[Om kinesisk propaganda.]

Hver mandag kjøper jeg en kinesisk avis, for å øve meg på å lese liksom. Kinesiske aviser er så tynne at jeg trodde det var reklame da jeg så dem i avisenkiosken første dagen. Stort sett er de ganske så intetsigende, men det finnes unntak. Noen ganger hender det nemlig at det står utrolige historier. Mirakeløse kurer som har forbedret livet til noen, eller kinesiske genier som har lært seg ti tusen engelske gloser på en uke. Det er en like stor nedtur hver gang jeg oppdager at det står reklame skjult øverst i et hjørne. Men slik er Kina, og ettersom tiden har gått, har også jeg innsett at det er vanskelig å produsere en tykk avis når man ikke har lov å skrive det som skal stå i aviser.

Så hvordan finne ut hva som skjer i verden? Vel, jeg kunne selvsagt lest nettaviser, men også den muligheten er ganske begrenset, da flere nettaviser, både norske og utenlandske blir stoppet av den kinesiske (brann-)mur. Og kampen med internett som stenger seg hvert minutt, er en kamp jeg hverken har tid eller ork til å ta opp på en daglig basis. Det samme er forresten tilfelle med flere av de bloggene jeg helst skulle lest. Det er rart at man skal kunne føle seg isolert i en by med en mer enn seks ganger større befolkning enn Norge til sammen.

Situasjonen er ikke helt kritisk enda. Vi har jo avislesning på skolen hvor vi leser artikler om Kina, dog for fem år siden. I følge læreren vår er ting omtrent det samme da som nå, så innholdet er så absolutt aktuelt nok til at vi gjør vårt beste for å forstå innholdet. Og så har vi jo muntligtimene, som fortsatt kun består av at læreren vår snakker og vi lytter, og det hender hun kommer innom siste nytt på verdensbasis.

Det er m.a.o. ingen grunn til panikk (LEK med ORD). Tilstanden har faktisk vært holdbar inntil jeg satt på flyet tilbake fra Taiwan. I nabosetet mitt satt det en amerikaner som viste seg å være enda mer snakkesalig enn meg. Til tross for utallige hinteforsøk (høylydt snorking, sovebriller, overdrevne gjesp, klaging over søvnmangel), måtte jeg til slutt gi det hele opp, og til alt hell skulle det vise seg at han var veldig hyggelig. Det ble snakket om løst og fast, da jeg plutselig kom til skade for å si at det er jammen bra det er så mange kinesere, nå som kinesisk økonomi er den eneste som fortsatt har fotfeste. Jeg pekte på alle kineserne som er ute og reiser for tiden, og hvor billig det er blitt for dem i alle andre land siden kuaien gjør det bedre enn alle andre pengeenheter. Ja, tenk, nesten ukentlig slår kinesiske reiseselskaper nye salgsrekorder. Selvsagt er det en del andre land som har problemer, men Kina har til nå sluppet unna, for de har pøst på med krisepakker i milliardklasser. Han avbrøt meg ved å le. Det var en rar latter, og jeg hadde jo faktisk ikke vært morsom en gang, så jeg lurte på hvor det kom fra. Jeg hadde jo bare gjentatt det muntliglæreren min hadde fortalt oss nesten daglig de siste tre månedene.

Og det var da, i det han ga meg Blikket, at det hele demret for meg. Jeg er blitt utsatt for kinesisk propaganda. Og jeg har trodd på det. Kjøpt det lettere enn treåringer kjøper julenissen. Heldigvis var han ABC, og viste nøyaktig hvordan den kinesiske stat kan tulle med hodene til folk. Flau unnskyldte jeg meg, og fortalte om skoletimene våre, og han påpekte at det ikke nødvendigvis var lærernes feil heller. De tror sannsynligvis at det er akkurat sånn det er.

Og kanskje den kinesiske stat har rett. Om du ikke tror du lever i en finanskrise, holder du ikke så hardt på pengene dine.