[Om kinesiske visittkort.]

De fleste kurs om business i Kina begynner med anbefale deg å skaffe visittkort. Det er en grunn til det. Ved å overrekke visittkort i Kina, gir du ikke noen bare personalia, du bekrefter også et bånd. Leksjon 2 om business i Kina vil ofte fortelle om viktigheten av kontakter, 關係 guanxi. Men, med hensyn til Xi Jinpings kamp mot korrupsjon er dette noe omdiskutert så la oss holde oss til Leksjon 1.

Denne måneden mottok jeg ett visittkort. Det ble overgitt med latter om at det var like så greit å dele det ut før det støver ned helt. Mange i Norge ser på det som avleggs, med mindre man har sin første jobb kanskje. Samtidig opplever jeg at visittkort også gir voksenpoeng, ihvertfall blant kidsa under tretti.

I Kina betyr visittkort kredibilitet selv om alle vet at det koster omtrent ingenting å produsere og er tilgjengelige på alle gatehjørner selv i mindre byer. visittkort er så viktig at det hjelper lite om du kom i god tid før avtalt, har du ikke visittkort tolkes det ofte som at du er uforberedt. Kardinalfeil. Bare ta meg på ordet.

Et visittkort i Kina inneholder navnet ditt og kontaktinformasjonen din, naturligvis. Men hva som er nødvendig av kontaktinformasjon er avhengig av hvem du skal møte også, ikke sant?

Mine kinesiske visittkort fra da jeg var studentpraktikant på det norske generalkonsulatet i Guangzhou.

Navn. 
Shakespeare spurte en gang "What's in a name?" Svar: Alt. Og ja, selvsagt skal du ha ditt egentlige navn, men det er store sjanser for at du kommer til å møte kinesere som ikke er stødige i engelsk. Kanskje du skal bo på et hotell eller være med på noe annet hvor du trenger et navn. Mange vil da være enormt lettet om du har noen kinesiske tegn de kan plotte inn.

Det er vanlig å ha en kinesisk side og en norsk/engelsk/lignende side. Du kan selvsagt lage deg et kinesisk navn på internett. Det er snarveien, men om du først skal gjøre det, kan du vel like så godt transkribere navnet ditt. De fleste som får kinesiske navn i en litt mer moden alder pleier å gjøre sistnevnte. Eller så får man et kinesisk navn. Mange kinesere vil synes det er en morsom utfordring om du ber dem om hjelp. Da velger de gjerne tegn med like lyder som navnet ditt sånn at det ligner fonetisk, eller kanskje de tenker mer på betydningen av navnet. Eksempelvis heter jeg 歐堤娜 (Ōu Dī nà) som betyr europeiske Tine. To tegn er nok, men tre er det mest vanlige.

Et kinesisk navn gir deg sosial kreds. Stemningen blir dessuten ofte svært munter om jeg møter noen med det samme etternavnet som meg selv- jeg har tydeligvis flere søsken i Kina enn jeg var klar over da jeg tok navnet mitt.

WeChat.
Kinesiske myndigheter har blokkert Facebook siden 2009. Facebook er ikke ulovlig, men vanlig internettilgang vil derfor ikke gi deg muligheten til å åpne nettsiden. Det finnes metoder for å klatre over denne kinesiske muren, men det er tungvint i det daglige liv, og ofte kostbart om du skal ha noe som duger.

WeChat er Kinas mest brukte sosiale medium. Jeg skal skrive mer om dette siden, men bare ta meg på ordet, du trenger WeChat i Kina. Sett det gjerne opp før du reiser - du finner appen for både iPhone og Android i en appstore nær deg. Den finnes også på engelsk. Skriv gjerne WeChat-brukernavnet ditt på kortet. En kineser vil verdsette den lille gimicken for det er nok den kontaktmuligheten som han selv foretrekker. Så kan du heller nevne at du kanskje ikke bruker det så ofte, om du ikke gjør akkurat det.

Overlevering. 
Skaff deg en kortholder som bare brukes til visittkort og ha den lett tilgjengelig. (Her er det fint med lommer. Da har du et sted å legge kortholderen underveis og så slipper du å hele tiden måtte dra opp glidlåsen på vesken hvor det uansett bare ligger en kortholder.)

Visittkortet skal overrekkes med begge hender og med teksten rettet mot mottakeren. Om du har skrevet kortene på kinesisk, vend siden med den kinesiske teksten opp. Man bukker i Japan, egentlig ikke i Kina, men selv røde kommunistrygger bøyer seg gjerne litt når overrekkelsen skjer. Ta også imot kort med begge hender.

Bruk tid på kortet du mottar om du har den til rådighet. Det er høfligere enn å slenge kortet bakerst i bunken sammen med de tjue andre du har mottatt den dagen. Kinesiske navn skrevet med bokstaver kan være vanskelige selv for et trent øye. Det er også et norsk navn. Da er noen sekunder verdt investeringen. Legg kortet foran deg om du får det rett før et møte så har du det klart. Om du er usikker på hva hvordan man uttaler navnet til vedkommende, er tiden å spørre. I Kina skriver man etternavnet først. De fleste vet at det er annerledes i vesten, og det er derfor helt greit å spørre om du er i tvil om hvordan vedkommende ønsker å bli titulert.

Dette er viktig, ikke gi bort et skittent eller ødelagt kort om ikke det er fullstendig krise. Det er et tegn på manglende respekt.

Verdien av et visittkort.
Ingenting eller alt innenfor den kinesiske mur. Gjør hva du vil med det etter møtet, men husk at det kan være ganske vanskelig å lete frem én kineser i Kina. Registrering av telefonnummer ble ikke lovfestet før i fjor i Kina, og selv disse er bare regionale så om noen reiser mye har de ofte flere nummere. Mange kinesiske eposter kan dessuten ikke ta i mot epost fra for eksempel Gmail, uten at du vil få beskjed om at meldingen ikke er mottatt. Ikke kast kortene før du er helt sikker på at du ikke trenger de.

Det skal dessuten ikke stikkes under en stol at kinesere er skeptiske til mennesker de ikke kjenner. Det er mye svindel og det vet de godt. Et bevart visittkort du kan vise til ved en senere anledning kan være nok bevis på at dere har møttes før eller at du kjenner noen de også kjenner.

[En dag i Yangon]

I 2015 var jeg i Myanmar, eller Burma som landet også er kjent som. Junimonsonens intense luftfuktighet og den uunngåelige lukten som oppstår av råtten gjenglemt frukt, manglende toaletter og mennesker som ikke har vann til å vaske seg, får jeg ikke gjenskapt. Ei heller de forsiktige smilene og ekstasen jeg opplevde da jeg sa jeg var fra Norge. Burmeserne vet at turister betyr muligheter og vi er svært velkomne. Landet er i så snarlig vekst at det er umulig å gi konkrete tall og fakta, men jeg har gjort et forsøk. 

Morgenmarked: Markedene i Yangon, landets tidligere hovedstad, åpner grytidlig, før solen rekker å varme gatene. Spesielt gate nummer 17 er kjent, men man kan også ta et av de saktegående togene som går rundt byen og hoppe av på et av de mer lokale markedene, som dette. 

Yangons toglinje går i bane rundt byen: Bygget av landets tidligere britiske koloniherrer, som forlot landet i 1947 og uten mye nevneverdig vedlikehold. Sporene er smale og toget går så sakte at selv de minste selgerne klarer å holde tritt uten de helt store problemene. 

Burmesiske transport er hva du gjør det til: I likhet med India er togbanen subsidiert for lokalbefolkningen, som betaler omtrent en tidel av hva jeg gjorde. Men togene går sakte og begrensede destinasjonsmuligheter gjør at mange velger å dytte seg inn i allerede overfylte slitne lastebiler, eller ta en sykkedrosje. Vi tok hovedsaklig taxi, uten at det gjorde at vi satt alene i baksetet.

Manuell vannfrakt: Etter over femti år med forfall er spesielt vann- og avløpssystemet ganske dårlig. Totalt har 20 % av landets innbyggere har ikke tilgang til rent drikkevann, 10 % i byene. Mange er derfor avhengige av å bære vann manuelt. 

En ung fruktselger: Sterk fattigdom og et fortsatt begrenset utdanningstilbud gjør at barnearbeid er svært vanlig, til tross for at en lov allerede i 1951 forbød barn under 13 år å jobbe hverken i butikker, kommersielt og i underholdningsindustrien. I 2014 gikk 2,7 millioner barn ikke på skolen. Mange barn blir med foreldrene på markedet for å selge varer, men nå som verden har løftet blokkaden for burmesiske varer, samtidig som investorer sniffer på muligheter for å flytte kinesiske fabrikker til steder med billigere arbeidskraft, er det mange som står i fare.

Mangosteen og frityrstekte gresshopper: 1 av 3 barn i Myanmar er involvert i barnearbeid, viste en FN-rapport fra 2012. I Burma er minstealderen for å få lov til å jobbe 13 år. Myndighetene tilbyr 4 års obligatorisk skolegang, men mange jeg snakket med fortalte at de hadde lært lesing og skriving hjemme, eller året de var munker eller noviser i buddhistiske templer. 

Kjønnsforskjeller: "En kvinne kan få et helt land til å kollapse" sier et gammelt burmesisk ordtak ofte brukt av det gamle regimet mot den kjente demokratiforkjemperen Aun San Suu Kyi. For mange er Suu Kyi blitt selve symbolet på kvinners rettigheter i et ellers svært tradisjonelt mannsdominert samfunn hvor menstruerende kvinner kan ikke lage enkelte matretter, og det hersker sterke normer om at kvinner må stå lavere enn munker og at de i tempelet ofte blir sett på som for urene til å ta på ting.  Det tidligere militæret regimet har gjentatte ganger brukt voldtekt som våpen, så sent som på 90-tallet Mange kvinner blir dessuten kidnappet eller lurt inn i menneskehandel, hvor de siden blir solgt videre som prostituerte eller koner i Kina.

Lek i tempelet: 89 % av befolkningen er buddhister. De fleste burmesiske gutter tilbringer en viss tid som munk før de tar fatt på voksenlivet. Slik blir tempelet et sentralt møtepunkt for familier. I 2007 demonstrerte buddhistiske munker mot regimet, bevegelsen fikk senere navnet safranrevolusjonen. Mange munker ble fengslet eller forsvant, ingen vet hvor mange. De siste årene har buddhistiske munker blitt internasjonalt kritisert for å oppmuntre til vold mot landets muslimer.

Beteljuice: Tygging av betelnøtter  er svært utbredt blant burmeserne, i alle aldre. Nøttene blir tilsatt smak og selges i små plastposer i provisoriske små boder. Det gir en mild rus, på linje med sterk kaffe, og produserer spytt. På offentlige transport og på sidene av taxier synes store rustrøde render etterlatt av passasjerer. 

Hjemmelagde tatoveringer: Tatoveringskunsten er en gammel burmesisk tradisjon, forankret kulturelt i flere av de 16 ulike folkegruppene i landet. Mange mente at tatoveringer beskyttet mot skader fra piler og kuler. Etter at landet ble britisk koloni i 1824 var dette en av tradisjonene som fort forsvant i byene. Ansiktstatoveringer, som særlig var utbredt blant kvinner, forsvant på grunn av kristne misjonærer og sosialistiske ledere som styrte fra 1960-tallet. I dagens Myanmar var det allikevel svært mange menn med tydelige hjemmelagde tatoveringer.

Parabolby: "Nå ringer myndighetene oss og ber om intervjuer," sa Democratic Voice of Burma-redaktør Aye Chan Naing til meg i et intervju i 2015. Diktaturregimet Myanmar var under frem til 2012 var det ulovlig å ta i mot radio- og tv-signalene DVB den gang sendte fra Norge. Gatebildet i Yangon, landets tidligere hovedstad, er tydelig preget av TV-paraboler, og DVB er blitt lovlig å se, selv om nyhetstasjonen fortsatt ikke har kringkastingslisens. 

Fersk kylling: Selv i byene er man fortsatt avhengig av generatorer for tilgang til strøm hele døgnet. Ferskt kjøtt er derfor nødvendig å holdes så ferskt som mulig.

Arbeidspause: En bærer på markedet tar seg en pause på slutten av åpningstiden. De fleste burmesere bruker fortsatt tradisjonelle saronger. 

Gatebokhandel: En av byens mange provisoriske bokhandlere. Spesielt representert er George Orwell, som skrev sin første roman Burmese Days (1934), da han flyttet tilbake til England fra Burma. Senere skrev han også Animal Farm, en bok som lenge var bannlyst, men som nå er lett å få tak i, ihvertfall på engelsk. Det er forøvrig mange som mener at alle bøkene hans på sett og vis kan dra paralleller til dagens Myanmar.

Mer om Myanmar? Her er mine reisetips.