[Om Occupy Central - en statusoppdatering.]

I forrige uke var jeg vitne til at politiet plutselig stanset all trafikk i et veikryss. De lot to busslaster med politi kjøre forbi og så åpnet de trafikken igjen. Jeg fikk en vond smak i munnen. En time senere leste jeg at det var 4000 politimenn i gatene for å stanse demonstrasjonene. Det var tåregass og regelrett juling av demonstranter.

I går kveld og i dag har det vært nye sammenstøt mellom politi og demonstranter.

Det har bodd folk i telt i Hongkongs gater i seksti dager. Området rundt regjeringsbygningen ser ut som en speiderleir med provisoriske trapper bygd over midtrabattene. Det er egne avdelinger hvor man kan gjøre lekser, det er et bibliotek, og det er mengder med politiske plakater og politisk kunst. Noen telt har fått julepynt, andre har hengt opp lapper hvor det står at man kan få engelsk forklaring på hva som skjer, eller at de ikke ønsker å snakke med presse. Det holdes fortsatt gratis engelskkurs og kurs om demokrati.

Til venstre ser du provisoriske lekserom. Jeg ville ikke forstyrre ved å gå for nærme.

Jeg hadde forventet horder med sinte menn med gule hjelmer, folk som bygget barrikader og politimenn med politihunder. Slåsskamper kanskje. En i klassen hadde innstendig bedt meg ringe om jeg trengte hjelp. Han sendte meg første bekymringsmelding før jeg rakk å gå av t-banen.

I midten ser du Xi Jing Ping, Kinas leder, med en gul paraply

I kveld var luften fylt med lyden av teltblafring og taler om demokrati. Det var en grå dag, men akkurat nå var det ellers stille før stormen.

Jeg satte meg ned ved bordet til to frivillige ved et førstehjelptelt og spurte hvordan det gikk. Det lå fire beskyttelsesbriller på bordet. Ved føttene deres sto et brett med rensevæske til å rense øynene med. Han ene gikk bort til et velassortert røykehjørne noen meter lenge borte.

- Det er gratis, du kan velge om du vil ta én eller legge igjen to, forklarte hun som ble igjen, og nikket i retning han som var gått.

Hun sa at det hadde vært en tøff kveld dagen før, og at folk var utslitt. Hun hadde fortsatt vondt over hele kroppen etter å ha blitt sprayet med pepperspray mens hun hadde prøvd å bære ut andre som hadde blitt sprayet ned.

- Politiet hadde stått og ropt stygge ting til oss hele kvelden. De ga oss fingeren. Det er sånne ting som gjorde at det er blitt mer voldelig nå enn det var før.

Hun sa de hadde prøvd å ta med seg kameraer for å filme, men det var håpløst, for politiet pleide å slå ned de som hadde kameraer først. Deretter gikk de løs på de yngste, og så jentene.

- Først sprayer de deg med pepperspray så du ikke ser noen ting. Så banker de deg opp. Du blir helt hjelpeløs og må bare ligge der blind og ta i mot.

Det har vært sånn nesten hver eneste gang det har vært sammenstøt i Mong Kok, et område på andre siden av Hongkong, kjent for å ha de kanskje mer "ekstreme" delene av Occupy Central. Det som skjedde i går, som var spesielt, sa hun, var at hun for første gang hadde hørt stemmene til foreldre og besteforeldre som hadde bønnfalt politiet om å slutte.

Jeg så meg rundt og ble med ett klar over at det faktisk var en større andel eldre der enn tidligere.

- Folk gidder ikke lese mer om at det er de unge som skal gjennomgå for at ting ikke er som at de skal, vettu.

Nylig skrev South China Morning Post at 70 prosent av innbyggerne i Hongkong var i mot Occupy Central. Hun lo og mente det var en undersøkelse hvor man hadde spurt folk med penger og andre som drev handel med Kina. En seriøs undersøkelse ville inkludert også de som følte på kroppen hvordan det var å ikke ha penger. Men deres meninger mener myndighetene ikke er nødvendige. Skjønt, kinesiske myndigheter har meldt at de ikke vil snakke med britiske politikere om Occupy Central heller, så de er i godt selskap.

Et av mange juletrær pyntet med nøkkelringer med påskriften "Jeg vil ha stemmerett"

Hun sa at saken var viktig, men innrømmet at midlene de brukte var helt feil. Ting tok tid, ingen hadde oppnådd noe som helst, og det var blitt en dyr affære. Det var vanskelig å skaffe nok sikkerhetsutstyr, og man mistet alle tingene sine hver gang politiet gikk til angrep og man måtte løpe. Munnbindene kan bare brukes én gang, men beskyttelsesbriller med blod kan i det minste vaskes.

- Men jeg er ikke redd. Er man redd, må man gå hjem.

Det kom en mann syklende og delte ut mat og cola. Jeg gikk. 

En stor utgave av den gule paraplyen, symbolet på Occupy Central

Det begynte å regne.