[Om den andre siden.]

Vi er tilbake på skolen i dag etter en fem-dagers langhelg. Det er ingen i klassen som kommenterer demonstrasjonene, selvfølgelig. På snedige vis vrir de seg unna spørsmålene mine, ikke at jeg hadde regnet med å få et tydelig svar i utgangspunktet. Ingen forstår seg på politikk. Ingen er fra Hongkong, og kan derfor ikke uttale seg. Dette er ikke deres kamp, men det er jo klart, det er fortvilende for bedriftseierne at de taper så mye penger. Slike svar kommer igjen og igjen, og det siste er det mest tilbakevendende av dem alle, for det er det er nettopp dette kinesiske nyheter velger å dekke: at nå taper Hongkong penger på å demonstrere. En side av saken vestlige medier nesten har glemt å nevne.

Kineserne vet jo at avisene deres er fulle av propaganda. Det er en sannhet man ikke kan krangle om, og så naturlig for dem at de ikke egentlig klager over det heller. Faktisk har det kinesiske ordet for propaganda, 宣傳, ikke en negativ betydning heller. Det er helt nøytralt, i motsetning til hvordan det er for oss i vesten.

Vi har én lokal hongkonger i klassen vår. Vår amerikanske lærer spurte henne hvorfor hun ikke var ute og boikottet timen. Hun sa hun følte det var hennes ansvar som student å møte opp til timene så lærerne ikke måtte gjøre dobbelt arbeid. De andre i klassen min nikket forstående. Han ristet på hodet og stilte spørsmålet på nytt. Hun insisterte. Det ville jo vært irriterende for læreren vår å måtte ha henne i en annen time. Freden i klassen innad var ihvertfall opprettholdt.

Etter dagens skoletime spiste en klassevenninne fra fastlandet og jeg lunsj sammen.  Hun har ikke så mange venner i klassen, og jeg er jo på mange vis en ensom ulv jeg også. Vi kommer godt overens, men det var først i dag jeg først innså hvorfor hun kanskje har valgt å holde seg unna de andre.

Vi snakket om at Kina har blokkert South China Morning Post, Hongkongs engelskspråklige avis, fordi det dekker Occupy Central. Klassevenninnen min fortalte hun hadde brukt fridagene på å besøke en tante på fastlandet, men at hun hadde klart å holde seg oppdatert på Occupy Central ved å følge nyhetene.

Kineser: Det har vært mange ulykker i helgen.
Tine: Hva mener du med ulykker?
Kineser: Det var så mange som hadde slått seg så skrekkelig under demonstrasjonene. Mange som har falt og sånn.
Tine: Det er jo ikke ulykker. Det er jo folk som har gått direkte løs på demonstranter. Det er uhyre sjeldent at noen griper tak i puppene til jenter ved et uhell. Det vet du jo selv.
Kineser: Ja, men det var jo fordi de var sinte at de kom borti.
Tine: Jeg vet ikke hvor mye tro jeg har på at det bare var uhell hver gang. Har du ikke sett bildene? Folk er jo slått til blods. Det får da være grenser til hvor mye uhell det går an å ha. Og flere utenlandske journalister er jo blitt angrepet. Amnesty International har uttalt seg om dette.
Kineser: Er det sant?

Jeg viste henne bilder på Twitter, samtidig som jeg sa det som dessverre også er en sannhet: Twitter viser bare én side av sannheten. Fastlandskineserne er jo ikke på Twitter, det er blokkert i Kina. Det er vanskelig å vite hva man skal kunne stole på. Hun skrev av noen Twitter-navn.

Kineser: Men det var bare 10.000 som møtte opp i forrige uke, så de kommer nok til å gå hjem i løpet av dagen.

Jeg aner ikke hvor mange det er som har vært på Occupy Central, men 10.000 høres usannsynlig lite ut. Det har vært så mange mennesker at jeg personlig har fått gåsehud av å se på hærskarene med folk.

Kineser: Om jeg skal være ærlig, jeg kan ikke så mye om dette problemet, men jeg vil vite mer. Jeg vil egentlig ha en mening om det. De andre i klassen bryr seg ikke. Jeg mener jeg er annerledes. Jeg har foreldre som er vestlige i tankegangen, jeg har lært mye om vestlige filosofer. Dette må jeg tenke litt på. Jeg liker ikke å gi et svar når jeg ikke vet noe sikkert.

Hun takket meg så for praten, jeg kom til å søle ut resten av colaen min mens jeg sa at dette var faktisk et uhell, og så gikk hun avgårde til neste time.