[Om en formiddag ved Trommetårnet.]

Jeg sto tidlig opp på søndag for å dra på jobbintervju til noe jeg trodde var like ved der jeg bor.
Beijing er stort. Veldig stort. Og da jeg halvannen time etter at jeg hadde forlatt blokken vår, fortsatt ikke var mer enn halvveis, droppet jeg det hele, og dro til 鼓楼 (Gu Lou, eller Trommetårnet, om du vil). Det er et område med tradisjonelle en-etasjes Beijing-hus, kalt Hutongs. Husene er visstnok lite stas å bo i, da de er veldig varme om sommeren, og om vinteren må de fyres med kull som varmer dem litt mer enn ingenting. Allikevel, det er mye kultur i gamle vegger, og derfor er det spesielt hus av denne typen Kina har blitt så sterkt kritisert for å ha revet før OL, da opprinnelig alle hus i Beijing var slik.

Uansett, jeg kjøpte frukt av en dame på veien, og gikk innover i området med kameraet mitt.

Utenfor en kiosk fant jeg disse to.

Og da jeg fant frem kameraet mitt kom denne karen løpende frem på klingende Beijing-engelsk "Hello-rrr!"

Det er en kjent regel at de mest skitne kinesiske restaurantene er de beste. Trikset er å lete etter de som holder denne standarden, faktisk.

Denne fant jeg plutselig helt alene på en trapp.

Håndtaket til porten bevoktet av hunden over. På typisk kinesisk vis har de ikke tatt seg bryet med å være så veldig nøyaktige da de malte den sist.

Hutong-gate. Da dette er en av de få hutongområdene som har fått stå, er fasadene blitt møysommelig pusset opp og malt. Veiene blir kostet flere ganger om dagen, og det er søppelkasser plassert omtrent hver tyvende meter. Ikke helt slik jeg hadde sett for meg byen, men med så mange idiotturister som den tiltrekker seg, er det kanskje til det beste.

Selv om de fleste i Beijing faktisk ikke er fra Beijing opprinnelig, er de alle svært stolte av byen, i og i tillegg har de en helt særegen nasjonalfølelse ulikt få andre steder jeg har vært noen sinne. Som en jente jeg møtte en sen kveld sa, "Taiwan vil aldri bli selvstendig. Beijing har for mye selvtillit til det," og jo mer jeg ser av byen og snakker med menneskene, dess mer tror jeg hun virkelig hadde rett i akkurat det.

Hutong-inngang. Merk forresten hvordan veiene er så smale at de knapt nok går å kjøre bil igjennom. De fleste sykler på skranglete sykler av typen til høyre.

Midt på fortauet ved motorveien satt hun, utenfor foreldrenes butikk. Stolen var en liten eske, bordet en sliten ølkasse. Jeg så henne både på vei fra undergrunnsbanen, og på vei tilbake igjen, fire timer senere.