23. november 2011
20. november 2011
[Om telys.]
En japansk kamerat og jeg handlet inn til thanksgivingbursdagsmiddagen vi hadde i går.
Tine: Vet du hvor jeg kan finne telys?
Kamerat: Er det greit om det er lys for døde mennesker?
Tine: Ehem...
Kamerat: Japanere bruker ikke så mye telys. Vi bruker egentlig bare lys for døde mennesker.
Og så gikk vi til den delen av butikken som selvsagt hadde 23 forskjellige typer begravelseslys, men ingen telys.
Tine: Vet du hvor jeg kan finne telys?
Kamerat: Er det greit om det er lys for døde mennesker?
Tine: Ehem...
Kamerat: Japanere bruker ikke så mye telys. Vi bruker egentlig bare lys for døde mennesker.
Og så gikk vi til den delen av butikken som selvsagt hadde 23 forskjellige typer begravelseslys, men ingen telys.
9. november 2011
[Om et lite mysterium XXXIX.]
Min kamerat Liksomtvillingen til Verstevennen (avbildet her) og jeg er veldig glade i hatter. Da gjerne hatter utenom det vanlige. Liksomtvillingen har vært i Vatikanet og sendt meg et bildet av de fantastiske hattene til noen sveitsere han møtte på.
Dette kortet var en uventet hyggelig overraskelse. På vei til Japan Tent satt vi bak noen kinesere, som selvsagt satt og snakket om oss stort sett hele veien. Først en uke senere fikk jeg fortalt han ene at jeg kunne kinesisk. Jeg hadde ikke fulgt med på samtalen det grann, men den tydelige flaue reaksjonen hans tilsa at det nok kan stemme. Uansett, jeg har ikke akkurat holdt kontakten med denne typen, men plutselig så datt det ned et kort fra han i Hong Kong i postkassen min. "Hei Tine, lenge siden sist. Håper alt blir ok!" og så hadde han signert med fullt navn. Jeg håper for øvrig også alt blir ok.
Mottok dette kortet i dag. Det er fra Miami.
"So long, and thanks for all the fish". Det er selvsagt tittelen på en bok av Douglas Adams. Jeg har ikke lest denne boken, og skjønner dermed ikke om det er over. Betyr det at det vil fortsette for alltid? Jeg er mer spent på neste ukes kort enn noen gang før.
8. november 2011
[Om japanske sykkelregler.]
Jeg har nevnt før at japanere er noen forbannede idioter i trafikken. De kjører som noen idioter, de går som noen idioter og de sykler som noen idioter. Det hjelper svært lite at de bukker om de kjører rett foran meg selv om det var min tur, og det egentlig er rødt lys. De har fortsatt kjørt foran meg.
I tillegg til å være noen hensynsløse idioter ovenfor oss utlendinger, sliter alle med japanerne som sykler tre personer i bredden på smale sykkelstier. Dette er gjerne skoleelever på vei til eller fra skolen, som snakker sammen. De sykler i et dørgende sakte tempo, og ignorerer alle forsøk fra andre om å komme forbi. Om noe flytter de seg faktisk slik at det blir enda mer umulig å komme forbi. Ofte tekster de mens de sykler. Dette gjør at de sykler desto mer vinglete enn det de i utgangspunktet gjør, hvilket er ganske imponerende, fordi de sykler gjerne i slangegang (om du skjønner hva jeg mener).
Alt dette gjør at jeg ankommer skolen svært ofte rasende. Jeg har nemlig syklet åtte kilometer bak japanere på sykkel i flokk, med minst én, men ofte to mobiler de har tekstet med.
På veien hjem pleier det være litt bedre. Jeg slutter ganske tidlig, og midt på dagen er det gjerne ikke så mange skoleelever på veien. Det er gamle mennesker, men de har sjeldent så mange venner de sykler parallelt med at jeg trenger stanse for å kunne gå forbi dem (det er så sakte ungdommene sykler).
Så, hvor vil jeg med dette? Vel, saken er det at det faktisk er ulovlig i Japan å sende tekstmeldinger mens man sykler. Du kan bli bøtelagt for det. Det samme gjelder om man sykler ved siden av folk. Det er lov å passere, men det er ikke lov å blokkere veien. Jeg så det på et TV-show, og hele salen var sjokkert. Lite overraskende er det svært få mennesker som er klar over denne regelen.
I dag på veien hjem var det politikontroll ved politistasjonen ved skolen. Tre politibetjenter blokkerte veien for meg, og vinket meg inn til siden. Jentene foran meg, som syklet ved siden av hverandre mens de sendte tekstmeldinger ble ikke stoppet. Jeg ble stoppet for å ha syklet uten å ha begge hendene på styret. En av politibetjentene leste opp loven for meg, og viste fysisk hva det ikke var lov å gjøre, og forklarte det med at vi var i Japan, og jeg hadde værsågod å følge japansk lov. Det var derimot ingenting sagt på at jeg syklet uforsvarlig fort, eller at jeg hørte på musikk.
Jeg beklaget veldig, bukket to ganger, og syklet videre. Selvsagt skal jeg aldri sykle uten begge hendene på styret igjen. Når jeg er utenfor overnevnte politistasjon i det minste.
I tillegg til å være noen hensynsløse idioter ovenfor oss utlendinger, sliter alle med japanerne som sykler tre personer i bredden på smale sykkelstier. Dette er gjerne skoleelever på vei til eller fra skolen, som snakker sammen. De sykler i et dørgende sakte tempo, og ignorerer alle forsøk fra andre om å komme forbi. Om noe flytter de seg faktisk slik at det blir enda mer umulig å komme forbi. Ofte tekster de mens de sykler. Dette gjør at de sykler desto mer vinglete enn det de i utgangspunktet gjør, hvilket er ganske imponerende, fordi de sykler gjerne i slangegang (om du skjønner hva jeg mener).
Alt dette gjør at jeg ankommer skolen svært ofte rasende. Jeg har nemlig syklet åtte kilometer bak japanere på sykkel i flokk, med minst én, men ofte to mobiler de har tekstet med.
På veien hjem pleier det være litt bedre. Jeg slutter ganske tidlig, og midt på dagen er det gjerne ikke så mange skoleelever på veien. Det er gamle mennesker, men de har sjeldent så mange venner de sykler parallelt med at jeg trenger stanse for å kunne gå forbi dem (det er så sakte ungdommene sykler).
Så, hvor vil jeg med dette? Vel, saken er det at det faktisk er ulovlig i Japan å sende tekstmeldinger mens man sykler. Du kan bli bøtelagt for det. Det samme gjelder om man sykler ved siden av folk. Det er lov å passere, men det er ikke lov å blokkere veien. Jeg så det på et TV-show, og hele salen var sjokkert. Lite overraskende er det svært få mennesker som er klar over denne regelen.
I dag på veien hjem var det politikontroll ved politistasjonen ved skolen. Tre politibetjenter blokkerte veien for meg, og vinket meg inn til siden. Jentene foran meg, som syklet ved siden av hverandre mens de sendte tekstmeldinger ble ikke stoppet. Jeg ble stoppet for å ha syklet uten å ha begge hendene på styret. En av politibetjentene leste opp loven for meg, og viste fysisk hva det ikke var lov å gjøre, og forklarte det med at vi var i Japan, og jeg hadde værsågod å følge japansk lov. Det var derimot ingenting sagt på at jeg syklet uforsvarlig fort, eller at jeg hørte på musikk.
Jeg beklaget veldig, bukket to ganger, og syklet videre. Selvsagt skal jeg aldri sykle uten begge hendene på styret igjen. Når jeg er utenfor overnevnte politistasjon i det minste.
31. oktober 2011
[Om et lite mysterium XXXIV, XXXV, XXXVI, XXXVII, XXXIII.]
Ok, jeg innrømmer begynner å angre på at jeg startet med å skrive romertall. Nå er jeg stuck med et forferdelig styr hver eneste gang jeg skal legge ut bilder av de nye kortene. Men for all del, det er fortsatt svært hyggelig med postkort.
Nummer 34 er sendt fra Philadelphia, som er ganske langt unna Florida, hvor postkortet er fra. Jeg antar det er fordi det ble skrevet i Florida og sendt over?
"Hvis du synes du har fått mange kort, skulle du bare visst hvor mange som ikke er kommet frem!"
Det er jo bare trist. Jeg skulle ønske jeg ikke visste at det var kort som ikke var kommet frem.
Det er et dikt skrevet av Li Bai, "Waking from Drunkenness" (hva nå enn det siktes til). Det er et relativt nytt dikt, knappe hundre år gammelt. Jeg likte det ganske godt når jeg fikk alle delene. Diktet ble nemlig sendt i tre deler. Takk venn!
感之欲歎息，對酒還自傾。
浩歌待明月，曲盡已忘情。
Som kan oversettes til:
"Life in the world is but a big dream;
I will not spoil it by labour or care."
So saying, I was drunk all the day,
Lying helpless at the porch in the front of my door"
Dette kortet er også sendt fra Philadelphia.
"感之欲歎息，對酒還自傾。
浩歌待明月，曲盡已忘情。"
Som kan oversettes til:
"The Spring-wind was telling the mango-bird.
Moved by its song, I soon began to sigh,
And as wine was there, I filled my own cup.
Wildly singing, I awaited for the moon to rise;
When my song was over, all my senses had gone."
Jeg likte faktisk dette diktet ganske godt.
Jeg har også begynt å tenke at jeg kanskje har stilt feil spørsmål når jeg har spurt folk ved å si "Er det du som sender meg postkort?". Kanskje jeg heller burde spørre "Er det du som får andre til å sende meg postkort?".
Nok et postkort fra Philadelphia.
"Dette ble mange kort på snappen. Men sånn måtte det nesten bli når du var borte i september."
Hvordan visste du det? Det var en slags impulstur. Selv Modern visste knapt at jeg skulle dra før jeg dro!
Det er jo bare trist. Jeg skulle ønske jeg ikke visste at det var kort som ikke var kommet frem.
Det ser ut som det var noe festet til forsiden på dette kortet, men det er falt av.
Det er et dikt skrevet av Li Bai, "Waking from Drunkenness" (hva nå enn det siktes til). Det er et relativt nytt dikt, knappe hundre år gammelt. Jeg likte det ganske godt når jeg fikk alle delene. Diktet ble nemlig sendt i tre deler. Takk venn!
感之欲歎息，對酒還自傾。
浩歌待明月，曲盡已忘情。
Som kan oversettes til:
"Life in the world is but a big dream;
I will not spoil it by labour or care."
So saying, I was drunk all the day,
Lying helpless at the porch in the front of my door"
Dette kortet er også sendt fra Philadelphia.
Nok et Floridakort fra Philadelphia.
Del 2:
"覺來盼庭前，
一鳥花間鳴。
借問此何時，
春風語流鶯"
Som kan oversettes til:
"When I woke up, I blinked at the garden-lawn;
A lonely bird was singing amid the flowers.
I asked myself, had the day been wet or fine?"
Del 2:
"覺來盼庭前，
一鳥花間鳴。
借問此何時，
春風語流鶯"
Som kan oversettes til:
"When I woke up, I blinked at the garden-lawn;
A lonely bird was singing amid the flowers.
I asked myself, had the day been wet or fine?"
Den dagen kom enda et kort fra Philadelphia. Tror jeg. Det var faktisk ikke stemplet i det hele tatt, så jeg bare antar.
"感之欲歎息，對酒還自傾。
浩歌待明月，曲盡已忘情。"
Som kan oversettes til:
"The Spring-wind was telling the mango-bird.
Moved by its song, I soon began to sigh,
And as wine was there, I filled my own cup.
Wildly singing, I awaited for the moon to rise;
When my song was over, all my senses had gone."
Jeg likte faktisk dette diktet ganske godt.
Jeg har også begynt å tenke at jeg kanskje har stilt feil spørsmål når jeg har spurt folk ved å si "Er det du som sender meg postkort?". Kanskje jeg heller burde spørre "Er det du som får andre til å sende meg postkort?".
Nok et postkort fra Philadelphia.
"Dette ble mange kort på snappen. Men sånn måtte det nesten bli når du var borte i september."
Hvordan visste du det? Det var en slags impulstur. Selv Modern visste knapt at jeg skulle dra før jeg dro!
Dessuten har jeg fått kort fra Ghost som har vært på tur til blant annet Leicestershire.
Og til slutt, Papua New Guinea kort fra en kamerat i Tokyo.
18. oktober 2011
[Om japansk semigambling.]
I Japan er det ikke lov å gamble. Selv ikke casino online er lov. Allikevel, Japanere er når alt kommer til alt først og fremst asiatere og asiatere liker både å gamble, og å være mestere i å snu og vende på regler så det blir lovlig allikevel. Det er ingen casinoer i Japan, men hele det ringe land er mer eller mindre dekket med pachinkohaller (På Taiwan også om noen skulle lure). Om du er en god spiller, og har en god mengde flaks går det an å tjene seg ganske rik på dette her, uten å måtte skatte en krone, eller yen om du vil. Jeg er jo en evigvarende fattig student, og tenkte derfor jeg skulle teste dette ut.
Jeg tok med min koreanske venninne som tolk, siden hun er mye flinkere i japansk enn meg, og jeg visste egentlig ikke helt hva pachinko var en gang. Det krevde en del overtalelse før hun sa seg villig til å bli med. Om tanten til pappa er verdens dårligste taper, er nemlig min koreanske venninne en veldig god nummer to. Dette har jeg erfaring med ved flere anledninger, blant annet ved både gabong, ymse drikkeleker og blackjack. Til slutt lovet hun å ikke storme ut ved første tap om vi dro på mcern etterpå.
Jeg trykket og vridde og vant egentlig ingenting i det hele tatt. Plutselig, som ut av ingen steder dukket denne svært lettkledde dama opp, før spillet igjen fortsatte.
Dette var ansiktet mitt da jeg erklærte at vi skulle gi opp. Pachinko er et idiotisk spill jeg egentlig aldri skjønte helt. Musikken de spilte var upåklanderlig japansk techno-pop, og jeg liker jo alt som blinker. Fargene på lokalet var fine og man kunne få gratis te, men helt seriøst, alt annet ved pachinko er helt på trynet. Underholdningsverdien = 0. Jeg kjedet meg etter syv minutter. Spillforklaring inkludert. Det er ikke ofte jeg sier det om noe i Japan.
Vi leverte inn omlag 200 kuler. Av pachinkoen fikk jeg et kort og en kvittering, og en boks sjokoladepinner med kanel og peppersmak. Fordi gambling som nevnt er ulovlig, har ikke pachinkoen lov å dele ut penger, bare premier. Premiene er gjerne ganske verdiløse i seg selv. Ved siden av enhver pachinko finnes det nemlig en liten sjappe man kan levere inn kort og kvittering for å få pengene man eventuelt har vunnet. Denne sjappen blir drevet av et separat firma, og derfor ser politiet igjennom fingrene på det. Jeg fikk 200 yen, som tilsvarer omtrent 16 kroner. Vi fikk dessuten to pakker med servietter. Sjokoladen spiste vi opp med en gang og pengene brukte jeg opp på trøsteburgere på McDonalds. Tror ikke dette blir noen alternativ form for ekstrainntekt i nærmeste fremtid.
Og ja, jeg fikk cash for dette innlegget, men det er min egen mening at pachinko er et kjempeteit tidsfordriv.
Jeg tok med min koreanske venninne som tolk, siden hun er mye flinkere i japansk enn meg, og jeg visste egentlig ikke helt hva pachinko var en gang. Det krevde en del overtalelse før hun sa seg villig til å bli med. Om tanten til pappa er verdens dårligste taper, er nemlig min koreanske venninne en veldig god nummer to. Dette har jeg erfaring med ved flere anledninger, blant annet ved både gabong, ymse drikkeleker og blackjack. Til slutt lovet hun å ikke storme ut ved første tap om vi dro på mcern etterpå.
Her er vi med en pachinkovert og en pachinkovertinne. De smiler fordi de nettopp har lurt meg til å kjøpe 800 pachinkokuler, som var det minste antallet man kunne kjøpe. Jeg smiler fordi jeg er en naiv optimist. Koreaneren smiler ikke fordi hun vet bedre.
Dette kommer kanskje som en overraskelse på enkelte, men man trenger ikke være noen rakettforsker for å spille pachinko. De ulike typene er fordelt etter hvor mye innskudd man er villig til å legge inn. Jeg valgte den billigste. Det innebar at jeg måtte kjøpe 800 kuler. Så legger man kulene i et hull på maskinen. Man trykker knappen som lyser "push" når den lyser, og eller vrir man bare på et håndtak. Når man vrir blir kulene sugd opp og så fungerer det nesten som et flipperspill, bare at man egentlig ikke kan flippe noe som helst. Treffer kulene i et hull (og det er flere hull, det må være det riktige hullet på det rette tidspunktet) vinner man.
Jeg trykket og vridde og vant egentlig ingenting i det hele tatt. Plutselig, som ut av ingen steder dukket denne svært lettkledde dama opp, før spillet igjen fortsatte.
Dette var ansiktet mitt da jeg erklærte at vi skulle gi opp. Pachinko er et idiotisk spill jeg egentlig aldri skjønte helt. Musikken de spilte var upåklanderlig japansk techno-pop, og jeg liker jo alt som blinker. Fargene på lokalet var fine og man kunne få gratis te, men helt seriøst, alt annet ved pachinko er helt på trynet. Underholdningsverdien = 0. Jeg kjedet meg etter syv minutter. Spillforklaring inkludert. Det er ikke ofte jeg sier det om noe i Japan.
Vi leverte inn omlag 200 kuler. Av pachinkoen fikk jeg et kort og en kvittering, og en boks sjokoladepinner med kanel og peppersmak. Fordi gambling som nevnt er ulovlig, har ikke pachinkoen lov å dele ut penger, bare premier. Premiene er gjerne ganske verdiløse i seg selv. Ved siden av enhver pachinko finnes det nemlig en liten sjappe man kan levere inn kort og kvittering for å få pengene man eventuelt har vunnet. Denne sjappen blir drevet av et separat firma, og derfor ser politiet igjennom fingrene på det. Jeg fikk 200 yen, som tilsvarer omtrent 16 kroner. Vi fikk dessuten to pakker med servietter. Sjokoladen spiste vi opp med en gang og pengene brukte jeg opp på trøsteburgere på McDonalds. Tror ikke dette blir noen alternativ form for ekstrainntekt i nærmeste fremtid.
Og ja, jeg fikk cash for dette innlegget, men det er min egen mening at pachinko er et kjempeteit tidsfordriv.
12. oktober 2011
[Om å være seksten igjen.]
Søsteren min på seksten var som nevnt på besøk i forrige uke. Det var strålende. Hun var her altfor kort, men jeg tror ikke noen tidsperiode ville vært passe lenge. Vi rakk å gjøre ganske mye for hun dro da. Blant annet gikk vi amok på mitt lokale sushisted.
Og vi tok klistremerkebilder (purikura) fire ganger.
Dessuten var vi på karaoke. Det var da vi forberedte oss tidligere på karaokedagen at denne samtalen foregikk:
Tine: Nei. Eller jo, kanskje?
Lillesøsteren: Å. EM. GE.
Tine: Hva?
Lillesøsteren: Du har jo bare "Baby" sangen jo! Du må jo få tak i flere!
Tine: Hvilke er det som er bra da?
Hun himlet med øynene og sukket tungt.
Lillesøsteren: ALLE!!!!
Og slik ble det til at jeg nå sannsynligvis har alle versjoner av alle sanger Justin Bieber noen gang sinne har laget.
11. oktober 2011
[Om et lite mysterium XXVII, XXVIII, XXIX, XXX, XXXI XXXII og XXXIII.]
Jeg har hatt besøk og skolen er begynt! Mer om det siden. Dette er de siste postkortene jeg har fått:
Mysteriekort nummer tjuesyv. Jeg skriver det med bokstaver og ikke med romerske tall. Er nemlig ikke alle som er like stødige i slikt tull.
Dette var et sjokk. Et virkelig sjokk.
"Er ikke vannmelon godt?"
Opp til nå har jeg vært ganske sikker på at det har vært en EXPO-person som har sendt meg disse kortene. Jeg har spurt alle, men ikke stolt på noen når de har sagt nei til at det var dem.
En person som er norsk og jobbet på den norske paviljongen ville aldri stilt dette spørsmålet. Til det var internhumoren rundt vannmeloner for heftig.
I tillegg er dette kortet sendt fra New York. Det er langt mellom New York og Miami.
Jeg er altså helt tilbake til null av hva spor angår. Kan ikke huske sist jeg var så forvirret som nå.
Min australske bror og hans koreanske kjæreste var på tur til Okinawa.
Lillesøsteren til Kanskje har vært på språkskole i San Diego i sommer. Det var fêtt.
Mysteriekort nummer tjueåtte.
Etter at en hel måned var passert uten et eneste mystisk postkort, kom dette. "Har kjøpt ny tusj."
Jeg dunket hodet i veggen.
Mysteriekort nummer tjueni. Sendt fra Miami.
"Hvilket språk er vanskeligst å lære: kinesisk eller japansk?"
Japansk. Japansk, japansk, uten tvil japansk. Så vet du det.
Nærmere analyse:
Ordet brukt for kinesisk, 國語, er ordet brukt for taiwanesisk kinesisk (ordrett betyr det landspråk). Og atter en gang er tegnene skrevet med tradisjonelle tegn.
Mysteriepostkort nummer tretti. Fra Miami.
Også dette kortet er sendt fra Miami:
"床前明月光，
疑是地上霜。
舉頭望明月，
低頭思故鄉 "
Og her er oversettelsen:
In the Quiet of the Night (Li Bai, 701-762 AD, China)
Moonlight reflects off the front of my bed.
Could it be frost on the ground instead?
I look up to view the bright moon ahead.
Thoughts of hometown bring down my head.
Dette virker som min type klassisk kinesisk, om jeg må velge. Jeg forsto det. Allikevel, i følge den anonyme avsenderen er det "Blant de dårligste diktene hans. Barnerim. Litt som at 'Yellow Submarine' er Beatles låt som alle kan. Folk..."
Noe egentlig er litt fornærmende for min del, men vi har jo stadfestet for lenge siden at dette virkelig ikke er mitt område.
Mysteriekort nummer trettien er sendt fra Miami, men selve kortet er fra Massachusetts.
"騎馬看花。。。
我想念台灣"
Den første delen betyr "Ri på hest, se på blomst" og er et gammelt kinesisk ordtak som kan oversettes til speedsightseeing. Det er et av de få ordtakene jeg kan på kinesisk og jeg er derfor ganske stolt av det. Dessuten er jeg ganske glad i speedsightseeing. Mye mer effektivt.
Den andre delen betyr "Jeg savner Taiwan."
Hvem er denne avsenderen som tydeligvis kjenner meg temmelig godt.
Som et ganske ålreit avbrekk oppi alle disse postkortene jeg ikke aner hvem er fra, fikk jeg dette i dag. Det er sendt fra Taunton, og om du er like ustø i land som har slike bynavn som meg, kan jeg nå fortelle at det er i England.
"Konitchiwa & Ni hao!
Et overraskende kort fra den fremmede mannen som følger deg på twitter, og som aldri har ventet utenfor huset ditt med tau, kloroform og kniv. Neida. Froskepillene (se forsiden) holder meg tilregnelig tror jeg da! Koko! Wheeee!
-Ghost"
Der ser du, mamma, jeg har ingen grunn til å være bekymret når jeg møter folk på nettet.
Mysteriekort nummer trettito. Tror det er sendt fra Miami. Trykket er uklart. Det er ihvertfall fra Florida. Har gitt opp å anta at det er noen kobling mellom avsenders identitet og motivet. Romskip liksom. Dette kortet er også 3D. Veldig tøft.
Det er slike spørsmål som dette, som gjør at jeg er ganske overbevist om at vedkommende som sender disse kortene er norsk: "Hva er best på vaffel: Jordbærsyltetøy vs. bringebærsyltetøy?"
Jeg synes bringebær er best. Alltid. Med mindre det er hjemmelaget jordbærsyltetøy. Jeg er veldig svak for hjemmelaget jordbærsyltetøy.
Mystiske postkort nummer trettitre. Det er sendt fra Miami. Ikea-postkort. Jeg liker rosa, så jeg har hengt det over sengen.
"Haha, tenk så gøy det hadde vært om kortene var fra Halvor Eifring!"
Det hadde vært gøy. Virkelig gøy. Halvor Eifring er en professor ved UiO som muligens elsker Taiwan like mye som meg. Og han kan kinesisk og foretrekker naturligvis tradisjonelle tegn. Men det er omtrent den eneste koblingen vi har. Jeg har sett han to ganger i mitt liv, men aldri snakket med han, så tror ikke det er han. Når det er sagt, mange har nevnt han som en potensiell kandidat.
10. oktober 2011
[Om hva man ikke skal gjøre i Japan.]
Hjalp noen venner med eksamensprosjektet deres før sommerferien. Kom tilfeldigvis over resultatet i dag. Det handler om alt man ikke skal gjøre i Japan. Det er muligens mer interessant for de som kan japansk, eller har kjennskap til kulturen, men her er det ihvertfall.
Merk forøvrig at jeg går med bare skuldre hele filmen igjennom. Å ja, og den tilfeldige picachuen til høyre under togdelen. Den gamle damen til høyre sine ansiktsuttrykk under togdelen også er ganske interessant. Hun var så irritert at hun etterhvert gikk av toget, for hun så ikke at jeg ble filmet.
Merk forøvrig at jeg går med bare skuldre hele filmen igjennom. Å ja, og den tilfeldige picachuen til høyre under togdelen. Den gamle damen til høyre sine ansiktsuttrykk under togdelen også er ganske interessant. Hun var så irritert at hun etterhvert gikk av toget, for hun så ikke at jeg ble filmet.
28. september 2011
[Om å kle seg anstendig.]
Verdens beste lillesøster, altså min, kommer for å besøke meg neste uke. Som det seg hør og bør, er det enkelte ting man må opplyse om, når det ventes besøk til et nytt og fremmed land.
I Japan er det for eksempel ansett som uanstendig for damer å vise skuldrene. Det er mer greit i de større byene, men ofte i mindre byer og i sør er de mer konservative, og en jente som viser skuldrene sine, vil bli ansett for å være en skjøge. Nå bor jeg i sør. I en liten by. Jeg dekker skuldrene mine stort sett. Det skal ikke så mye til. T-skjorten kan ha svært korte ermer. Omlag fire centimeter kan være nok. Eller jeg kan gå med et sjal som såvidt dekker. Jeg kan gå med en genser som sklir ned og viser den ene skulderen. Gjennomsiktige plagg er også godtatt. Blondejakker. Og vi kan gå med så korte hotpants vi vil, uten at noen vil lee på et øyelokk. Jeg gjør som de andre gjør, så lenge jeg ikke sykler til skolen. Da er det viktig å passe på tanen.
Dette prøver jeg å fortelle min kjære lillesøster. Jeg vil jo ikke at noen skal ta henne for å være en skjøge, for det er hun jo ikke. Her om dagen satt derfor japaneren Kanskje, lillesøster og jeg og skypet. Lillesøster i kledd en singlet med brede stropper.
Lillesøster: Er det jeg har på meg nå, greit da?
Tine: Jeg tror ikke det. Kanskje, hva synes du?
Kanskje: Kanskje ikke helt greit.
Tine: Der hører du.
Kanskje: Du må på deg noe som dekker litt mer. Det er tryggere.
Tine: Ja. Tryggere.
Uten at jeg ikke helt skjønner hva det skal være tryggere for.
Det skal legges til at jeg har snakket med en japansk kamerat om dette her. Han kunne bekrefte at japanske jenter som viste skuldrene anså han som billige, men om det var utenlandske jenter kunne de gå med hva de ville.
Personlig har jeg en teori om at denne tradisjonen har muligens å gjøre med hvordan asiatiske jenter er utrustet genetisk, gjerne med slanke bein og kanskje ikke så store fordeler å vise til. La oss ta den tradisjonelle kinesiske qipaoen, med høy splitt og en fullstendig tildekket overkropp som eksempel. Den fremhever de fineste kroppsdelene på en asiat. Personlig ser jeg ikke ut i en qipao, men en bunad har en mye heldigere fasong for sånne som meg.
I Japan er det for eksempel ansett som uanstendig for damer å vise skuldrene. Det er mer greit i de større byene, men ofte i mindre byer og i sør er de mer konservative, og en jente som viser skuldrene sine, vil bli ansett for å være en skjøge. Nå bor jeg i sør. I en liten by. Jeg dekker skuldrene mine stort sett. Det skal ikke så mye til. T-skjorten kan ha svært korte ermer. Omlag fire centimeter kan være nok. Eller jeg kan gå med et sjal som såvidt dekker. Jeg kan gå med en genser som sklir ned og viser den ene skulderen. Gjennomsiktige plagg er også godtatt. Blondejakker. Og vi kan gå med så korte hotpants vi vil, uten at noen vil lee på et øyelokk. Jeg gjør som de andre gjør, så lenge jeg ikke sykler til skolen. Da er det viktig å passe på tanen.
Dette prøver jeg å fortelle min kjære lillesøster. Jeg vil jo ikke at noen skal ta henne for å være en skjøge, for det er hun jo ikke. Her om dagen satt derfor japaneren Kanskje, lillesøster og jeg og skypet. Lillesøster i kledd en singlet med brede stropper.
Lillesøster: Er det jeg har på meg nå, greit da?
Tine: Jeg tror ikke det. Kanskje, hva synes du?
Kanskje: Kanskje ikke helt greit.
Tine: Der hører du.
Kanskje: Du må på deg noe som dekker litt mer. Det er tryggere.
Tine: Ja. Tryggere.
Uten at jeg ikke helt skjønner hva det skal være tryggere for.
Det skal legges til at jeg har snakket med en japansk kamerat om dette her. Han kunne bekrefte at japanske jenter som viste skuldrene anså han som billige, men om det var utenlandske jenter kunne de gå med hva de ville.
Personlig har jeg en teori om at denne tradisjonen har muligens å gjøre med hvordan asiatiske jenter er utrustet genetisk, gjerne med slanke bein og kanskje ikke så store fordeler å vise til. La oss ta den tradisjonelle kinesiske qipaoen, med høy splitt og en fullstendig tildekket overkropp som eksempel. Den fremhever de fineste kroppsdelene på en asiat. Personlig ser jeg ikke ut i en qipao, men en bunad har en mye heldigere fasong for sånne som meg.
26. september 2011
[Om The Taiwan Tour 2011 III.]
Og så dro jeg tilbake til Taipei!
Tilbake i Taipei dro vi på spis så mye du klarer på koreansk restaurant. Bestiller du mer enn du klarer i Japan må du betale for det du ikke har spist opp. Slik er det ikke i Taiwan. Jeg kan ikke huske sist jeg spise så mye mat.
Utenfor satt en kar og sang sanger om foreldrene hans.
I helgen kom den indiske kameraten min opp til Taipei og vi dro til det mest 台客 (Taiwansk harry) stedet i hele byen: Taiwan Beer Factory 346 for å vorse. Tidlig på kvelden.
Det var månefestival i Taiwan mens jeg var der. Egentlig skal man grille og se opp på månen og tenke på alle kjente som ser på den samme månen. Vi gjorde ikke det, for vi spiste burgere, men på dagen dro vi til stranden 外澳 (Waiao). Til tross for at det ikke var knallsol, var det nesten ingen andre der.
En av dagene besøkte en Taichung venninne og jeg en av mine tidligere lærere. Vi tok bussen til huset hennes. Bussen tillot ingen fugler, men det var helt sikkert lov med tigre eller veldig store hunder, kunne venninnen min fortelle.
Læreren min tok oss med til en restaurant hvor alt var sunt. Alt var sunt fordi det sto på skiltet at alt var sunt. Vi bestilte risotto, spaghetti og pizza. Alt var jo sunt.
Menyen på en tesjappe som kunne tilby blant annet "make you bosomy and white-skinned" og "grand master in digest". Jeg prøvde ingen av de.
En restaurant som skiltet med at de hadde supersterk air condition.
Random butikk jeg likte navnet på.
Den siste helgen dro vi til 淡水 (Danshui) fordi venninnene mine syntes det var ufattelig at jeg ikke hadde vært der før. Alice kom opp til Taipei, og sammen med den andre Taichung venninnen min prøvde hun få meg til å spise fiskeboller, fordi det var det Danshui var kjent for. "Man må nesten spise det stedet er kjent for, selv om det ikke smaker noe godt," sa venninnen min.
Jeg var også en tur innom 101, tidligere verdens høyeste bygning. Jeg tror ikke den er det nå lenger, men den er iallefall forbannet høy.
Det siste jeg spiste i Taiwan før jeg dro: Cheeseburgere med potetmos. Skuffende nok ikke så bra som det hørtes ut som, dog ikke fullt så ille som William skulle ha det til. Han hevdet nemlig at han døde litt.
Til sist, se så fine neglene mine ble i Ximen!
Fine Taiwan. Jeg blir aldri ferdig med Taiwan tror jeg.
Tilbake i Taipei dro vi på spis så mye du klarer på koreansk restaurant. Bestiller du mer enn du klarer i Japan må du betale for det du ikke har spist opp. Slik er det ikke i Taiwan. Jeg kan ikke huske sist jeg spise så mye mat.
Utenfor satt en kar og sang sanger om foreldrene hans.
Hun jeg bodde hos bor rett ved 碧潭 (Bitan) et svært romantisk område om man er flere enn en. Men det var veldig fint der, så jeg jogget der av og til.
I helgen kom den indiske kameraten min opp til Taipei og vi dro til det mest 台客 (Taiwansk harry) stedet i hele byen: Taiwan Beer Factory 346 for å vorse. Tidlig på kvelden.
Dagen etter dro vi til det mest absurde jeg har vært vitne til i hele min Asia karriere: The Gay pool. La meg forklare. Det er kun homofile menn i Taiwan som drar til utendørsbassenger. Det vil si, og oss da. De homofile mennene smører seg inn med lag på lag med babyolje og trer inn i asias minste badebukser, for å så stå rett opp og ned i mange timer mens de sender meldinger med hverandre på homofile nettsteder. Ingen snakker sammen. Det er få som bader. Det er helt absurd. Allikevel, det rareste for min del var at det er nok det eneste stedet i Taiwan jeg kan kaste klærne og fortsatt ikke møte en reaksjon overhodet.
Dette er de jeg bodde hos i Taipei. Sannsynligvis det eneste øyeblikket hvor ingen lot som de var en narhval, dro en "sa brura"-vits, eller lo av Lalis altfor korte tyrannosaurus-rex lignende armer (de var ikke så korte på ordentlig altså), men allikevel så smilte de. Dette er på vei til stranden.
Det var månefestival i Taiwan mens jeg var der. Egentlig skal man grille og se opp på månen og tenke på alle kjente som ser på den samme månen. Vi gjorde ikke det, for vi spiste burgere, men på dagen dro vi til stranden 外澳 (Waiao). Til tross for at det ikke var knallsol, var det nesten ingen andre der.
En av dagene besøkte en Taichung venninne og jeg en av mine tidligere lærere. Vi tok bussen til huset hennes. Bussen tillot ingen fugler, men det var helt sikkert lov med tigre eller veldig store hunder, kunne venninnen min fortelle.
Læreren min bor langt oppe i fjellet i Taipei. Langt unna alt, men fantastisk utsikt.
Læreren min tok oss med til en restaurant hvor alt var sunt. Alt var sunt fordi det sto på skiltet at alt var sunt. Vi bestilte risotto, spaghetti og pizza. Alt var jo sunt.
Etterpå dro vi hjem til læreren min. Hun hadde øl av typen black (gullboksen) og øl av typen gold (i den svarte boksen). Mulig du må ha vært der for å skjønne hvor morsomt det var.
Menyen på en tesjappe som kunne tilby blant annet "make you bosomy and white-skinned" og "grand master in digest". Jeg prøvde ingen av de.
En restaurant som skiltet med at de hadde supersterk air condition.
Random butikk jeg likte navnet på.
Den siste helgen dro vi til 淡水 (Danshui) fordi venninnene mine syntes det var ufattelig at jeg ikke hadde vært der før. Alice kom opp til Taipei, og sammen med den andre Taichung venninnen min prøvde hun få meg til å spise fiskeboller, fordi det var det Danshui var kjent for. "Man må nesten spise det stedet er kjent for, selv om det ikke smaker noe godt," sa venninnen min.
Vi kom over denne purikurasjappa i Danshui. Legg merke til bestefaren det er bilde av på reklameplakatene. Vet ikke om det var tidenes salgstriks akkurat.
Det regnet og var sol om hverandre den dagen. Dette er fra et glippe med sol. Dr. McKay i bakgrunnen. Jeg leste feil på forklaringen om hvem han var, og trodde først det var en mann med "Passion for Taiwanese women." Det var så morsomt at jeg tror ingen egentlig fikk med seg hvorfor han var kjent.
Dette er et av de fineste stedene på Danshui. William syntes jeg var talentløs til å ta bilder, men han kunne ikke forklare meg hvordan jeg skulle ta bedre bilder, så dette er det eneste bildet dere får derifra.
Men dette er et annet sted på Danshui som også er ganske fint. Og det dere ser er en elv. Sånn by the way, i tilfelle noen andre enn William skulle lure på akkurat det.
Kanskje de dårligste happy facene på hele turen. Jeg hadde på dette punktet blitt såpass vant til det at jeg ikke gadd å ta et bilde til. La oss skylde på regnet.
Kanskje de dårligste happy facene på hele turen. Jeg hadde på dette punktet blitt såpass vant til det at jeg ikke gadd å ta et bilde til. La oss skylde på regnet.
Dette er en søppelmann. Han klarte ikke bestemme seg for om han skulle ta på seg rishatt eller caps, så han valgte begge deler.
Nest siste dagen dro jeg til 西門 (Ximen) for litt krampeshopping. Da visakortet mitt ble ødelagt halvveis i ferien og jeg måtte låne penger av William trodde jeg han ville være fornøyd over alle røverkjøpene jeg hadde gjort. Blant annet tre par sko til 70 kroner. Han var av en eller annen grunn ikke så imponert som jeg hadde ventet.
Obligatorisk familiebilde.
På kvelden dro vi atter en gang til den sedvanlige taiwanske restauranten for å drikke Taiwan-beer. Denne gangen for å feire en bursdag.
Nest siste dagen dro jeg til 西門 (Ximen) for litt krampeshopping. Da visakortet mitt ble ødelagt halvveis i ferien og jeg måtte låne penger av William trodde jeg han ville være fornøyd over alle røverkjøpene jeg hadde gjort. Blant annet tre par sko til 70 kroner. Han var av en eller annen grunn ikke så imponert som jeg hadde ventet.
Jeg var også en tur innom 101, tidligere verdens høyeste bygning. Jeg tror ikke den er det nå lenger, men den er iallefall forbannet høy.
Og så tok jeg bilde av meg selv utenfor, ved Love-skiltet. Jeg skulle ønske jeg kunne stå på hendene eller noe sånt, men det kan jeg altså ikke.
Det siste jeg spiste i Taiwan før jeg dro: Cheeseburgere med potetmos. Skuffende nok ikke så bra som det hørtes ut som, dog ikke fullt så ille som William skulle ha det til. Han hevdet nemlig at han døde litt.
Til sist, se så fine neglene mine ble i Ximen!
Fine Taiwan. Jeg blir aldri ferdig med Taiwan tror jeg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)