[Om nyttårsplaner.]

Vi har tre friminutt hver dag på skolen min. Det er som å være tilbake på ungdomsskolen igjen, med løping i gangene, og besøk i andres klasserom. Av en eller annen grunn har det nemlig blitt slik at en av de jeg snakker mest med vet jeg enda ikke navnet på, selv om vi har snakket så og si daglig sammen de siste to månedene. Han kan derimot både det kinesiske navnet mitt, og det norske navnet mitt. Jeg har det kuleste kinesiske navnet i verden, og han bruker det i annenhver setning.

ABC: Tine, hva skal du på Nyttårsaften forresten?
Tine: Jeg vet ikke. Aller helst kunne jeg tenke meg å sitte hjemme og spille tetris.
ABC: Kult. Feirer man ikke Nyttårsaften i Norge?
Tine: Nei.
ABC: Men tetris hørtes gøy ut. Jeg tror jeg slenger meg med på det. Skal vi kalle det en date?
Tine: Jeg antar det.

Og så ringte det inn igjen til timen. Jeg stakk før han rakk å komme ut døren. Flaks skal ha det til at jeg har tullet om nordmenn og norske tradisjoner siden jeg møtte han, uten at han har tatt spøken, og tror derfor at jeg er mer enn bare passe rar. Eksempelvis sitter vi inne på lørdager fordi statsreligionen vår ikke tillater oss å gå ut, vi må stå minst 120 centimeter fra hverandre til enhver tid (spesielt krise i heissituasjoner), og når jeg ikke vet noe, er det som regel en kode for at det er en statshemmelighet. Skulle vi ende opp med hver vår laptop i morgen kveld og navnuvitenheten avslørt, vil det derfor ikke være annet enn forventet fra hans side.