[Living with HIV: Not 'just an STD']

Tidligere i år leste jeg et sted at det er mye HIV i Hongkong. Jeg har både tenkt og snakket mye om det siden, ikke minst fordi HIV i Kina er ganske kontroversielt, samtidig som Verdens helseorganisasjon melder at landet har en voksende epidemi. HIV-skandalen da myndighetene på 90-tallet samlet inn blod med urent utstyr og som følge smittet opptil 500, 000 mennesker, har allikevel ikke gjort myndighetene bedre til å spre informasjon. Tjue prosent av befolkningen hadde ikke hørt om HIV, viste en undersøkelse fra 2002.

Nå digrerer jeg. Jeg skrev jo om Hongkong, men det var dette som gjorde meg nysgjerrig. Da jeg jobbet med artikkelen, oppdaget jeg dessuten at jeg hadde lest feil. Hongkong har heldigvis en av de laveste HIV-ratene i verden. I november skulle vi skrive om en minoritet i Hongkong. Første desember var det World AIDS Day. Dette var mitt bidrag.

---------------------------------------

HONG KONG — Shaun has a job, and family and friends he cares about. However, he also carries a secret his doctor advised him not share, to avoid discrimination.

One and a half years ago, his boyfriend at the time told Shaun, he had contracted a sexually transmitted disease. Shaun went to a clinic and got tested. The test showed he was HIV-positive.

“I didn’t expect something that serious,” Shaun, now 28, said. Later, the ex-boyfriend explained he wasn’t aware that by only taking HIV-medicine, but not using condoms when they had sex, the ex-boyfriend was still risking infecting others.

“Chinese people are very prudent when it comes to sex-education, they just don’t like talking about it,” Shaun said. In school, he learned HIV was usually spread through sexual contact, and to use protection when having sex.

No one ever told him what HIV actually is. When diagnosed, he spent hours searching for information online, only to discover a lot of misleading websites. “People would say you can contract HIV if you are bitten by a mosquito, or by sharing the same drink,” he said.

CLICK TO MAKE IT LARGER
A total of 150 additional HIV-cases were reported to the Department of Health in the second quarter of 2014, bringing the cumulative total of reported HIV infections to 6 646 since 1984. (Graph contracted from http://www.info.gov.hk)

Hong Kong has a prevalence rate of 0.1 percent, low compared to the 0.8 percent global rate, according to the United Nations AIDS department. However, there has been a rapid increase in cases, with most of the affected being gay men, the Department of Health’s past three annual reports revealed.

Forced to make frequent trips to a HIV-clinic in the beginning, Shaun found it hard asking his supervisor for time off without revealing he was sick. He still needs to take daily medication. The side effects make working overtime difficult. “It’s like being on a boat, you get dizzy, and very sleepy,” Shaun said.

His career prospects are reduced, “I can’t take a senior manager position, they would require a complete health examination,” he explained.

Before he was diagnosed, Shaun wanted to move abroad. Last year, a headhunter offered him a job in Singapore. “Unless they change the restrictions on people with HIV, that cannot happen, I had to turn it down,” he said.

When Shaun told his last boyfriend he had HIV, his partner broke all contact. The experience scared him. “It’s difficult to get someone who is already negative to understand,” Shaun said.

Shaun said his life is good for now. His relationship with his siblings has changed. The disease has brought them closer together, “We have started talking, we never did that before,” he said.

[Om Occupy Central - en statusoppdatering.]

I forrige uke var jeg vitne til at politiet plutselig stanset all trafikk i et veikryss. De lot to busslaster med politi kjøre forbi og så åpnet de trafikken igjen. Jeg fikk en vond smak i munnen. En time senere leste jeg at det var 4000 politimenn i gatene for å stanse demonstrasjonene. Det var tåregass og regelrett juling av demonstranter.

I går kveld og i dag har det vært nye sammenstøt mellom politi og demonstranter.

Det har bodd folk i telt i Hongkongs gater i seksti dager. Området rundt regjeringsbygningen ser ut som en speiderleir med provisoriske trapper bygd over midtrabattene. Det er egne avdelinger hvor man kan gjøre lekser, det er et bibliotek, og det er mengder med politiske plakater og politisk kunst. Noen telt har fått julepynt, andre har hengt opp lapper hvor det står at man kan få engelsk forklaring på hva som skjer, eller at de ikke ønsker å snakke med presse. Det holdes fortsatt gratis engelskkurs og kurs om demokrati.

Til venstre ser du provisoriske lekserom. Jeg ville ikke forstyrre ved å gå for nærme.

Jeg hadde forventet horder med sinte menn med gule hjelmer, folk som bygget barrikader og politimenn med politihunder. Slåsskamper kanskje. En i klassen hadde innstendig bedt meg ringe om jeg trengte hjelp. Han sendte meg første bekymringsmelding før jeg rakk å gå av t-banen.

I midten ser du Xi Jing Ping, Kinas leder, med en gul paraply

I kveld var luften fylt med lyden av teltblafring og taler om demokrati. Det var en grå dag, men akkurat nå var det ellers stille før stormen.

Jeg satte meg ned ved bordet til to frivillige ved et førstehjelptelt og spurte hvordan det gikk. Det lå fire beskyttelsesbriller på bordet. Ved føttene deres sto et brett med rensevæske til å rense øynene med. Han ene gikk bort til et velassortert røykehjørne noen meter lenge borte.

- Det er gratis, du kan velge om du vil ta én eller legge igjen to, forklarte hun som ble igjen, og nikket i retning han som var gått.

Hun sa at det hadde vært en tøff kveld dagen før, og at folk var utslitt. Hun hadde fortsatt vondt over hele kroppen etter å ha blitt sprayet med pepperspray mens hun hadde prøvd å bære ut andre som hadde blitt sprayet ned.

- Politiet hadde stått og ropt stygge ting til oss hele kvelden. De ga oss fingeren. Det er sånne ting som gjorde at det er blitt mer voldelig nå enn det var før.

Hun sa de hadde prøvd å ta med seg kameraer for å filme, men det var håpløst, for politiet pleide å slå ned de som hadde kameraer først. Deretter gikk de løs på de yngste, og så jentene.

- Først sprayer de deg med pepperspray så du ikke ser noen ting. Så banker de deg opp. Du blir helt hjelpeløs og må bare ligge der blind og ta i mot.

Det har vært sånn nesten hver eneste gang det har vært sammenstøt i Mong Kok, et område på andre siden av Hongkong, kjent for å ha de kanskje mer "ekstreme" delene av Occupy Central. Det som skjedde i går, som var spesielt, sa hun, var at hun for første gang hadde hørt stemmene til foreldre og besteforeldre som hadde bønnfalt politiet om å slutte.

Jeg så meg rundt og ble med ett klar over at det faktisk var en større andel eldre der enn tidligere.

- Folk gidder ikke lese mer om at det er de unge som skal gjennomgå for at ting ikke er som at de skal, vettu.

Nylig skrev South China Morning Post at 70 prosent av innbyggerne i Hongkong var i mot Occupy Central. Hun lo og mente det var en undersøkelse hvor man hadde spurt folk med penger og andre som drev handel med Kina. En seriøs undersøkelse ville inkludert også de som følte på kroppen hvordan det var å ikke ha penger. Men deres meninger mener myndighetene ikke er nødvendige. Skjønt, kinesiske myndigheter har meldt at de ikke vil snakke med britiske politikere om Occupy Central heller, så de er i godt selskap.

Et av mange juletrær pyntet med nøkkelringer med påskriften "Jeg vil ha stemmerett"

Hun sa at saken var viktig, men innrømmet at midlene de brukte var helt feil. Ting tok tid, ingen hadde oppnådd noe som helst, og det var blitt en dyr affære. Det var vanskelig å skaffe nok sikkerhetsutstyr, og man mistet alle tingene sine hver gang politiet gikk til angrep og man måtte løpe. Munnbindene kan bare brukes én gang, men beskyttelsesbriller med blod kan i det minste vaskes.

- Men jeg er ikke redd. Er man redd, må man gå hjem.

Det kom en mann syklende og delte ut mat og cola. Jeg gikk. 

En stor utgave av den gule paraplyen, symbolet på Occupy Central

Det begynte å regne.