Det er blitt sagt en del ting i det siste, som har bygget seg opp mot det endelige raset som kom i dag. Jeg sliter litt med å bestemme meg hvor jeg skal begynne, for det er veldig mye jeg skulle ønske jeg kunne ta tak i, men jeg klarer det ikke. Det jeg vil ha frem er uansett at nå har jeg fått nok. Nok av generalisering, stereotyping, trangsynhet, og den drittslengingen det praktisk talt er umulig å unngå med en gang jeg møter noen som bor mer enn 3 mil fra huset mitt (satt litt på spissen).
Jeg skjønner jo at det er morsomt med disse vitsene om folk fra Bærum. Man ler jo av bergensere, samer, pakistanere, polakker, og nordlendinger også. Det er slikt som hører med i pakken foreldrene mine nok fikk ved kommunegrensen da de flyttet hit. Allikevel, jeg kjenner jo at jeg blir litt lei av at folk er så forbannet fordomsfulle mot oss. Alltid. Hele tiden. Og jeg føler det er temmelig nyttesløst å forklare at de menneskene som har pådratt oss det ryktet som vi har, kun er en ubetydelig brøkdel av den samlede befolkningen, og den mennesketypen finnes over hele landet. For jo mindre man vet om en ting, dess lettere er å gjøre seg opp en formening om det, og å være sikker på at det er nettopp slik.
-Er du stolt over å komme fra Bærum, spurte en kamerat en gang, på starten av vennskapet vårt.
-Ja, sa jeg, og skjønte egentlig ikke hvorfor jeg skulle skamme meg. Han innså fort at om dette vennskapet skulle vare, var det et nokså tåpelig spørsmål å komme med.
Sant og si blir jeg ganske provosert. Bærum er mitt hjem. Her solgte jeg vafler på matbutikken til inntekt for en god sak, trynet på sykkel, og samlet flasker langs skoleveien for å bruke dem opp på sjokolade på Kiwi. Slik de fleste andre fra Bærum også gjorde. Og de fleste andre på min alder nok ellers i Norge også gjorde. Jeg visste jo at det var sagt mest på spøk. En unødvendig ting å hisse seg opp over, men nok er nok altså.
Det er ikke fortjent. Jeg er ganske sikker på at jeg er en hyggelig person. Jeg trenger ikke bli fortalt at jeg ikke er det på bakgrunn av postnummeret mitt. Tenk litt over saken før du kommer bort til meg og forteller at du hater sånne som meg, uten en gang å vite hva jeg heter. Faktisk.
I dag gjorde jeg noe jeg tror jeg aldri har gjort før. I dag gikk jeg hjem og var oppriktig sint.
(Noe jeg selvsagt ikke ga uttrykk for. Kommer da tross alt fra et møblert hjem.)
11 kommentarer:
Awww... look who needs a hug...
Jeg tror ikke du trenger en klem, jeg tror du trenger noen banke fornuft inn i skallen på, hardt. Jeg vet én som kunne trengt det, og det gjør du og! Gi henne deng, sier jeg deg, eller pek på henne så jeg kan gjøre det.
Amen! Flott, Tine!
Er lei å bli stemplet selv, jeg! Som regel har jeg funnet ut at det lønner seg å spille med og spøre tykt på... Hvis folk ikke liker at man er fra Bærum, eller hvilket som helst annet sted, så er gir jeg dem ikke noe av min dyrbare tid!
Jeg vet!! Ååh, det er et hardt liv å være fra et av de stedene "alle" har en mening om, uten å noensinne ha vært der. I høst hadde jeg følgende samtale X antall ganger:
En potensielt ny bekjent fra andre landsdeler enn Oslo/Akershus: "Så, hvor er du fra?"
Meg: "Oslo."
- "Åh, hvor da?"
- "Ja, er du kjent eller?"
- "Nja."
- "Jeg er fra Vinderen."
- "Eh, hvor er det a?"
- "Like ved Blindern, der UiO er?"
- "Åh, ved Karl Johan da?"
- "Neeeei, det er liksom mellom Majorstuen og Holmenkollen."
- "ÅÅÅÅÅÅH. Du er fra HOLMENKOLLEN ja. Du er en sånn en."
- "Nei! Nei!"
Og så er du føkked.
Hvis noen trenger deng & fik er jeg med!
Dæ'kke lett å komme fra Hønsefoss heller, skal jeg si dere... *snufs*
Å joda. Fra hønefoss kommer det jo bare harrytasser!
...ikke sant?
En annen ting: Kan overskriften på dette innlegget tolkes dithen at forfatteren til vanlig går rundt halvfull? Hmmm... det ville forklare mange av situasjonene hun havner i...
Ghost: Seriøst. Jeg er så lei av å få stempel som et dårlig menneske før det motsatte er bevist. Som regel gidder jeg ikke og spiller på det. Det er gøy i festlig lag... til et visst punkt. Jeg er ikke flink til å si i fra om at nok er nok, men det har også litt med normal folkeskikk å gjøre. Når jeg ikke en gang smiler av Bærums-vitsene dine, da er det gjerne ikke morsomt mer.
Det du hinter til akter jeg å ikke kommentere annet enn at jeg fint sjeldent er i virkelig dårlig humør. Glasset mitt er alltid halvfullt. Stolt optimist, men også semi-dramaqueen til tider.
Saken er det at det virker som et latterlig problem. Jeg har prøvd å snakke med enkelte andre venner om det, og i stedet for å faktisk møte forståelse så har de bare ledd enda mer. Og det er faktisk kjempeirriterende. Og så ødelegger det ganske mye for potensielle vennskap når den ene av oss stiller seg slik hen.
Fint å ha med seg Beztizzen på tur når møter folk fra østfold, som sier (med knyttede never) "kommerere fra BÆRUM?!??!?! HATER sånne fra Bærum! Denge tryne reres, ska vi!", og hun svarer: "Ja, jeg kommer fra Bærum, det er derfor jeg er så pen. Og pappaen min kan kjøpe familien og kommunen din for småpengene han har i lomma."
De blir ikke sinte nei. Neeida.
Legg inn en kommentar