12. mai 2015

[Om slutten av Hongkong.]

Jeg flyttet fra Hongkong i går. Når jeg bare får skrevet ferdig den siste oppgaven har jeg en master i journalistikk. Nå sitter jeg på en balkong i Old Quarters i Hanoi og røyker passivt ved siden av tre middelaldrende vietnamesere fra Ho Chi Minh som åpenbart forsøker manne seg opp til å spørre om vi kan ta bilde sammen, mens mopeder tuter fra gaten under. Det er 28 grader og en frisk bris. Etter ett skoleår med Hongkongs forurensede luft virker Hanoi rent i forhold.

Livet kunne vært verre.

Jeg har hatt det fint. Etter flere år i Asia var Hongkong enkelt å flytte til. De selger Jarlsberg på Marks & Spencer rett over veien, og alle offentlige instanser har informasjon på engelsk og på kinesisk. Hongkongerne er standhaftige regelryttere. Det var ikke sjeldent at i motsetning til fastlandet, lå frustrasjonen i at de fulgte reglene snarere enn det motsatte.

Samtidig skal det ikke stikkes under en stol at det har vært beintøft. Det beste med skoleåret har definitivt også vært det verste, at jeg bare har gått i klasse med asiatere. Jeg har ringt hjem og vært hissig, urimelig og totalt mettet på kameler. Alle trenger å ventilere, og det er noe absurd når klassens inder er han du har de fleste kulturelle fellestrekkene med. Om det var verdt det? Helt klart.

(Det kommer en lengre anmeldelse om skolen min etterhvert. Jeg lover.)

De beste vennene mine, var de som glemte litt at jeg var norske Tine. Gjennom året hjalp vi hverandre, jeg leste over engelske hjemmelekser for dem, de fungerte som kinesiske stringere, og sendte meg tips og forklaringer på hva kinesere diskuterte i Kina. Hun som sa "vi" om henne selv og meg, og "de" da hun omtalte klassens tre andre ikke-kineserne. Jenta jeg delte rom med på klassetur til Kambodsja, som fnisende sent en kveld sa hun regnet meg som en zhongguo tongbao, en kinesisk kamerat. Jentene som jeg oppdaget først måneder etter at skolen, daglig hadde tatt en lang omvei for å følge meg til bussen, bare fordi de hadde spørsmål.

Jenta som siste skoledag takket meg for de vanskelige spørsmålene om demokrati, etikk og henne selv,  jeg hadde stilt gjennom året. Jeg hadde vært redd jeg hadde tråkket over en grense den gangen hun brukte to dager på å svare om Kina og Tibet. Hun sa det var noe hun aldri hadde tenkt på før.

Jeg er ikke spesielt begeistret for avskjedsfester, litt fordi jeg vet at jeg alltid kommer tilbake. Den breske guttejenta felte store krokodilletårer forrige lørdag, da jeg først fortalte henne da hun skulle dra at det nok ville være siste gangen vi så hverandre på en stund. Det er alltid fint å føle man har betydd noe.

Hva skjer nå?

De neste ukene skal jeg reise rundt i Sørøst-Asia. Jeg skal reise alene i Vietnam og Laos, før jeg får selskap på ferden i Burma. Foreløpig er dette på agendaen:

- Bo hos en vietnamesisk venninne i Hanoi
- Beache i Cat Ba
- Busstur til Laos
- Møte noen journalistvenner av en venninne i Vientiane
- Besøke Democratic Voice of Burma i Yangon

Alle reisetips mottaes med takk.

1 kommentar:

astarkvedja sa...

Fytti, du er tøff.