[Om homoholdninger.]

- Foreldrene mine har ikke snakket med meg på nesten en måned.

Hun dro på skuldrene, og sa at hun ikke visste helt hva hun skulle gjøre med det. Etter at den kinesiske klassevenninnen min fortalte foreldrene hennes at hun hadde dratt for å se Hong Kongs Pride parade, hadde de sluttet snakke med henne.

- Fordi jeg dro, tror de nå faktisk at jeg er lesbisk, og de ser på det som en sinnslidelse.

Som om hun skulle kunne "smitte" foreldrene sine over telefonen. Det var jo så dumt at man skulle tro man bare kunne le av det.

Problemet er allikevel så dagsaktuelt at latter føles malplassert.

Tidligere i høst hadde en i klassen nyhetsfremlegg om pavens forsøk på å få homofile godtatt av den katolske kirke. Fremlegget var kort, men det varte allikevel lenger enn det skulle, fordi store deler av klassen lo hver eneste gang hun sa ordet "homofil." I en masterklasse for aspirerende internasjonale journalister. Etter fremlegget, forklarte jenta at hun hadde valgt denne artikkelen fordi hun var nysgjerrig på homofile og hva de var, siden hun aldri hadde møtt noen homofile.

La meg gjenta dette: En person vokser opp i et land med 1, 4 milliarder mennesker, og har aldri møtt en homofil person.

Det er jo noe som skurrer her.

Jeg var sint og opprørt da jeg gikk hjem den dagen. Jeg syntes klassen min var umodne og trangsynte, samtidig så er jeg jo klar over at homofile er stigmatisert i Kina. I hele min Kina-karriere, har jeg møtt omlag fire kinesere som har sagt til meg at de er homofile. Samtlige i utlandet, med unntak av  én, men han pleide unnskylde seg med at han bare spøkte om det når han var full. Ha ha, liksom.

I Taiwan og Hong Kong er homofile mer godtatt, men det har også vært en utvikling de siste årene: I 2004 hadde Taipei Pride omlag 4 000 deltagere i paraden, omtrent alle gikk med masker. I år hadde de 65 000, og eventuelle masker ble stort sett brukt som en del av kostymene de gikk med.

Da vi fikk i oppgave å skrive om en minoritetsgruppe i Hong Kong, fortalte jeg klassen at det var Hong Kong Pride den påfølgende helgen, spent på reaksjonen. Ingen sa noe som helst. Jeg fikk derimot et ras av meldinger.

Resultatet var at jeg kjente en større andel av de oppmøtte ved startstreken. Neida. Men det var veldig mange som kom. De fleste av klassekameratene mine sto i grupper, med kameraer og notatblokker, og var kjempenervøse.

Klassekamerat: Kjenner du noen homofile her?
Tine: Jeg kjenner én, men han forsvant i mengden.
Klassekamerat: Kan du finne han? Jeg vil intervjue en som er homo.
Tine: Alle her er homo. Det er jo homofestival. Snakk med hvem du vil.
Klassekamerat: Nei, hva om de ikke er homo?
Tine: Du kan jo bare spørre.

Hun gjorde store øyne.

Klassekamerat: Jeg kan jo ikke det. Det er jo frekt.
Tine: Du er på homofestival. Det er garantert ingen som blir fornærmet over det.
Klassekamerat: Hvordan ser egentlig en homo ut?
Tine: Som alle andre mennesker.
Klassekamerat: Nei, jeg kan ikke spørre noen. Det går ikke. Slikt går virkelig ikke an.

"Hvordan ser en homo ut?"

Samtalen gjentok seg mer eller mindre med flere. Jeg ga til slutt opp å overbevise dem om noe annet. Jeg var egentlig mest glad for at de hadde møtt opp.

Tilbake til hun som foreldrene ikke vil snakke med lenger. Hun sa det var teit av foreldrene hennes, at unge kinesere er blitt mer åpne, men at det var et stort generasjonskille. Det er vanskelig å endre gamle holdninger.

Kinas ettbarnspolitikk bidrar også for at de ytterligere skal bli sett ned på. Hvordan skal man kunne føre etternavnet videre om sønnen din er sammen med en mann?

[De store spørsmålene.]

De lurer på så mye:
- Hva synes dere i Norge om emoer?
- Hva synes dere i Norge om gamere?
- Hva med sosiale utskudd?
- Homofile?
I den rekkefølgen.

- Hvor mye kostet klokken din? Den var sikkert dyr.
Tine: 20 norske kroner.
- Å ja. Da er min dyrere.
Samtale over.

- Har dere hatt så store demonstrasjoner som Occupy Central i Norge?
Tine: Vi har ikke innbyggere nok.
Hele klassen lo.

- Leser du nyheter hver dag?
Dette kommer overraskende ofte. 

- Hva slags erfaringer kan man få av å bli så gammel som deg?
Dette også forøvrig.

- Har du sett nordlys?
- Har du sett nordlys, Tine?
- Har dere nordlys i Norge?
Kan noen forklare meg hvor denne besettelsen kommer fra?

- Vi kinesere bryr oss ikke om rasisme. Hvorfor bryr du deg om rasisme?

- Er det sant at vestlige ikke liker folk med blondt hår?
Tine: Nei.
- Er du sikker på at vestlige kvinner liker vestlige menn med blondt hår?
Tine: Ja, helt sikker.

- Er det sant at alle homofile menn er kjekke?

Jeg skjønner at de er nysgjerrige, og jeg liker at klassekameratene mine spør når det er noe de lurer på. Noen har tydelig båret på spørsmålene sine lenge, for når de endelig får sjansen til å hilse på meg, buser de ut med dem nesten før jeg rekker å si hallo.

- Liker du ender?

Men noen ganger kommer de virkelig gode spørsmålene:

- Hvorfor er dere så rare i Europa? Hvorfor har dere en så merkelig kultur?
Tine: Kan jeg få et eksempel?
- Hva er greia med tyrefekting?
Tine: Jeg aner ikke.
- Men du er jo fra Europa.

Det var en nydelig påminnelse om at hvis en kineser skal måtte stå til ansvar for alt jeg har lært, hørt og sett at Kina har gjort, da må jeg kunne stå for tyrefekting også.

Men det har jo ingen av oss lyst til.

[Working 102 hours per week: “Better do your work and keep quiet”]

Oppgaven var å skrive om et valgfritt kontroversielt tema i Hongkong som ikke omhandlet Occupy Central. Jeg valgte å skrive om hushjelpene i Hongkong, en stor del av bybildet, men som allikevel ikke høster de samme godene som resten av befolkningen. Jeg lærte mye, og fikk lyst til å dele artikkelen med dere!

------------------------------

Nanny-day: Foreign domestic helpers having a day off in Central.

(HONG KONG) – Working for a minimum monthly salary of HK$4,100, foreign domestic helpers come to Hong Kong to fill the need for live-in helpers. Required to stay with their employers, an Amnesty International 2013 report found that the foreign domestic helpers work a weekly average of 102 hours, contrary to the average of 49 hours for other Hong Kong industries.

Joan Tsui, is the convener of the Support Group for Hong Kong Employers with Foreign Domestic Helpers, representing over 10,000 employers. She said that the main reason for hiring helpers is to allow Hong Kong women a career. Employers spend a monthly total of HK$9,000 on a helper with a 2-year contract, adding in other benefits such as food and insurance, she added. An ordinary working-woman in Hong Kong earns HK$15,000 to HK$20,000 a month. “If the helper’s salary rises to HK$4,500, we trust most women will reject to hire the helper and return to their homes as the housewives,” Tsui says, noting that, “we do pay more to hire a good helper. I will pay a bonus to my helper after good fulfillment of a 2-year contract.”

Filipino domestic helper Arline T. Bathara has been working for a local family for over two years, earning minimum wage. Every month she sends HK$2,000 home. For the first three months, she was also still paying down the HK$20,000 she owed her work recruitment agency in the Philippines. “It’s almost funny, I was actually in Hong Kong, borrowing money from the Philippines to afford working here,” Bathara said. Although she feels that economy is tight and that it would not be possible for her to ask for a raise, she still wants to stay because she earns the double of what she did back home.

For Hannah Mae Duldulao, also a Filipino helper, a normal workday starts at 6.30 a.m. and lasts until 10.30 p.m. In accordance with Hong Kong immigration law, she has one resting-day per week. She says the biggest problem for many is that despite the government requiring employers to provide food or pay a food allowance of no less than HK$964 per month, many are not given enough food, and end up spending their salaries on buying their own. “It’s still not good to complain. You better do your work and keep quiet, so you can keep your job,” she said.

Silvia Bonvini, a representative of the Hong Kong helpers campaign, confirms Bathara and Duldulao’s stories are not unusual. “The high weekly working hours are a direct result of live-in rules,” Bonvini said, but adds that the live-in rule is also the key reason why the helpers are here. Another reason for the live-in rule is for employers to ensure that the helper is not pursuing additional work. “These are the reasons why the government are reluctant to change the laws,” she explained.

The Hong Kong helpers campaign’s main focus is to change how the foreign helpers are viewed and valued by the local community and to promote the work of non-governmental organizations supporting the helpers. “The helpers are not slaves working to please the Hong Kong people, they are a working force that needs to be put equal to other foreign workers in town. They should have the same benefits,” Bonvini said.

Earlier this year, Myanmar temporarily stopped sending helpers to Hong Kong only months after the first batch of domestic workers had arrived. The ban was imposed following a high-profile case of an Indonesian helper having been abused by her employer for months.

[Om nordkoreanske flyktninger.]

Pressefrihet i Nord-Korea sto på agendaen. Det var ikke så mye å si om temaet, Nord-Korea pleier å komme dårligst ut i hele verden, og samtalen i klasserommet dreide seg mot han i klassen som kommer fra grensetraktene ved grensen mellom Kina og Nord-Korea. Han fortalte at en slektning som hadde vært der, sa det var som å være tilbake i Kina under kulturrevolusjonen.

Jeg spurte om hva han syntes om nordkoreanske flyktninger. Han svarte at selv hadde han ikke hatt så mye med dem å gjøre, de fleste dro til nabobyene hvor det bor etniske koreanere, slik at de i det minste kan forstå språket.

Jeg spurte så resten av klassen hva de syntes om nordkoreanerne som kom. Om hva de syntes om at kinesiske myndigheter utleverer flyktningene de finner, fordi de ikke anser dem som flyktninger men snarere som økonomiske immigranter. I den kinesiske grunnloven står det at om en person søker politisk asyl skal man få det innvilget. Da Kina og Nord-Korea begge er kommunistiske land, er det kanskje ikke så overraskende at dette ikke holder stand, men at dette er flyktninger som allikevel løper fra et liv som mildt sagt er ganske kjipt. 

Det ble stille. Hele klassen snudde seg en annen vei. Folk plukket på knapper og mistet plutselig penner i gulvet. De så ned.

Etter en stund kommenterte en jente at de (ja, for det er alltid flertall) syntes Nord-Korea skulle få selv styre med sine problemer, på samme måte som Kina hadde sin egen suverenitet og ønsket styre på sitt vis. Det var en form for respekt å overlate nordkoreanere tilbake til landet de kom fra. Kinesere liker å gi respekt.

Han fra grenseområdet påpekte at Sør-Europa måtte begynne å ta i mot flyktninger.

En tredje påpekte at Kina jobber hardt for å begrense befolkningsveksten. Dessuten hadde hun hørt at det var mange nordkoreanere som blir diskriminert i Sør-Korea. "Ingen vil ha de folka. De kan like så godt bare dra hjem."

Dette var typiske svar, og for tiden er jeg der at jeg blir frustrert over at de ikke svarer på spørsmålene mine om det handler om politiske meninger. De svarer på andre ting. Jeg sa at dette var svar som staten ga. Det var skoleboksvar. Jeg var ute etter å vite hva de syntes, selv.

En ny og tyngende stillhet fulgte.

Læreren vår, også kineser, plukket opp spørsmålet på nytt, og sa at jeg faktisk hadde stilt dem et spørmål. Hun som hadde snakket sist snudde seg rundt og spurte hva jeg mente.

Jeg begynte med å si at jeg var norsk. At jeg var fullstendig klar over at det var enkelt å sitte i beinkalde Norge og si at alle burde ta inn de stakkars flyktningene og gi dem mat og hjelpe dem i sikkerhet, men at vi ikke akkurat var kjent for å holde døren oppe selv. Allikevel handlet det i bunn og grunn mer om å være et menneske, og at man hadde et ansvar. At man ikke alltid skulle tenke at fordi det ikke var deres problem, så var det ikke et problem. Det er få personer som klarer å komme seg ut av regimet. De tar et valg om å forlate venner og familie og hjemmet sitt, vel vitende om at det kan skje forferdelige ting med de som blir igjen fordi de føler de må. Det er desperasjonen som driver dem. Om du virkelig er redd for diskriminering er det kanskje en liten pris å betale sammenlignet med livet i en nordkoreansk konsentrasjonsleir. Alt jeg ville vite hva var deres personlige mening var om det.

En jente i klassen som aldri har sagt noe før, tok ordet. Hun sa at hun faktisk kom fra en av de byene på landet hvor flyktningene dro til. Hun husket foreldrene hennes snakket om nordkoreanerne da hun var liten. Mange i byen hadde giftet seg med flyktningene. De fikk barn med dem og de stiftet familier. Det var flere som kom som hadde slektninger der fra før. En liten "benefit" til en som jobbet for myndighetene var alt som skulle til for at de fikk de kinesiske papirene de trengte. Alle visste at det skjedde, men ingen sa fra til politiet. Politiet var jo med på det selv.

En av guttene fra Hongkong tok ordet og sa at det handlet om at Kina og Nord-Korea delte samme politiske ideologi. De var venner. En fastlandskineser lo og ristet på hodet. Det var lenge siden. Kineserne har kommunisme med kinesiske karakteristikker, sa han. "Nord-Koreanerne dyrker én mann. Selv vi har beveget oss bort fra det."

Da timen var over kom to kinesiske jenter bort. De spurte pent om de kunne snakke med meg. Hun ene takket meg. Hun sa hun aldri hadde tenkt noe over hva man gjorde med flyktningene. Hvilke konsekvenser det kunne få og at hun hadde kanskje hørt om problemet, men i Kina snakker man helst ikke om sånne ting. I dag hadde hun fått en øyeåpner. Det var mye å tenke på, og hun hadde ikke noe svar å gi meg enda, men hun ville altså bare si takk, for spørsmålene mine var viktige.

Så gikk de begge inn i kantinen. Jeg ble stående utenfor og smile. Det er nok en del av de i klassen min som synes jeg er litt skummel. Læreren min har gitt meg tegn på at jeg får lov å stille sånne spørsmål, men av og til lurer jeg på allikevel om det er greit. Jeg bruker det hvite kortet mitt for det det jeg kan, men hva er egentlig verdien av å være en kritisk utlending?

I dag følte jeg at jeg makset kortet mitt, men det var så innmari verdt det.

[Om et lite mysterium XLIV.]

Dette postkortet må ha vært kjempegøy å skrive. Turen til Dublin må ha vært tilsvarende gøy.

"Hei Tine!
Cheers fra Dublin fra to partyløver i pysjbukse. 
Turens to mottoer:
1. Nap all day, sleep all night. Party never.
2. No pants, no bra #win!
Turens seneste kveld var en litterær pubcrawl med mye kultur og veldig lite øl; og vi var tilbake på hotellet kl. 22.
Du vet ikke hvem vi er (enda) men vi jobber for å få møtt deg via felles bekjent (passe creepy?) Kodeord Guiness.
Håper alt står bra til!
Hilsen to lurkers "

Ja, jøss folkens. Dere høres jo ut som kremen av hva sosial underholdning angår. Den dagen vår felles bekjente bestemmer seg for å innvie meg i gjengen blir nok desto bedre.