[Om å bli litt satt ut.]

Læreren min var fem minutter for sen og kom heseblesende inn i klasserommet. Jeg var også for sen, men hovedforskjellen på meg og han er at hans oppmøte er litt mer essensielt for timen enn det mitt er. Ihvertfall om du ser på det i denne sammenheng.

Så læreren min kom altså for sent, og for å gjøre det hele verre så snakket han meget og kjempemye om slitsom nyresten og at legen hadde sagt han strengt tatt ikke burde undervise, men han kom allikevel bare for å glede oss. Jeg fikk et voldsomt hosteanfall akkurat da, og han blunket lurt. Joda, stemningen var satt. Ikke for det, som regel er kinesisktimene mine ukens høydepunkt, men kvelden i forveien hadde vært sen og jeg var veldig lite forberedt til timen, noe jeg, med min lange lærerkarrière bak meg, kan si med sikkerhet at alle lærere utvikler en egen radar for. Da blir ikke ting like stas.

Uansett, så vi hadde time og da vi hadde pause forsvant han ut før de fleste i det hele tatt rakk å få med seg at første halvdel var over. En stund senere kom han tilbake med et stort glis om munnen.

-Vil noen se en nyresten?

Nei, tenkte jeg, han hadde vel ikke...?

Det hadde han, og nå holdt han en ørliten svart sak opp for å bevise at jo, han hadde ikke bare fått nyrestenen ut, men han hadde like så godt tatt den med seg tilbake også.

-Jeg legger den her jeg, man vet jo aldri når man kan få bruk for en slik en.

Nei, tenkte jeg igjen, han ville ihvertfall ikke bare legge den fra seg på kateteret?

Men akkurat det gjorde han. Vi gratulerte og han bukket til en kort applaus. En mumlet noe om at så lenge vi slapp å se fremstillelsen så var det endelige produktet det viktigste.

En stund siden ombestemte han seg, plukket stenen opp og la den i lommeboken.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal putte som punchline enda.