Jeg brøt Konfusius første regel: Jeg sa læreren vår tok feil.
Man skal aldri si at en lærer tar feil.
Det har bygd seg opp over tid. Tidlig i semesteret sendte han en mail hvor han sa at han regnet med at jeg, som norsk, ville være et interessant tilskudd i klassen. Senere flere mailer, hvor han spurte om hva jeg syntes om ulike nyhetssaker. Kanskje han er interessert i et vestlig perspektiv? Jeg opplever allikevel at han gjør det mest for å se hva jeg tør si. Han er opprinnelig fra fastlandskina, men har bodd en del år i utlandet og reist mye. Europa er allikevel fortsatt merkbart eksotisk, man er stort sett alltid sitt eget land nærmest. Det er aldri slik at det er noen diskusjon i timene våre. Om jeg er raus vil jeg snarere kalle det en dialog mellom læreren og meg, med resten av klassen som passivt publikum. Jo mer jeg snakker i timene, dess mer slår han over fra engelsk til mandarin, uten at det gjør at noen av de andre i klassen min sier noe mer av den grunn.
Faget internasjonale relasjoner er mitt favorittfag, selv om det skal sies at det i god nasjonalånd undervises med visse kinesiske karakteristikker. Da vi snakket om kinesisk sensur av sosiale medier, lo han hjertelig og sa at det i det minste sørget for lavere arbeidsledighet. Da vi snakket om etniske konflikter, sa han i samme tone at det jammen var bra at Kina ikke slet med noe slikt. I stedet snakket vi lenge om folkemordet i Rwanda, naturlig nok.
Uansett, i dag åpnet han timen med å vise et klipp fra en amerikansk nyhetssending hvor en politimann bruker pepperspray mot noen studenter i USA som fredelig demonstrerte. "Slik er det i Amerika!" utbrøt han, før han lot oss se videre. Nyhetsoppleseren fortalte om hvordan denne politimannen hadde senere fått masse drapstrusler, mistet jobben, og fått en økonomisk oppreisning som følge av dette som var betraktelig mye høyere enn de stakkars studentene som bare satt der. "Dette er Amerika!" Alle lo. Jeg syntes det var en merkelig form for underholdning, men humor er ikke alltid universalt.
Videre på dagens saksliste var to amerikanske mindreårige jenter som hadde forsøkt å bli en del av IS. De ble stoppet i Frankfurt, og siden de var mindreårige kom de neppe til å bli straffet mer enn at amerikanske myndigheter kom til å gå gjennom all datahistorikken deres og lignende.
"Tenk på de mindreårige demonstrantene som sitter i Mong Kong. De skjer det ingenting med. Sånn er Amerika!"
Hånden min skjøt i været. Jeg rakk ikke tenke meg om før jeg hørte stemmen min si:
"Men du kan ikke si det! Det er vel forskjell på landsforræderi og en ikke-voldelig demonstrasjon for allmenn stemmerett?"
Det ble stille. Han nevnte at det var elever ved skolen vår som også hadde blitt arrestert som følge av demonstrasjonene.
Jeg så fortsatt ikke forbindelsen og satt der som et eneste stort spørsmålstegn.
"Det er jo flere ved skolen vår som har blitt arrestert, som sagt."
Han la til at det dessuten var en spøk. Så fortsatte vi å snakke om terrorister.
Da timen var ferdig kom læreren min bort og spurte hva jentene i klassen og jeg hadde fnist av i pausen. Vi hadde liksom-mobbet en av jentene i klassen fordi hun er mindre enn oss. Utseende er helt kosher å spøke med i Kina. Han smilte.
"Tine, vitser kommer i flere former. I dag dro jeg en dårlig vits. Det burde jeg ikke. Unnskyld."
Den så jeg ikke komme.
5 kommentarer:
Samtidig som jeg skjærer tenner i irritasjon over dette, kommerjeg likevel tl å tenke på at det er sånn omlag slik, på det grunne og triste nivået, vestlige medier og lignende omtaler Kina.
Det er alltid lett å kritisere en stormakt. En stormakt man ikke deler alle grunnleggende verdier med er desto lettere å profilere i et mindre flatterende lys, fordi det er det publikum ønsker å høre. "Vi er bedre enn dem" er en lett sannhet å svelge. Eksempelvis, NRKs "Verden i dag" valgte å praktisk talt bare fokusere på Nord Koreas paviljong da de kommenterte åpningen av Shanghai EXPO i 2010. Selvfølgelig er det interessant at Nord Korea deltok, men jeg som var der kan bekrefte at det var betydelig mye annet som hadde like så stor nyhetsverdi, og det var strengt tatt Kinas store dag.
At noen gjør noe feil, betyr allikevel ikke nødvendigvis at du skal svare med samme mynt. Dessuten er dette også internasjonale relasjoner på masternivå. Det bør jo være et høyere nivå av objektivitet. Det burde være åpent for debatt, og unnskyldningen om at det var en spøk synes jeg var på tynt grunnlag.
Er ikke det litt hyklerisk av deg å si det er greit å gjøre narr av folks utseende, når du selv har beskrevet hendelser hvor folk har kommentert vekt og utseende? Jeg husker spesielt hun jenten som ville ha sykkelen tilbake, for eksempel.
Jeg ser hva du ønsker å komme frem til. I og med at du har valgt å kommentere uten å gi deg til kjenne, må jeg nesten tillate meg selv å komme med en grundigere forklaring.
Jeg vil først og fremst bemerke at jeg er i en klasse og i et miljø hvor majoriteten er fastlandskinesere (96 prosent, faktisk), og samtalene våre går dertil etter kinesiske normer, noe som på ingen måte var tilfelle i hendelsen du tar opp, hvor den japanske skolen hadde med overlegg plassert samtlige ikke-kinesiske utenlandske studenter med unntak av én i en bolig åtte kilometer fra den kinesiske studentbygningen. Dette formet den øvrige samhandlingen mellom beboerne i bygningen vår. At vi hadde en uenighet, hvor vedkommende mente at hun ville ha tilbake en sykkel hun hadde gitt meg, og hun mente at jeg var blitt tykk da jeg sa jeg ønsket å beholde sykkelen, ser jeg på som ganske fjernt fra vanlige kinesiske spøker om utseende, da det skjedde i en negativ sammenheng kontra hva jeg ser på som greit (jeg vil påstå jeg har blitt ganske tykkhudet med årene), noe jeg mener å huske at jeg også forklarte, uten at jeg har giddet å gå over tre år tilbake i tid for å bekrefte dette ytterligere.
Dette er naturligvis rent subjektivt når det er passende, og krever, som japanerne sier, en viss evne til å "lese luften," men det er stort sett greit å spøke om utseendet til andre i Kina. Kallenavn som "小胖子“, Lille Tjukkas, eller 大頭, Stort hode, er ikke nødvendigvis frekt, da alle kan se at vedkommende er overvektig, eller har et større hode enn andre, i følge kinesisk logikk.
Jenten i klassen vi hadde tullet med og jeg, er blitt venner fordi jeg, høyere enn de fleste, foretrekker å kunne sitte bakerst i klassen så jeg ikke sitter i veien for noen. Hun er lavere enn mange, og synes det er fint å sitte ved siden av meg med iPaden sin så hun kan følge med på Power Pointen via skjermen, og om noe blir skrevet på tavlen, kan hun skrive av meg, som ser bedre fordi jeg rekker over hodet på de andre. Dette er blitt en spøk nettopp fordi det skjer i alle våre felles timer, selv om hun unektelig kunne satt seg helt foran, sluppet å se dårlig, og sluppet å be meg om hjelp.
Når dette er sagt, jeg hadde to grunner til å inkludere hva vi hadde spøkt med i pausen:
1. Kinesisk kultur er annerledes enn vår kultur, et gjennomgående tema i denne bloggen. Kinesisk humor er dermed naturligvis (og heldigvis?) også annerledes. For meg, som norsk, synes jeg ofte det er mer interessant å observere HVA de spøker med, enn nødvendigvis spøken i seg selv.
2. Det er mulig at læreren min hadde blitt bekymret for at vi hadde ledd av han i pausen, og at han derfor valgte å ta det opp med meg etter timen. Jeg så på det som en fin overgang.
Dette var allikevel på ingen måte en sentral del av dette utdraget av min hverdag, og jeg valgte derfor å ikke utbrodere det nærmere. En spøk er sjeldent morsom om man må forklare den.
Som en ekstraopplysning for den språkinteresserte, jeg har naturligvis ikke kalt en kineser 小人, lille menneske, da dette er en stor fornærmelse. Det jeg derimot har valgt å gjøre, er å kalle henne min [ai ren], et dårlig ordspill fordi tonene er forskjellige, men som enten kan leses som 矮人, en lav person, eller 愛人, elskede.
Fordi vi er venner har venninnen min tilsynelatende valgt å tolke det positivt. At hun tidvis velger å kalle seg selv ved kallenavnet mitt på henne, mener jeg understøtter den teorien.
Det er ikke alltid lett å kunne gjenfortelle ting nøyaktig slik det var. Dette er en blogg hvor jeg kan boltre meg i plass, men hvor mange digresjoner skal man egentlig tillate i en tekst? Det er gjenfortellinger av mine tanker og erfaringer i løpet av svært mange år. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har endret meg og oppdaget ting gjennom disse årene som har gjort at jeg har endret holdninger, og jeg synes på sett og vis at det dermed er litt urettferdig å komme med et eksempel om en enkelthendelse i 2011. Deg om det.
Ok, takk for lang forklaring. Ser jeg var litt rask på avtrekkeren og dømte før jeg visste. Sette pris på bloggen(e) din(e). Fulgt den gjennom flere år nå, og var formodentlig noe i overkant gretten - ser nå dog at det var noe urimelig.
Legg inn en kommentar