avisen faktisk.

Jeg rakte opp hånden og lurte på hva det hadde stått. Læreren fortalte at det egentlig bare hadde vært en liten notis. Ingenting. At det var noen briter som hadde lagt ut en film om noen ulovlige varer i Tibet, og at kinesiske myndigheter hadde ment at det var best at ingen så en film om slikt. Det ville nemlig føre til panikk, og folk ville tro at dette var en vanlig salgsvare.

Jeg spurte om hun visste hva slags varer det var snakk om. Det var ikke nevnt. Hun så ikke på det som noe videre relevant for saken heller.

Det hang en rar stillhet i rommet da nyhetsrunden fortsatte og en av japanerne kunne fortelle at klesbutikken på campus ikke hadde latt henne prøve en genser før hun kjøpte den forrige torsdag.