[Om å kjenne familien sin så altfor godt.]

-Hei søs'.

Det var torsdag kveld, klokken var kvart over elve, og Benedicte, som hadde skole i morgen, hadde enda ikke lagt seg. For meg var det hele veldig opplagt.

-Hva er det du vil?

Hun ga meg en klem og satte seg ved siden av meg i sofaen.

Benedicte: Ikke noe spesielt vel. Ville bare si hei.
Tine: En time etter at du pleier å legge deg?
Benedicte: Vil du ha en sjokolade? Jeg kan gå og hente en til deg.
Tine: Det går fint. Jeg stoler ikke på deg.
Benedicte: Ok da. Du kjenner meg for godt, jeg har en overraskelse til deg!
Tine: Dette gjør det ihvertfall ikke stort bedre.
Benedicte: Jammen det er en hyggelig overraskelse! Du kan få overta den gamle mobilen min nå som jeg har fått ny!
Tine: Hurra. Jeg får overta mobilen til min tolv år gamle søster.
Benedicte: Den er faktisk ganske kul. Har kamera og sånn, mye bedre enn den du har nå...
Tine: Jeg vil ha den jeg har nå.
Benedicte: ...og så kan du filme og legge inn ting på den og...
Tine: Men jeg er fortsatt usikker på hvor du egentlig vil med dette?
Benedicte: ...hvem er det ikke som vil ha kameramobil liksom...

Og så gikk det en lang stund, hvor jeg så på TV, og min fortsatt like energiske lillesøster satt ved siden av og snakket om alle de morsomme stundene hun hadde sittet og laget deksel, og ringetoner og en hel del annet jeg gjorde et stort nummer av å ikke fatte den minste interesse for. Til slutt snudde hun seg mot meg.

Benedicte: Og det beste Tine, er du klar? Det er en søt liten mobilpynt som henger på! Det er en Converse-sko. Du elsker jo Converse-sko.
Tine: Fortsatt, ikke interessert.
Benedicte: Hva med en kopp te da? Eller så kan jeg lage frokost til deg hver helg i en måned.
Tine: Som en motytelse for?

Hun svarte ikke. Vi lente oss begge tilbake i sofaen enda en gang. Etter ti minutter til kom det, (tilgjort) lettere henslengt.

Benedicte: Du, kan jeg låne en hettegenser i morgen?