[Om nordkoreanske flyktninger.]

Pressefrihet i Nord-Korea sto på agendaen. Det var ikke så mye å si om temaet, Nord-Korea pleier å komme dårligst ut i hele verden, og samtalen i klasserommet dreide seg mot han i klassen som kommer fra grensetraktene ved grensen mellom Kina og Nord-Korea. Han fortalte at en slektning som hadde vært der, sa det var som å være tilbake i Kina under kulturrevolusjonen.

Jeg spurte om hva han syntes om nordkoreanske flyktninger. Han svarte at selv hadde han ikke hatt så mye med dem å gjøre, de fleste dro til nabobyene hvor det bor etniske koreanere, slik at de i det minste kan forstå språket.

Jeg spurte så resten av klassen hva de syntes om nordkoreanerne som kom. Om hva de syntes om at kinesiske myndigheter utleverer flyktningene de finner, fordi de ikke anser dem som flyktninger men snarere som økonomiske immigranter. I den kinesiske grunnloven står det at om en person søker politisk asyl skal man få det innvilget. Da Kina og Nord-Korea begge er kommunistiske land, er det kanskje ikke så overraskende at dette ikke holder stand, men at dette er flyktninger som allikevel løper fra et liv som mildt sagt er ganske kjipt. 

Det ble stille. Hele klassen snudde seg en annen vei. Folk plukket på knapper og mistet plutselig penner i gulvet. De så ned.

Etter en stund kommenterte en jente at de (ja, for det er alltid flertall) syntes Nord-Korea skulle få selv styre med sine problemer, på samme måte som Kina hadde sin egen suverenitet og ønsket styre på sitt vis. Det var en form for respekt å overlate nordkoreanere tilbake til landet de kom fra. Kinesere liker å gi respekt.

Han fra grenseområdet påpekte at Sør-Europa måtte begynne å ta i mot flyktninger.

En tredje påpekte at Kina jobber hardt for å begrense befolkningsveksten. Dessuten hadde hun hørt at det var mange nordkoreanere som blir diskriminert i Sør-Korea. "Ingen vil ha de folka. De kan like så godt bare dra hjem."

Dette var typiske svar, og for tiden er jeg der at jeg blir frustrert over at de ikke svarer på spørsmålene mine om det handler om politiske meninger. De svarer på andre ting. Jeg sa at dette var svar som staten ga. Det var skoleboksvar. Jeg var ute etter å vite hva de syntes, selv.

En ny og tyngende stillhet fulgte.

Læreren vår, også kineser, plukket opp spørsmålet på nytt, og sa at jeg faktisk hadde stilt dem et spørmål. Hun som hadde snakket sist snudde seg rundt og spurte hva jeg mente.

Jeg begynte med å si at jeg var norsk. At jeg var fullstendig klar over at det var enkelt å sitte i beinkalde Norge og si at alle burde ta inn de stakkars flyktningene og gi dem mat og hjelpe dem i sikkerhet, men at vi ikke akkurat var kjent for å holde døren oppe selv. Allikevel handlet det i bunn og grunn mer om å være et menneske, og at man hadde et ansvar. At man ikke alltid skulle tenke at fordi det ikke var deres problem, så var det ikke et problem. Det er få personer som klarer å komme seg ut av regimet. De tar et valg om å forlate venner og familie og hjemmet sitt, vel vitende om at det kan skje forferdelige ting med de som blir igjen fordi de føler de må. Det er desperasjonen som driver dem. Om du virkelig er redd for diskriminering er det kanskje en liten pris å betale sammenlignet med livet i en nordkoreansk konsentrasjonsleir. Alt jeg ville vite hva var deres personlige mening var om det.

En jente i klassen som aldri har sagt noe før, tok ordet. Hun sa at hun faktisk kom fra en av de byene på landet hvor flyktningene dro til. Hun husket foreldrene hennes snakket om nordkoreanerne da hun var liten. Mange i byen hadde giftet seg med flyktningene. De fikk barn med dem og de stiftet familier. Det var flere som kom som hadde slektninger der fra før. En liten "benefit" til en som jobbet for myndighetene var alt som skulle til for at de fikk de kinesiske papirene de trengte. Alle visste at det skjedde, men ingen sa fra til politiet. Politiet var jo med på det selv.

En av guttene fra Hongkong tok ordet og sa at det handlet om at Kina og Nord-Korea delte samme politiske ideologi. De var venner. En fastlandskineser lo og ristet på hodet. Det var lenge siden. Kineserne har kommunisme med kinesiske karakteristikker, sa han. "Nord-Koreanerne dyrker én mann. Selv vi har beveget oss bort fra det."

Da timen var over kom to kinesiske jenter bort. De spurte pent om de kunne snakke med meg. Hun ene takket meg. Hun sa hun aldri hadde tenkt noe over hva man gjorde med flyktningene. Hvilke konsekvenser det kunne få og at hun hadde kanskje hørt om problemet, men i Kina snakker man helst ikke om sånne ting. I dag hadde hun fått en øyeåpner. Det var mye å tenke på, og hun hadde ikke noe svar å gi meg enda, men hun ville altså bare si takk, for spørsmålene mine var viktige.

Så gikk de begge inn i kantinen. Jeg ble stående utenfor og smile. Det er nok en del av de i klassen min som synes jeg er litt skummel. Læreren min har gitt meg tegn på at jeg får lov å stille sånne spørsmål, men av og til lurer jeg på allikevel om det er greit. Jeg bruker det hvite kortet mitt for det det jeg kan, men hva er egentlig verdien av å være en kritisk utlending?

I dag følte jeg at jeg makset kortet mitt, men det var så innmari verdt det.