[Om det siste måltidet.]

Det har vært en utrolig tøff kveld. Litt for tøff, om jeg skal innrømme det, og jeg så det virkelig ikke akkurat det komme da vi dro ut. Det skal sies at det også var også den kuleste middagen på lenge, men tatt omstendighetene i betraktning, familien var i en litt annen modus enn vi pleier. Saken er nemlig den at Bror 2 drar på ferie i morgen, og når han kommer tilbake er Bror 1 dratt, og ganske fort etterpå drar jeg óg. Neste gang alle er samlet vil være om et år.

Modern snakket som vanlig om interiøret i stuen, bare at nå viste jeg faktisk interesse. Kristoffer og Alexander dro avføringsvitser over en lav sko, men Pappa lot som han skjønte dem og lo med, i motsetning til den sedvanlige reprimanden om at det er upassende og barnslig. Mormor fortalte at hun var sliten, men i stedet for at vi spurte henne om hvordan hun hadde det med bekymrede miner, la vi skylden på all den diskodansingen hun helt sikkert hadde holdt skjult for oss. Benedicte gikk iført min topp og like øredobber som meg, men jeg lot være å kommentere det, annet enn for å si at hun kledde dem. Det gikk et helt måltid uten at noen av guttene prompet. Dessuten var vi hele tre timer på en indisk restaurant, og ikke en eneste etnisk vits ble gjort (det har aldri skjedd før, vår familie er nemlig ekstremt glad i chicken tikka og curry).

Det hang mange usagte ord i luften, men ingen ville sett det på oss. Utad var vi jo slik vi pleide, ihvertfall nesten.

Da vi gikk ut, tenkte jeg at jeg virkelig har verdens beste familie, og tok et fast grep om søsteren min, mens guttene spente ben på hverandre helt synkronisert. Som om det var planlagt på forhånd. I bakgrunnen surret stemmen til foreldrene våre om alt som skulle bli gjort før ferien.

Det var da det virkelig slo meg. Til tross for at Beijing utvilsomt kommer til å bli fantastisk, et helt år kan også være altfor altfor lenge.