[Om å finne sine egne.]

Jeg skal prøve å si dette på en henslengt måte, selv om det faktisk er veldig kult det jeg har gjort i dag. Ihvertfall for meg.

I timen brukte jeg Taiwan-ord og det ble først overhørt og siden nevnt i en bi-setning. Jeg lærte Beijing-ord tilbake, men hjernevasket som jeg nå må innse at jeg er blitt, så er det slikt som bare ikke vil inn i et Taiwan-hode, uansett hvor mye jeg prøver. I stedet for å ta det til seg reagerte dermed hodet mitt med å stenges seg selv av, noe som faktisk ble lagt merke til. Pinlig. Siden fant en av mine nye klassekamerater ut at han skulle søke på Taiwan på laptopen sin. Der kom bloggen min opp, den ble åpnet, og deretter kraftig utledd. Jeg for min del syntes ikke det var så morsomt, for de lo ikke på den måten man helst skal le.

Egentlig skulle jeg nemlig spise lunsj med en av Taipei-jentene mine da hun (atter en gang) ikke meldte avbud, bare lot være å ta telefonen da jeg ringte. Minutter senere tikket det inn en melding fra en taiwaneser jeg har hatt kontakt med som også går på UIO. Kunne jeg tenke meg å møtes?

En time etter senere satt vi på Fredrikke og snakket tradisjonelle tegn og om hvor i Taichung han hadde hatt militærtjeneste. Taipei-jenten tekstet at hun hadde forsovet seg, om vi kunne ta igjen det tapte siden? Min taiwanske venn og jeg snakket litt norsk og masse kinesisk med taiwanesisk aksent og droppet Beijing-r'ene og det var i det hele tatt utrolig utrolig deilig. Plutselig var klokken tre og jeg hadde time. Jeg trykket 寶貝 og deretter play på Ipoden og vandret bort til klasserommet mitt, litt mer fornøyd en jeg hadde vært tidligere på dagen. Dessuten hadde jeg kinesisk nyttårsplaner. Jeg er foreløpig litt usikker på hva, men at det blir nyttårsfeiring, det er sikkert.