[Om bursdagshelgen.]

Stavanger og jeg har nettopp spist bursdagsgelé med ekte vaniljesaus. Bringebær- og sitrongelé faktisk, etter Verstevennens oppskrift, men det må du aldri si til henne, for da blir hun så hoven. Det har vært en av de bedre bursdagshelgene på mange år, selv om den har vært så hektisk at ikke en eneste skolebok er åpnet, og geleen måtte vente til dagen etter. Jeg er så sliten at det er godt å vite at det i det minste er et år igjen til neste gang.

Vi begynte med gangsterpartiet på fredag. Jeg har jo fått en gangstervenn på skolen. Han går med gangsterklær, bruker ord som "Crew" når han snakker om vennene sine hjemme i Canada, og har alle de riktige gangsterbevegelsene. I tillegg har han bestemt seg for å flytte til Beijing på permanent basis. Utvilsomt for å slippe unna det ekstremt lugubre miljøet han har vanket i før. Allikevel, han er en hyggelig kar, og da vi allikevel hadde invitert femti stykker til festen vår, så jeg ikke noe i veien for at han skulle også få komme. Da jeg nevnte at det var en gangsterfest og jeg helst så at han kledde seg ut, nektet han. Major skuff. Jeg tolket det allikevel som at det nok helst skyldtes at han så seg selv allerede i gangsteroutfiten. Dette er selvsagt noe jeg ikke har turt å si til han enda. Vi er tross alt ikke så gode venner enda. Han kan jo drepe meg.

Til tross for at flertallet hadde droppet å forstå at man skal kle seg ut på temafester, vil jeg påstå at utfallet allikevel var over all forventning for de som faktisk gjorde det. Til tross for at det bare var ti ut av over tretti stykker.

Lørdag var det fest på skolen min for alle japanerne. Det går over to tusen japanere på skolen min. Jeg var derfor en selvsagt gjest, og briljerte stort med mine standardfraser "Hello nipples" og "Unnskyld, men lever du på foreldrene dine enda?". Da festen var ferdig dro Nintendo-japanerne hjem for å spille nintendo. Snehvit (jentekoreaneren min) og en japaner ble igjen med meg, og sammen gikk vi litt frem og tilbake, før japaneren bestemte seg for at han var sulten. Klokken var jo bare ti. Vi gikk til nærmeste restaurantområde. Da ringte en amerikansk kamerat av meg og sa han satt på en kafé i nærheten. Snehvit ba meg løpe bort og si til hei til han. De skulle bare bli stående. Ok, sa jeg. Et kvarter senere fikk jeg beskjed om å dra til Nintendo-japanernes leilighet. Og jeg måtte skyndte meg.

Det burde jo ringt en bjelle på et eller annet tidspunkt. Men det gjorde det faktisk ikke. Da jeg kom i leiligheten hadde de slukket alle lys og det sto iskake på bordet. Gull, gull, gull.


Og etterpå tente vi lys på kaken til japaneren som skulle dra, og så sang vi like så godt for henne også. Merk japaneren til venstre. Han hadde prøvd å bleke håret for å få samme hårfarge som meg. Svært skuffet lurte han på om jeg kunne være med til frisøren neste uke, så de kunne faktisk få fargen han ønsket seg.

På bursdagen min våknet jeg opp til at Stavanger lagde pannekaker på kjøkkenet. Vi ringte H, og en time senere satt vi og spiste pannekaker med Nora jordbærsyltetøy, nugatti, og altfor mye bacon. Det skulle jeg gjerne lagt ut bilder av, men sant og si var jeg så opptatt med å spise at jeg glemte å ta bilder av det hele.

Etterpå dro jeg til gamleskolen min for å møte Lille Stavanger og den fransken kjæresten hennes. Været var fint. Såpass tanbart at vi skulle ha piknik ute i solen. Lille Stavanger og jeg gikk i minst åtte timer (sånn omtrent), men til slutt fant vi innsjøen kjæresten hennes hadde snakket om. I ettertid ser jeg jo at den enkleste måten nok hadde vært å bare spørre en av de tusen turistguidene som ledet kinesiske turistgrupper rundt på universitetet.

Vi drakk fransk vin, og spiste sushi, og bagetter med brunost. Litt kulturell fusjon må man nesten regne med når du bor i det mest internasjonale området i Beijing.

Kjæresten kom etterhvert med kaker. Han visste ikke hva jeg likte så han hadde kjøpt de tre han likte best.

Det gjorde i grunn dagen akkurat så bra som man kunne få den.

På kvelden møtte jeg H. og vi hadde et større etegilde på den indiske restauranten i Wudaokou. Deretter ville jeg helst hjem, noe redusert etter helgens tidligere strabaser, men enda mer redusert etter fjorten retter curry. H var allikevel ikke helt klar for det enda, og vi endte opp på La Bamba med hver vår skadeskutte daiquiry. Da vi endelig hadde klart å få dem i oss var statusen omtrent som på bildet, og vi bestemte oss for å gå hjem. Sengen har sjeldent fristet mer.

Hurra for meg!