[Om et tafatt forsøk som sportsentusiast- Friidrett.]

Tidlig oppmøte i august til tross, jeg kom meg aldri til OL. Sportsentusiasten Tine var faktisk lei OL etter hele to dager i verdens største OL-by. Men Paralympics var ikke så prangende. Det var greit, prinsipielt. Følgelig kjøpte vi billetter til friidrett, så vi fikk sett Fugleredet liksom.

Jeg skal gi Stavanger litt rett da han sa, at jo, Paralympics var på en måte lettere å relatere seg til. Og så skal jeg overse den delen om at den kommentaren kom etter at jeg hadde uttalt mitt syn om bruk av elektrisk sykkel som favoritt-treningsform.

Her er stemningsbilde fra toget. Fra venstre: Superkjendis i Kina, god venn og kjær nabo av meg (FAKTA!), Briten B med svært påtatt glis etter at jeg i fire minutter har prøvd å ta bilde mens jeg egentlig filmet, og Iren C.

Det første som møtte oss var en bombedetonator. Superkjendisen har bodd her i ti år, og blir automatisk en naturlig guide med en gang han er med. Han fortalte noe morsomt om hva bokstavene står for, og jeg tenkte at dette burde jeg skrive ned, så om noen kan tenke seg til det, blir jeg svært lykkelig. Det var noe sånt som "No American Boms Can Overcome (China)," men det høres det hverken høres eller ser riktig ut.

Ekstasen var stor da vi så denne karen tråkkende bortover. "Atlet!" ropte M, "Bortkommen sirkusartist," sa Iren. "Dere kommer aldri til himmelen, det er nok en frivillig medhjelper," sa Superkjendisen tørt. Det siste var så absolutt på sin plass, men kommentaren satte en grei demper på stemningen, det vil jeg nå en gang si.

Det var ulovlig å drikke øl fra bokser eller flasker på OL-området, bare fra plastglass. Vi ble lurt kraftig da damen som solgte øl ved inngangen sa at det var det eneste stedet man kunne få kjøpt drikke på hele området. Dumme oss. Vi kjøpte med oss nok for et halvt fotballag. I sånne kopper. Jeg ble tilbakestående et halvt øyeblikk, og tilbød meg og bære den ene posen. Suksess? Nei. Jeg gikk tre meter før jeg skle og sølte hele posen min over en liten kid som løp meg til unnsetning.

Min venn M og jeg foran Fuglerede. Området var fullt av innlandskinesere som ikke ser utlendinger så altfor ofte, og enkelte ganger haglet blitzregnet over oss så mye at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg skulle i utgangspunktet her bare ta et kjapt bilde av Fugleredet, men før jeg rakk å snu meg hadde kinesere linet opp, og vi ble stående og glise i tre kvarter.

Det skal litt til for at jeg blir stum av noe, men selv jeg slet med å finne ord da jeg kom inn på stadion. Den kan romme over åtti tusen mennesker, men med hensyn til at det var overfylt så det holdt, vil jeg lett tro på at det var hundre tusen mennesker der. Jeg har aldri sett så mange på en gang i hele mitt liv. Lamslående er det eneste ordet jeg kan beskrive det med, og som sagt, jeg liker ikke å se på sport en gang.

"Paralympic record." Et tårevått øyeblikk.

Tilfeldighetene skulle ha det til at en gammel bekjent av meg, Kronprinsesse Victoria delte ut medaljer dagen vi var der. Jeg prøvde å vinke, men det må ha vært en del bråk der hvor hun sto, for hun vinket svært lite tilbake.

Vi slet med å finne ledige plasser, men Huang var en kul kar, og delte villig setet sitt med meg. Han var ellevill og jublet og hoiet både når det var folk på banen og når det ikke var det. Bestevenner for livet? Lett.

Jeg prøvde å hinte om at hvis han virkelig ønsket å ta bilde av oss uten at vi skulle vite om det, da kunne han kanskje være litt mer diskré. Det kom ikke så godt igjennom.

Tine som tilskuer på friidrett? Overraskende dugelig faktisk, men da de andre oppfattet at fokuset til de mer selvsentrerte av oss igjen var i ferd med å gli tilbake på oss selv, da var det på tide å dra hjem. Det var nok lurt.