[Om å ikke tro du har våknet på fredagen enda.]

Denne helgen har vært så surrealistisk vi nesten snakker Taiwan-kaliber. Fredag var jeg, som tidligere nevnt, i fødselsdagsselskap. Det trengs vel ikke nevnes at andelen mennesker i Norge som har vært i Taiwan er ganske liten. At jeg da skulle møte noen som ikke bare hadde vært der, men til og med reist til hjertebyen min, Taichung, er jo nok til at jeg skulle bli glad i en uke. Samme sted var det dessuten også en kineser som kunne mindre kinesisk enn meg. Lite pent å si det, men slikt føles faktisk bra.

Lørdag var Benedicte og jeg i byen og handlet. Vi leste aviser på kafé og etterpå dro vi hjem til en taiwansk fyr for å synge karaoke. 35 000 sanger, dumplings, og tørket gåselever. Vi var ni stykker til sammen, og lillesøster og jeg var en klar minoritet, men vi ble fort venner. Taiwanesere er bra slik. Dessuten skulle det vise seg at vi hadde felles kjente fra Taiwan også. Oddsene for det er nesten 23 000 000:1.

I dag våknet jeg opp av at Benedicte kom stormende inn på rommet mitt. Det var frokost og jeg måtte skyndte meg før den ble kald. På kjøkkenet sto dette og ventet på meg:

Merk deg hjertepannekaker, mango og grønn te. Lillesøster er best.