[Om søndagsfrustrasjoner.]

Jeg vant valget som klasseformann overlegent. Seksten ut av atten stemmer. Den ene stemmen var min. Drøyt, for for å være helt ærlig, er det få ting jeg mindre kunne tenkt meg. Men jeg stikker meg ut i klassen fordi jeg snakker mye, og er blond. Dessuten er navnet mitt lettest. Det er faktisk ikke mer som skal til. Jeg hadde derfor fortalt alle gjentatte ganger at jeg ikke ønsket å bli det. Alle visste det.

Da vi skulle stemme spurte koreaneren med hatt om jeg fortsatt hadde ikke hadde noe lyst. Det hadde jeg ikke.

Som sagt, da vi talte opp stemmene (jeg måtte gjøre det og, da læreren vår bare kan mitt navn) var det kun to stemmer mot meg. Den ene var min. Den andre var stemmen til koreaneren med hatt- han hadde nemlig skrevet navnet sitt under. Jeg bannet i mitt stille sinn da læreren min erklærte at om de hadde noen som helst av spørsmål eller ting de ønsket å ta opp, så var jeg mennesket å gå til.

Til meg, sa hun at min første oppgave var å samle inn personalia til de andre i klassen og maile det til henne.

Jeg har nå brukt to og en halv time på å skrive opp alt på pc. Det er ikke så enkelt som det høres ut nemlig, for kinesiske navn er noe herk. I dag har jeg derfor hatet koreanske, japanske, og kinesiske foreldre for å ha gitt barna sine de sjeldneste og vanskeligste tegnene i verden. Jeg har sent onde eder til språkinstitusjoner og læresteder for at de skal være så ekstremt kreative med navngivingen, og jeg har vurdert og sende melding rundt for å høre om de ikke alle kan bare hete Klassekamerat 1-18. Det verste er gjort av en av de mest irriterende personene i klassen, som ikke bare har et svært sjeldent tegn- hun hadde dessuten skrevet det feil!