Enkelte ville nok definert dette som en slags reiseblogg på deltid. Som en eksotisk kontrast til mine reiser i det fjerne østen skulle jeg jo naturligvis delt de fantastiske naturbildene jeg tok da jeg vandret Jotunheimen på tvers (grovt anslått) i sommer.
Jeg løy i sted. Jeg tok et bilde til, fra da turmoralen fra min side var nest lavest på hele turen. Vi gikk gjennom en dal som virkelig aldri sluttet, og jeg døpte den med bitterhet i stemmen til "Dødens Dal." Fuglejenta, som var kartansvarlig, kunne da velvillig opplyse om at nei, dette var ingen Dødens Dal. Dette var "Horungene," som jo vitterlig betyr akkurat det samme i min ordbok.
Her tror jeg at jeg er lykkelig for at ihvertfall den verste delen er over, og at det skal smake godt med brødskive nummer 17 på to dager med Nugatti. Det gjør ikke det, vettu. Det gjør aldri det.
Dette var også den sjebnesvangre dagen som skulle bli den tyngste for oss alle. La meg ha det sagt, jeg bærer ingen nag mot den som tok den endelige avgjørelsen om dette. Mest fordi jeg ikke vet hvem det var, da jeg hadde meldt meg ut av en hver rutedebatt før vi i det hele tatt hadde begynt å ta på oss sekkene. Det er allikevel på sin plass å sende en ærbødig takk til den som tok avgjørelsen om at vi ikke skulle gå på noen topptur.
På kartet så det visstnok nemlig fint ut å gå gjennom en skog. Vi gikk derfor en lengre omvei for å sikre oss en tur i skogen. Det skulle vise seg at denne skogen er mange ting. Enkelte (jeg) vil gå så langt som ikke bare å bruke adjektivene endeløs, håpløs og skamløs om skogen, men også nevne at på det naturlige vis bare en skog klarer, var den også full av mygg, gjørme og en rekke andre grusomheter. Lurer du på hvor ideen om at det er ingen som hører et tre som faller i skogen kommer fra? Dette kan være svaret. Over er et bilde av Fuglejenta som fortsatt er lykkelig uvitende om hvordan bunnløs moral kan oppleves på kroppen. Jeg vet det ble sverget død og pine og at vi aldri skulle snakke om tilstandene noen sinne igjen, men la det i det minste være skrevet at solen fortsatt skinte mellom tretoppene. Og det at vi alle på det tidspunktet var så lei sjokolade at vi ble grinete selv av å snakke om pauser, var det eneste som faktisk fikk oss over til den andre siden.
Om man skal se det positive i det hele, Dag 3 på tur, var jeg midlertidig i ferd med å akseptere situasjonen jeg var i. Det var ikke mye klaging da vi bedrev litt lett brevandring. For å få meg over, gjorde noen et større nummer av at man blir sykt tan av å gå i snø. Det hjalp jo litt, det óg. At jeg dessuten hadde en mistanke om at det ikke bare var en tom trussel om at man ville gå fra den som ble igjen, hjalp litt mer. Søsterskap ass.
Jeg velger å avslutte mine beretninger om årets ferietur her, med å si at en av de mest bevandrede jentene i gruppen vår påpekte i det vi kom inn døren den siste kvelden at jeg hadde vært flink, tross den utvilsomt aller tyngste sekken. De fleste av klagebønnene mine hadde vært innvendig. Jeg bare nevner det.
Jeg sier som Vampus. Alle var enige om at det hadde vært en... tur.
Om det bare er vakre naturbilder du leter etter, vil jeg anbefale deg å kjøpe et postkort. Sannheten er nemlig at til tross for upåklanderlige værforhold, og helt ok utstyr: naturen er ubarmhjertig når du setter ut mot den. Kvinne mot natur. En svett, oppgitt og sliten Tine ville aldri tatt noen gode bilder, det skjønte jeg heldigvis så tidlig at jeg ikke tok noen. Neida. Jo nesten.
La oss begynne fra starten.
I år var feriebudsjettet særs lite. Heldigvis hadde jeg venner som var like blakke (gjerrige) som meg selv. Jeg mener helt og holdent å erindre at jeg ble invitert på en kosetur i fjellet. Oss jentene, et bedagelig tempo, sjokolade og vennlig samtale oss i mellom. Vi var fire som gikk en kosetur på over 80 kilometer på tre dager. Jada. I fjellet. Nå vet jeg også hva en kosetur er i kilometer.
Man lærer mye om seg selv på slike turer. Når sant skal sies, var min vekkelse allerede før turen. I ukene i forkant hadde jeg flere ganger daglig denne samtalen når jeg fortalte om "ferie"-planene mine:
Person: Hva skal du i ferien?
Tine: På fjelltur.
Person: . . .
Tine: Hallo?
Person: Skal... du?
Tine: Ja.
Person: Hmmm.
Lesson learned: Jeg utstråler tydeligvis en svært uforenelig personlighet med natur og fjellheim. Det var faktisk ikke én person som ikke hadde denne reaksjonen. Det inkludert folk jeg faktisk gikk i speideren med.
Uansett, det var jo god stemning i starten. Spesielt da jeg fikk velge soundtrack i bilen det siste stykket på vei opp til Fondsbu. Justin Bieber, naturligvis. Her er et svært lite representabelt stemningsbilde fra denne delen av turen. Dette var forøvrig også tidsrommet for mitt andre sjokk. Ser du snøen i det fjerne? I juli. Jeg setter jo min ære i å være klimaflyktning. Hva noen som helst ved sine fulle fem oppsøker snø for, det er utenfor min fatteevne.
Vi kom ganske sent opp til Fondsbu. Senere enn planlagt, men det var verdt det, for Verstevennen ropte plutselig "Fugl! og Fuglejenta er så glad i fugler at vi måtte stoppe hele bilen og se om det virkelig kunne være slik at Verstevennen bare hadde lurt henne. Jeg lo så jeg grein, Dr. K hikstet, og Fuglejenta var både dødsskuffet og tillitsvekket resten av turen.
Vi kom så sent opp at vi måtte sove i en gang. Her er et bilde fra inngangspartiet. Gjett hvilke sko som er mine (du får ingen premie selv om du gjetter riktig):
Etter gjentatte ompakninger, hvor vi gikk gjennom alle de unødvendige tingene jeg hadde med meg, var vi dagen derpå klare for å sette i gang. De overnevnte bildene var alle bildene jeg tok på hele turen. Resten akkrediteres herved Dr. K.
Det er flaks været var fint hele veien. Vi begynte sånn som dette her. Jeg spiste dumt nok omtrent en hel sjokoladeplate før vi nådde toppen og var både lei fruktnøtt og på en svært irriterende sweet sugar high før første pause.
Dette gliset kommer av at jeg ikke vet bedre, og tror det er omtrent en halvtime igjen. Vi kom ikke frem før det var blitt mørkt. Og vel, det var sommer, så du kan jo tenke deg hvor lang tid det egentlig betyr.
Dette like tåpelige som fårete premiegliset, er Verstevennen som tenker på at vi skal over det fjellet bak der, og at jeg på dette tidspunktet ikke vet at vi neppe kommer frem før det er blitt mørkt. Så god venn er hun.
Man lærer mye om seg selv på slike turer. Når sant skal sies, var min vekkelse allerede før turen. I ukene i forkant hadde jeg flere ganger daglig denne samtalen når jeg fortalte om "ferie"-planene mine:
Person: Hva skal du i ferien?
Tine: På fjelltur.
Person: . . .
Tine: Hallo?
Person: Skal... du?
Tine: Ja.
Person: Hmmm.
Lesson learned: Jeg utstråler tydeligvis en svært uforenelig personlighet med natur og fjellheim. Det var faktisk ikke én person som ikke hadde denne reaksjonen. Det inkludert folk jeg faktisk gikk i speideren med.
Uansett, det var jo god stemning i starten. Spesielt da jeg fikk velge soundtrack i bilen det siste stykket på vei opp til Fondsbu. Justin Bieber, naturligvis. Her er et svært lite representabelt stemningsbilde fra denne delen av turen. Dette var forøvrig også tidsrommet for mitt andre sjokk. Ser du snøen i det fjerne? I juli. Jeg setter jo min ære i å være klimaflyktning. Hva noen som helst ved sine fulle fem oppsøker snø for, det er utenfor min fatteevne.
Vi kom ganske sent opp til Fondsbu. Senere enn planlagt, men det var verdt det, for Verstevennen ropte plutselig "Fugl! og Fuglejenta er så glad i fugler at vi måtte stoppe hele bilen og se om det virkelig kunne være slik at Verstevennen bare hadde lurt henne. Jeg lo så jeg grein, Dr. K hikstet, og Fuglejenta var både dødsskuffet og tillitsvekket resten av turen.
Vi kom så sent opp at vi måtte sove i en gang. Her er et bilde fra inngangspartiet. Gjett hvilke sko som er mine (du får ingen premie selv om du gjetter riktig):
Etter gjentatte ompakninger, hvor vi gikk gjennom alle de unødvendige tingene jeg hadde med meg, var vi dagen derpå klare for å sette i gang. De overnevnte bildene var alle bildene jeg tok på hele turen. Resten akkrediteres herved Dr. K.
Det er flaks været var fint hele veien. Vi begynte sånn som dette her. Jeg spiste dumt nok omtrent en hel sjokoladeplate før vi nådde toppen og var både lei fruktnøtt og på en svært irriterende sweet sugar high før første pause.
Dette like tåpelige som fårete premiegliset, er Verstevennen som tenker på at vi skal over det fjellet bak der, og at jeg på dette tidspunktet ikke vet at vi neppe kommer frem før det er blitt mørkt. Så god venn er hun.
Jeg løy i sted. Jeg tok et bilde til, fra da turmoralen fra min side var nest lavest på hele turen. Vi gikk gjennom en dal som virkelig aldri sluttet, og jeg døpte den med bitterhet i stemmen til "Dødens Dal." Fuglejenta, som var kartansvarlig, kunne da velvillig opplyse om at nei, dette var ingen Dødens Dal. Dette var "Horungene," som jo vitterlig betyr akkurat det samme i min ordbok.
Her tror jeg at jeg er lykkelig for at ihvertfall den verste delen er over, og at det skal smake godt med brødskive nummer 17 på to dager med Nugatti. Det gjør ikke det, vettu. Det gjør aldri det.
Dette var også den sjebnesvangre dagen som skulle bli den tyngste for oss alle. La meg ha det sagt, jeg bærer ingen nag mot den som tok den endelige avgjørelsen om dette. Mest fordi jeg ikke vet hvem det var, da jeg hadde meldt meg ut av en hver rutedebatt før vi i det hele tatt hadde begynt å ta på oss sekkene. Det er allikevel på sin plass å sende en ærbødig takk til den som tok avgjørelsen om at vi ikke skulle gå på noen topptur.
På kartet så det visstnok nemlig fint ut å gå gjennom en skog. Vi gikk derfor en lengre omvei for å sikre oss en tur i skogen. Det skulle vise seg at denne skogen er mange ting. Enkelte (jeg) vil gå så langt som ikke bare å bruke adjektivene endeløs, håpløs og skamløs om skogen, men også nevne at på det naturlige vis bare en skog klarer, var den også full av mygg, gjørme og en rekke andre grusomheter. Lurer du på hvor ideen om at det er ingen som hører et tre som faller i skogen kommer fra? Dette kan være svaret. Over er et bilde av Fuglejenta som fortsatt er lykkelig uvitende om hvordan bunnløs moral kan oppleves på kroppen. Jeg vet det ble sverget død og pine og at vi aldri skulle snakke om tilstandene noen sinne igjen, men la det i det minste være skrevet at solen fortsatt skinte mellom tretoppene. Og det at vi alle på det tidspunktet var så lei sjokolade at vi ble grinete selv av å snakke om pauser, var det eneste som faktisk fikk oss over til den andre siden.
Om man skal se det positive i det hele, Dag 3 på tur, var jeg midlertidig i ferd med å akseptere situasjonen jeg var i. Det var ikke mye klaging da vi bedrev litt lett brevandring. For å få meg over, gjorde noen et større nummer av at man blir sykt tan av å gå i snø. Det hjalp jo litt, det óg. At jeg dessuten hadde en mistanke om at det ikke bare var en tom trussel om at man ville gå fra den som ble igjen, hjalp litt mer. Søsterskap ass.
Jeg velger å avslutte mine beretninger om årets ferietur her, med å si at en av de mest bevandrede jentene i gruppen vår påpekte i det vi kom inn døren den siste kvelden at jeg hadde vært flink, tross den utvilsomt aller tyngste sekken. De fleste av klagebønnene mine hadde vært innvendig. Jeg bare nevner det.
Jeg sier som Vampus. Alle var enige om at det hadde vært en... tur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar