[Om ulovligheter i Kina.]

Det har vært lite med oppdateringer dette året. Det er flere grunner til dette. Følgende er grunn nummer syv... sånn omtrent.

Jeg er en lovbryter. I Kina.

Noen mennesker er bare eksepsjonelt dårlige på ting. Å bryte lover er en av mine. Jeg får fortsatt angst bare jeg tenker på de to gangene jeg skulket på videregående, og den ekstra ringen jeg tok med meg fra tannlegen i tredjeklasse, som ble gjemt under sengen i frykt for at mamma skulle oppdage det. Allikevel, nå har jeg altså prestert å gjøre det store. Jeg har blitt en lovbryter. I Kina. Det har vært helt forferdelig. Det har vært netter hvor jeg har våknet, dryppende våt av svette og en konstant angstfølelse som (nesten) har tatt matlysten min. Det vil si, hadde jeg bare ikke vært i Kina, hvor mat er best alltid .

Det hele begynte med spontanturen til Sør-Kina. Vi endte opp i Hong Kong. Mitt kinesiske visum gikk ut 31. januar. Jeg dro hjem til Beijing sent 23. januar. Jeg hadde tid nok til å fornye visumet mitt. Få en visumutvidelse. Ting ville ordnet seg, til tross for at den kinesiske nyttårsfeiringen startet påfølgende uke. Trodde jeg. Ting var nemlig ikke stengt da vi feiret nyttåret i Taiwan. Jeg tok feil. Veldig feil. Så da jeg sto på skolen lørdag 24. januar, møtte jeg en stengt dør, med lapp om at de ikke åpnet før 2. februar. Om man oppholder seg i Kina uten visum får man en bot på fem hundre kroner per dag. Det er fort mye penger. Pokker, pokker, pokker, tenkte jeg, men slo meg selv like fort til ro med at det ikke var noe å gjøre med. Dessuten var Verstevennen og Partner in Crime på besøk og det hjalp for ganske mye. De er tross alt verdens beste distraksjonsmomenter om de prøver eller ei.

Ti dager senere var jeg på skolens visumkontor igjen, som fortsatt var stengt. En dame fortalte at de ikke åpnet før 4. februar. Ingen overraskelse. Er jo tross alt i Kina. Etter å ha forklart situasjonen sendte hun meg strake veien til politistasjonen, som nektet å ta i mot meg, med mindre jeg hadde med meg huseieren min. Passet mitt kunne de derimot godt ta. Det begynner i det små. På en snau uke hadde jeg altså blitt både lovløs, visumløs, og passløs. Jeg ringte huseieren, og til tross for planlagt grytidlig avgang til den kinesiske mur dagen derpå, ble vi enige om å møtes på politistasjonen. Etter at han litt pinlig berørt kom bankende for å ta bilder av meg og leiligheten er han ikke så vanskelig å ha med å gjøre nemlig.

Neste morgen sto jeg på døren i det de åpnet. Herr Kang skrev under på tingene han trengte og dro hjem. Jeg fikk beskjed om å vente. Tre kvarter senere kom en amerikaner ruslende inn. Etter nok en lengre venteperiode kom en politimann inn på stasjonen, og med stram mine fikk vi beskjed om å følge med ut i bilen hans. Han hadde passene våre i hånden.

Vi kjørte langt. Og så ble vi tatt med ned i kjelleren og inn på et avhørsrom med en seng i det ene hjørnet. Amerikanerens kinesisk var omtrent på nivå med en saus. "Wååå buuu zhirrrr dao zhångwen." Meh. Det ble derfor fort tydelig at nok ville være jeg som måtte stå for snakkingen for oss begge, men det var greit for det viste seg at vi begge var skyldige i nøyaktig samme sak. Etter en stund om tre politimenn inn. De var heldigvis hyggelige. Vi snakket om at norsk laks var bedre i Kina ("Selvfølgelig! Hvorfor tror du jeg har flyttet hit?"). At luen min var fantastisk kul ("Det er Verstevennen som har laget den, men du kan få den om vi kan se gjennom på disse visumgreiene? -Nei."). At mobilen min var dårlig fordi den er kjøpt i Taiwan, at jeg leste navnet mitt feil for i Taiwan blir det ene tegnet mitt lest annerledes, at det var unødvendig med så mange søsken som jeg har, og at det var tankeløst av meg å være i Kina uten visum. Taiwan er for evig og alltid en del av Kina og jammen meg burde nesten ikke Korea og Vest-Afrika vært det også. Etter en stund spurte jeg om vi ikke kunne komme i gang med det vi var der for, da mine venner satt i en tourbuss og ventet på at jeg skulle bli lovlig i Kina igjen. Joda, sa en dame som hadde sittet og sett på en data skjermstore deler av tiden.

Politi: Innrømmer du at du har brutt den kinesiske lov?
Tine: Ja.
Politi: Er du villig til å påta den straff som eventuelt vil bli pålagt deg av den kinesiske stat.
Tine: Lett.

Så printet hun ut det hun hadde skrevet, og rakte det til meg. "-Skriv under på dette."

I hendene mine hadde jeg et to siders sammendrag av mine meninger om norsk laks, en strikkelue, Ikea, håpløse taiwanske nokiatelefoner, søsknene mine, Beijing som OL-by, og alt det andre vi hadde snakket om mens vi hadde vært der. Over linjen jeg skulle signere sto det at tiltalte erkjenner seg skyldig og er klar til å motta akkurat den straffen det kinesiske politi fant passende. Omtrent. Damen insisterte på at en signering av dette skrivet ikke ville føre for vanskeligheter for å komme inn i USA, og dermed skrev jeg like så godt under på både amerikanerens og mitt eget.

Dernest ble vi tatt med til enda et kontor. Det offisielle visumkontoret i Beijing. Det er langt unna. Amerikaneren og jeg ble plassert i et hjørne med et ark og en kulepenn hver. Vi måtte skrive vår egen politierklæring. På kinesisk.

Og jeg som ikke har skrevet tegn omtrent på en måned. Etter en betydelig lang stund hadde jeg knotet ned tre hundre tegn. Alt måtte forklares på nytt, for politiavhørsreferatet var selvsagt ikke sendt over til visumkontoret. Jeg var svært takknemlig for alle avistimene jeg hadde slitt meg gjennom, for det gjorde at jeg at jeg hadde lært å skrive kort og konsist nok. En politidame kom bort for å se hvordan det gikk med oss, for vi brukte overdrevent lang tid. Hun ble mildt sagt mektig imponert over at jeg skrev på kinesisk, og dro den opprinnelige mannen som passet på oss bort for å vise han.

Han lo lenge, før han sa han hadde tullet. Hadde ikke regnet med at vi kunne skrive såpass. Det hele var så utrolig teit at vi ble sittende å le, før de skrev ut advarsler til oss begge to. Jeg slapp unna uten å måtte betale noe som helst, og fikk visumutsettelse i hele ti dager.

Lettet løp jeg ut til den ventende bussen, og så dro vi til muren. Fire timer forsinket.