[Om å spille med de kortene man har.]

Vi sto mitt på dansegulvet og så over middels bra ut, da han kom bort.

Fyr: Hey baby. My friend likes you. Do you want to come over and talk to him?

Jeg så meg nøye rundt i lokalet. Det var lite som fristet noe nevneverdig, men det kunne jo hende at han hadde gjemt seg eller noe. Jeg spurte hvem det var vi snakket om. Han pekte til hjørnet, hvor det satt en kar med øreringer i svart plast på størrelse med femkroninger. Jeg spurte for sikkerhets skyld. Det var jo en svak mulighet for at jeg hadde tatt feil. Det hadde jeg ikke.

Svarte plastøreringer er strengt tatt ikke helt min greie. Jeg forklarte kort at om noen skulle bli kjent med meg, så måtte de faktisk komme til meg, selv. Den gode kameraten forklarte at det kom til å bli litt vanskelig, da Herr Ørering var fryktelig sjenert.

Da fikk det være det samme.

Fyr: But we are foreigners?

Jeg ga han et skjevt blikk og lurte på hvor det var de kom fra. Av personlig erfaring vil jeg si at blå øyne sjeldent tyder på at man kommer fra den delen av verden hvor jeg hadde vært oppriktig interessert i å snakke med noen bare fordi man var utlending.

Fyr: Sweden!

Det var ikke så veldig imponerende