- Tine, vi er ganske like du og jeg.
Han er bråkjekk av type og kledd i den androgyne stilen man nesten bare ser i koreanske musikkvideoer. Bleket lyst brunt hår, svarte tights, svarte lærsandaler og en frakk i svart imitert skinn med ordet "Boss" i store hvite bokstaver på ryggen. Det er gullglidlås på tightslommene. I den ene er det en pakke rullings. Da han oppdaget at jeg kunne mandarin, håndhilste han og bukket så ærbødig at jeg ble litt stolt over at jeg hadde imponert. Hadde han vært norsk, hadde jeg vært redd han.
Litt usikker på hvilke likheter han sikter til, ber jeg Beijing-kineseren fortsette.
- Jeg er den eneste fastlandskineseren i klassen min, sånn omtrent. Jeg er ihvertfall den eneste kineseren som kommer nordfra og snakker mandarin hjemme. Det er så mye jeg må stå til ansvar for.
Det er velkomstkveld for skolens vinklubb, en begivenhet utsatt i flere uker på grunn av demonstrasjonene i byen. Jeg må innrømme at jeg hadde sprikende forventninger til det hele på
forhånd, men jeg er blitt godt tatt i mot av det de selv anser for å
være skolens kulturelite. Ihvertfall av hva drikkevaner angår. I dag har vi ikke lært så mye. Til gjengjeld har vi gjort betraktelig mer enn å bare smake på de utallige vinene
som er satt frem. Tre timer ute i gildet har allerede tre kapitulert og blitt båret ut i ventende taxier av de få som har vist et noe større måtehold. Fire andre har dessuten droppet festen helt, og sitter og ser på en europeisk fotballkamp på en PC på naborommet.
- Kina gjør mye dumt. De gjør det. Jeg kan ikke være enig i alt det de sier. Men jeg er jo kineser. Jeg er jo glad i landet mitt. Jeg vet allikevel ikke hva jeg skal svare når alle hele tiden forteller meg hva vi gjør galt. Hva myndighetene gjør galt.
Han er alvorlig, og dytter bort de som spør han om noe, eller vil skåle. Ber de om å tie stille og gå bort.
- Dette er viktig for meg. Forstår du? Kina har så mange folk. Vi kan ikke være enige om alt. Hvordan kan noen være enige om noe som helst?
Han gjentar seg selv på engelsk. Han snakker sakte. Jeg sier jeg forstår, men det er en løgn. Hvordan skal jeg noensinne kunne forstå han? Dette er noe jeg har tenkt en del på. Det er ikke lett å være fastlandskineser i Hong Kong. Temaet er både klisjé og passé for de fleste. Alle har en mening om Kina. De fleste fastlandskineserne velger å ikke kommentere, det er et vanlig og respektert kinesisk svar å si at man ikke vet noe om politikk, fordi man ikke er ekspert på området. Hva som blir diskutert innad i familien eller i tette vennekretser får jeg sjeldent innsyn i. Mine blonde lokker og blå øyne er en tydelig indikator på at jeg ikke er en av de. Det har allikevel slått meg at det må være frustrende å holde på alt man synes og mener uten å i det hele tatt gjøre et forsøk på å forsvare seg.
- Du må nok gå og tenke ditt om oss hele dagen. Hva gjør du med det? Du er hele vesten, du Tine.
Nok en av de eminente vinkjennerne erkjenner at det er et akutt behov for frisk luft og en bøtte. Han ser unnskyldende på meg og indikerer at her må det nok bistand til.
- Vi har det på samme måte, du og jeg.
"Boss" løfter opp bylten som har segnet om på en klappstol og drar han med seg bort til heisen.
26. oktober 2014
23. oktober 2014
[Om å gå i mot autoriteter.]
Jeg brøt Konfusius første regel: Jeg sa læreren vår tok feil.
Man skal aldri si at en lærer tar feil.
Det har bygd seg opp over tid. Tidlig i semesteret sendte han en mail hvor han sa at han regnet med at jeg, som norsk, ville være et interessant tilskudd i klassen. Senere flere mailer, hvor han spurte om hva jeg syntes om ulike nyhetssaker. Kanskje han er interessert i et vestlig perspektiv? Jeg opplever allikevel at han gjør det mest for å se hva jeg tør si. Han er opprinnelig fra fastlandskina, men har bodd en del år i utlandet og reist mye. Europa er allikevel fortsatt merkbart eksotisk, man er stort sett alltid sitt eget land nærmest. Det er aldri slik at det er noen diskusjon i timene våre. Om jeg er raus vil jeg snarere kalle det en dialog mellom læreren og meg, med resten av klassen som passivt publikum. Jo mer jeg snakker i timene, dess mer slår han over fra engelsk til mandarin, uten at det gjør at noen av de andre i klassen min sier noe mer av den grunn.
Faget internasjonale relasjoner er mitt favorittfag, selv om det skal sies at det i god nasjonalånd undervises med visse kinesiske karakteristikker. Da vi snakket om kinesisk sensur av sosiale medier, lo han hjertelig og sa at det i det minste sørget for lavere arbeidsledighet. Da vi snakket om etniske konflikter, sa han i samme tone at det jammen var bra at Kina ikke slet med noe slikt. I stedet snakket vi lenge om folkemordet i Rwanda, naturlig nok.
Uansett, i dag åpnet han timen med å vise et klipp fra en amerikansk nyhetssending hvor en politimann bruker pepperspray mot noen studenter i USA som fredelig demonstrerte. "Slik er det i Amerika!" utbrøt han, før han lot oss se videre. Nyhetsoppleseren fortalte om hvordan denne politimannen hadde senere fått masse drapstrusler, mistet jobben, og fått en økonomisk oppreisning som følge av dette som var betraktelig mye høyere enn de stakkars studentene som bare satt der. "Dette er Amerika!" Alle lo. Jeg syntes det var en merkelig form for underholdning, men humor er ikke alltid universalt.
Videre på dagens saksliste var to amerikanske mindreårige jenter som hadde forsøkt å bli en del av IS. De ble stoppet i Frankfurt, og siden de var mindreårige kom de neppe til å bli straffet mer enn at amerikanske myndigheter kom til å gå gjennom all datahistorikken deres og lignende.
"Tenk på de mindreårige demonstrantene som sitter i Mong Kong. De skjer det ingenting med. Sånn er Amerika!"
Hånden min skjøt i været. Jeg rakk ikke tenke meg om før jeg hørte stemmen min si:
"Men du kan ikke si det! Det er vel forskjell på landsforræderi og en ikke-voldelig demonstrasjon for allmenn stemmerett?"
Det ble stille. Han nevnte at det var elever ved skolen vår som også hadde blitt arrestert som følge av demonstrasjonene.
Jeg så fortsatt ikke forbindelsen og satt der som et eneste stort spørsmålstegn.
"Det er jo flere ved skolen vår som har blitt arrestert, som sagt."
Han la til at det dessuten var en spøk. Så fortsatte vi å snakke om terrorister.
Da timen var ferdig kom læreren min bort og spurte hva jentene i klassen og jeg hadde fnist av i pausen. Vi hadde liksom-mobbet en av jentene i klassen fordi hun er mindre enn oss. Utseende er helt kosher å spøke med i Kina. Han smilte.
"Tine, vitser kommer i flere former. I dag dro jeg en dårlig vits. Det burde jeg ikke. Unnskyld."
Den så jeg ikke komme.
Man skal aldri si at en lærer tar feil.
Det har bygd seg opp over tid. Tidlig i semesteret sendte han en mail hvor han sa at han regnet med at jeg, som norsk, ville være et interessant tilskudd i klassen. Senere flere mailer, hvor han spurte om hva jeg syntes om ulike nyhetssaker. Kanskje han er interessert i et vestlig perspektiv? Jeg opplever allikevel at han gjør det mest for å se hva jeg tør si. Han er opprinnelig fra fastlandskina, men har bodd en del år i utlandet og reist mye. Europa er allikevel fortsatt merkbart eksotisk, man er stort sett alltid sitt eget land nærmest. Det er aldri slik at det er noen diskusjon i timene våre. Om jeg er raus vil jeg snarere kalle det en dialog mellom læreren og meg, med resten av klassen som passivt publikum. Jo mer jeg snakker i timene, dess mer slår han over fra engelsk til mandarin, uten at det gjør at noen av de andre i klassen min sier noe mer av den grunn.
Faget internasjonale relasjoner er mitt favorittfag, selv om det skal sies at det i god nasjonalånd undervises med visse kinesiske karakteristikker. Da vi snakket om kinesisk sensur av sosiale medier, lo han hjertelig og sa at det i det minste sørget for lavere arbeidsledighet. Da vi snakket om etniske konflikter, sa han i samme tone at det jammen var bra at Kina ikke slet med noe slikt. I stedet snakket vi lenge om folkemordet i Rwanda, naturlig nok.
Uansett, i dag åpnet han timen med å vise et klipp fra en amerikansk nyhetssending hvor en politimann bruker pepperspray mot noen studenter i USA som fredelig demonstrerte. "Slik er det i Amerika!" utbrøt han, før han lot oss se videre. Nyhetsoppleseren fortalte om hvordan denne politimannen hadde senere fått masse drapstrusler, mistet jobben, og fått en økonomisk oppreisning som følge av dette som var betraktelig mye høyere enn de stakkars studentene som bare satt der. "Dette er Amerika!" Alle lo. Jeg syntes det var en merkelig form for underholdning, men humor er ikke alltid universalt.
Videre på dagens saksliste var to amerikanske mindreårige jenter som hadde forsøkt å bli en del av IS. De ble stoppet i Frankfurt, og siden de var mindreårige kom de neppe til å bli straffet mer enn at amerikanske myndigheter kom til å gå gjennom all datahistorikken deres og lignende.
"Tenk på de mindreårige demonstrantene som sitter i Mong Kong. De skjer det ingenting med. Sånn er Amerika!"
Hånden min skjøt i været. Jeg rakk ikke tenke meg om før jeg hørte stemmen min si:
"Men du kan ikke si det! Det er vel forskjell på landsforræderi og en ikke-voldelig demonstrasjon for allmenn stemmerett?"
Det ble stille. Han nevnte at det var elever ved skolen vår som også hadde blitt arrestert som følge av demonstrasjonene.
Jeg så fortsatt ikke forbindelsen og satt der som et eneste stort spørsmålstegn.
"Det er jo flere ved skolen vår som har blitt arrestert, som sagt."
Han la til at det dessuten var en spøk. Så fortsatte vi å snakke om terrorister.
Da timen var ferdig kom læreren min bort og spurte hva jentene i klassen og jeg hadde fnist av i pausen. Vi hadde liksom-mobbet en av jentene i klassen fordi hun er mindre enn oss. Utseende er helt kosher å spøke med i Kina. Han smilte.
"Tine, vitser kommer i flere former. I dag dro jeg en dårlig vits. Det burde jeg ikke. Unnskyld."
Den så jeg ikke komme.
14. oktober 2014
[Om en kinesisk brannøvelse.]
Alarmen gikk av nesten med en gang timen hadde begynt. Læreren min så først litt forvirret ut, men så ga hun følgende instrukser:
"Pakk sammen alle tingene deres og gå ut. Ikke glem mobilen."
Det var heldigvis bare en øvelse.
"Pakk sammen alle tingene deres og gå ut. Ikke glem mobilen."
Det var heldigvis bare en øvelse.
12. oktober 2014
[Om at folk flest bor i Kina.]
Vi satt i kantinen og snakket om boforhold. I Norge har vi god plass, i Kina har de egentlig enda bedre plass, men alle vil helst bo på samme sted, og da blir det jo dårlig plass begge steder. I Hongkong, til tross for at dette lille området med land har så mange mennesker, er det fortsatt slik at mesteparten er ubebygd territorium. Befolkningstettheten er høy.
Nå skal det sies at både Hongkong og resten av Kina forøvrig, er svært gode på å stable folk i høyden. Guttene jeg spiste lunsj med fortalte at de bodde henholdsvis fire og åtte på hvert rom på universitet hjemme. Å bare dele rom med én person som de nå gjorde, var en tydelig oppgradering av hva livskvalitet angikk. Jeg fortalte at i Norge kjenner jeg nesten ingen noen voksne som deler rom hjemme, med mindre de er kjærester. Det hadde nok blitt rabalder om universitetsstudenter skulle måtte dele rom.
En av guttene smilte og bekreftet det jeg har følt på kroppen så altfor mange ganger:
"Men Tine, vi kinesere har jo ingen forståelse for 'personal space'!"
Jeg la ikke skjul på at jeg hadde hatt en viss mistanke.
Nå skal det sies at både Hongkong og resten av Kina forøvrig, er svært gode på å stable folk i høyden. Guttene jeg spiste lunsj med fortalte at de bodde henholdsvis fire og åtte på hvert rom på universitet hjemme. Å bare dele rom med én person som de nå gjorde, var en tydelig oppgradering av hva livskvalitet angikk. Jeg fortalte at i Norge kjenner jeg nesten ingen noen voksne som deler rom hjemme, med mindre de er kjærester. Det hadde nok blitt rabalder om universitetsstudenter skulle måtte dele rom.
En av guttene smilte og bekreftet det jeg har følt på kroppen så altfor mange ganger:
"Men Tine, vi kinesere har jo ingen forståelse for 'personal space'!"
Jeg la ikke skjul på at jeg hadde hatt en viss mistanke.
11. oktober 2014
[Om et lite mysterium XLIII.]
Jeg må erkjenne at jeg har kommet ut av tellingen. Dessuten har det eskalert til ikke mindre enn tre avsendere de siste ukene som har sendt meg bemerkelsesverdige postkort.
Dette kortet er sendt fra en bloggleser jeg (tydeligvis) ikke visste om!
"Hei Tine!
Ny måned, nytt postkort, uten at jeg dermed har sagt at det er et forsett av noe slag. Det er iallefall lett å sende kort til noen som så tydelig blir glad for det! Jeg har aldri vært i Hong Kong, men du har kanskje ikke vært i Saltstraumen heller? Jeg aner ikke. Har i alle fall ikke lest om det siden jeg begynte å følge bloggen din i 2007 eller deromkring.
Ha en strålende dag!
Elisabeth!"
Takk for kort, Elisabeth! Nei, jeg har ikke vært i Saltstraumen, men jeg blir jo kjempeglad for kort derifra!
"HOLA TINEE!
Det gleder meg å kunne bidra i postkortsamlingen. Dette er første bidrag. Usikker på om avsender skal forbli anonym eller ikke... tvi tvi."
Dette kortet er faktisk noen uker siden jeg mottok, men som mine to blogglesere kanskje har forstått, fokuset mitt har vært på helt andre ting. Det er sendt fra Hongkong, men skrevet på japansk. Sikre kilder forteller meg at det ikke er skrevet av en japaneser.
Oversatt fra japansk:
"Hallo, meg igjen Jeg fant dette kortet i Sada. Det er fint, er det ikke? Det var litt dyrt, men jeg synes ikke det var bortkastet. Forresten, liker du snacks i Hongkong? Jeg liker den som heter 鶏蛋仔 veldig godt.
[og så på norsk:] Fra meg, for tredje gang.
(Vått blekk er vanskelig å håndtere...)"
Det er jo noen som har det veldig gøy på min bekostning for tiden. Det er jo kjempemorsomt. Jeg har allikevel lovet å minne om at i fall det skulle være en ubehagelig stalker med dårlige intensjoner så er soverommet mitt til venstre når du kommer inn i leiligheten.
Takk for kort folkens!
Dette kortet er sendt fra en bloggleser jeg (tydeligvis) ikke visste om!
"Hei Tine!
Ny måned, nytt postkort, uten at jeg dermed har sagt at det er et forsett av noe slag. Det er iallefall lett å sende kort til noen som så tydelig blir glad for det! Jeg har aldri vært i Hong Kong, men du har kanskje ikke vært i Saltstraumen heller? Jeg aner ikke. Har i alle fall ikke lest om det siden jeg begynte å følge bloggen din i 2007 eller deromkring.
Ha en strålende dag!
Elisabeth!"
Takk for kort, Elisabeth! Nei, jeg har ikke vært i Saltstraumen, men jeg blir jo kjempeglad for kort derifra!
Videre har jeg også fått et kort fra Østerrike. Jeg kjenner ikke igjen skriften, og kan ikke påstå jeg vet om noen som har vært i Østerrike i det siste - eller flydd igjennom. Som vanlig setter jeg pris på tips som leder til avsenderen.
"HOLA TINEE!
Det gleder meg å kunne bidra i postkortsamlingen. Dette er første bidrag. Usikker på om avsender skal forbli anonym eller ikke... tvi tvi."
Dette kortet er faktisk noen uker siden jeg mottok, men som mine to blogglesere kanskje har forstått, fokuset mitt har vært på helt andre ting. Det er sendt fra Hongkong, men skrevet på japansk. Sikre kilder forteller meg at det ikke er skrevet av en japaneser.
Oversatt fra japansk:
"Hallo, meg igjen Jeg fant dette kortet i Sada. Det er fint, er det ikke? Det var litt dyrt, men jeg synes ikke det var bortkastet. Forresten, liker du snacks i Hongkong? Jeg liker den som heter 鶏蛋仔 veldig godt.
[og så på norsk:] Fra meg, for tredje gang.
(Vått blekk er vanskelig å håndtere...)"
Det er jo noen som har det veldig gøy på min bekostning for tiden. Det er jo kjempemorsomt. Jeg har allikevel lovet å minne om at i fall det skulle være en ubehagelig stalker med dårlige intensjoner så er soverommet mitt til venstre når du kommer inn i leiligheten.
Takk for kort folkens!
10. oktober 2014
[Om en fikafest.]
Han kommer bort til meg og sier han skal ha fikafest. Kineseren er en av de få i klassen som har kantonesisk som morsmål og snakker derfor engelsk med oss alle. Jeg antar dette er slangord jeg bare ikke har hørt om.
Kineser: Jeg dro jo på festen din, uten å være invitert, så nå inviterer jeg deg til fikafest i morgen.
Tine: Å takk! Det vil jeg gjerne.
Kineser: Den blir forresten nok kansellert. Ingen kommer. Når skal jeg fortelle deg at det ikke blir noe av?
Tine: Helst før festen. Kanskje også helst før fem?
Kineser: Ja, kanskje jeg burde det. Det er jo en fikafest.
Han så på meg ettertrykkelig.
Tine: Å vent. Fika. Fika? Holder du en svensk fikafest?!
Kineser: Ja.
Tine: Men det må du jo holde midt på dagen.
Kineser: Ja, jeg skal ha en fikafest midt på dagen. Som en hangout. Men det blir ikke noe av.
Tine: Inviterer du meg nå til en avlyst fest?
Kineser: Det stemmer. Jeg sier fra i morgen.
Jeg regner med at en fortsettelse følger.
Kineser: Jeg dro jo på festen din, uten å være invitert, så nå inviterer jeg deg til fikafest i morgen.
Tine: Å takk! Det vil jeg gjerne.
Kineser: Den blir forresten nok kansellert. Ingen kommer. Når skal jeg fortelle deg at det ikke blir noe av?
Tine: Helst før festen. Kanskje også helst før fem?
Kineser: Ja, kanskje jeg burde det. Det er jo en fikafest.
Han så på meg ettertrykkelig.
Tine: Å vent. Fika. Fika? Holder du en svensk fikafest?!
Kineser: Ja.
Tine: Men det må du jo holde midt på dagen.
Kineser: Ja, jeg skal ha en fikafest midt på dagen. Som en hangout. Men det blir ikke noe av.
Tine: Inviterer du meg nå til en avlyst fest?
Kineser: Det stemmer. Jeg sier fra i morgen.
Jeg regner med at en fortsettelse følger.
7. oktober 2014
[Om å sette ting på plass.]
Det er ikke bare politikk og harde tider. I dag gikk jeg desperat rundt på stoljakt på biblioteket. Alle seter var opptatt. En fastlandskineser i klassen dyltet borti meg.
Kineser: Døh, hvorfor drar du ikke bare tilbake til Central? [Området jeg bor i.]
Tine: Hvorfor drar du ikke tilbake til landet du kommer fra?
Kineser: Men... å.
Fem kinesere vi ikke kjente snudde seg. Han lo. Det er greit å si sånt når det er meg.
Kineser: Døh, hvorfor drar du ikke bare tilbake til Central? [Området jeg bor i.]
Tine: Hvorfor drar du ikke tilbake til landet du kommer fra?
Kineser: Men... å.
Fem kinesere vi ikke kjente snudde seg. Han lo. Det er greit å si sånt når det er meg.
6. oktober 2014
[Om den andre siden.]
Vi er tilbake på skolen i dag etter en fem-dagers langhelg. Det er ingen i klassen som kommenterer demonstrasjonene, selvfølgelig. På snedige vis vrir de seg unna spørsmålene mine, ikke at jeg hadde regnet med å få et tydelig svar i utgangspunktet. Ingen forstår seg på politikk. Ingen er fra Hongkong, og kan derfor ikke uttale seg. Dette er ikke deres kamp, men det er jo klart, det er fortvilende for bedriftseierne at de taper så mye penger. Slike svar kommer igjen og igjen, og det siste er det mest tilbakevendende av dem alle, for det er det er nettopp dette kinesiske nyheter velger å dekke: at nå taper Hongkong penger på å demonstrere. En side av saken vestlige medier nesten har glemt å nevne.
Kineserne vet jo at avisene deres er fulle av propaganda. Det er en sannhet man ikke kan krangle om, og så naturlig for dem at de ikke egentlig klager over det heller. Faktisk har det kinesiske ordet for propaganda, 宣傳, ikke en negativ betydning heller. Det er helt nøytralt, i motsetning til hvordan det er for oss i vesten.
Vi har én lokal hongkonger i klassen vår. Vår amerikanske lærer spurte henne hvorfor hun ikke var ute og boikottet timen. Hun sa hun følte det var hennes ansvar som student å møte opp til timene så lærerne ikke måtte gjøre dobbelt arbeid. De andre i klassen min nikket forstående. Han ristet på hodet og stilte spørsmålet på nytt. Hun insisterte. Det ville jo vært irriterende for læreren vår å måtte ha henne i en annen time. Freden i klassen innad var ihvertfall opprettholdt.
Etter dagens skoletime spiste en klassevenninne fra fastlandet og jeg lunsj sammen. Hun har ikke så mange venner i klassen, og jeg er jo på mange vis en ensom ulv jeg også. Vi kommer godt overens, men det var først i dag jeg først innså hvorfor hun kanskje har valgt å holde seg unna de andre.
Vi snakket om at Kina har blokkert South China Morning Post, Hongkongs engelskspråklige avis, fordi det dekker Occupy Central. Klassevenninnen min fortalte hun hadde brukt fridagene på å besøke en tante på fastlandet, men at hun hadde klart å holde seg oppdatert på Occupy Central ved å følge nyhetene.
Kineser: Det har vært mange ulykker i helgen.
Tine: Hva mener du med ulykker?
Kineser: Det var så mange som hadde slått seg så skrekkelig under demonstrasjonene. Mange som har falt og sånn.
Tine: Det er jo ikke ulykker. Det er jo folk som har gått direkte løs på demonstranter. Det er uhyre sjeldent at noen griper tak i puppene til jenter ved et uhell. Det vet du jo selv.
Kineser: Ja, men det var jo fordi de var sinte at de kom borti.
Tine: Jeg vet ikke hvor mye tro jeg har på at det bare var uhell hver gang. Har du ikke sett bildene? Folk er jo slått til blods. Det får da være grenser til hvor mye uhell det går an å ha. Og flere utenlandske journalister er jo blitt angrepet. Amnesty International har uttalt seg om dette.
Kineser: Er det sant?
Jeg viste henne bilder på Twitter, samtidig som jeg sa det som dessverre også er en sannhet: Twitter viser bare én side av sannheten. Fastlandskineserne er jo ikke på Twitter, det er blokkert i Kina. Det er vanskelig å vite hva man skal kunne stole på. Hun skrev av noen Twitter-navn.
Kineser: Men det var bare 10.000 som møtte opp i forrige uke, så de kommer nok til å gå hjem i løpet av dagen.
Jeg aner ikke hvor mange det er som har vært på Occupy Central, men 10.000 høres usannsynlig lite ut. Det har vært så mange mennesker at jeg personlig har fått gåsehud av å se på hærskarene med folk.
Kineser: Om jeg skal være ærlig, jeg kan ikke så mye om dette problemet, men jeg vil vite mer. Jeg vil egentlig ha en mening om det. De andre i klassen bryr seg ikke. Jeg mener jeg er annerledes. Jeg har foreldre som er vestlige i tankegangen, jeg har lært mye om vestlige filosofer. Dette må jeg tenke litt på. Jeg liker ikke å gi et svar når jeg ikke vet noe sikkert.
Hun takket meg så for praten, jeg kom til å søle ut resten av colaen min mens jeg sa at dette var faktisk et uhell, og så gikk hun avgårde til neste time.
Kineserne vet jo at avisene deres er fulle av propaganda. Det er en sannhet man ikke kan krangle om, og så naturlig for dem at de ikke egentlig klager over det heller. Faktisk har det kinesiske ordet for propaganda, 宣傳, ikke en negativ betydning heller. Det er helt nøytralt, i motsetning til hvordan det er for oss i vesten.
Vi har én lokal hongkonger i klassen vår. Vår amerikanske lærer spurte henne hvorfor hun ikke var ute og boikottet timen. Hun sa hun følte det var hennes ansvar som student å møte opp til timene så lærerne ikke måtte gjøre dobbelt arbeid. De andre i klassen min nikket forstående. Han ristet på hodet og stilte spørsmålet på nytt. Hun insisterte. Det ville jo vært irriterende for læreren vår å måtte ha henne i en annen time. Freden i klassen innad var ihvertfall opprettholdt.
Etter dagens skoletime spiste en klassevenninne fra fastlandet og jeg lunsj sammen. Hun har ikke så mange venner i klassen, og jeg er jo på mange vis en ensom ulv jeg også. Vi kommer godt overens, men det var først i dag jeg først innså hvorfor hun kanskje har valgt å holde seg unna de andre.
Vi snakket om at Kina har blokkert South China Morning Post, Hongkongs engelskspråklige avis, fordi det dekker Occupy Central. Klassevenninnen min fortalte hun hadde brukt fridagene på å besøke en tante på fastlandet, men at hun hadde klart å holde seg oppdatert på Occupy Central ved å følge nyhetene.
Kineser: Det har vært mange ulykker i helgen.
Tine: Hva mener du med ulykker?
Kineser: Det var så mange som hadde slått seg så skrekkelig under demonstrasjonene. Mange som har falt og sånn.
Tine: Det er jo ikke ulykker. Det er jo folk som har gått direkte løs på demonstranter. Det er uhyre sjeldent at noen griper tak i puppene til jenter ved et uhell. Det vet du jo selv.
Kineser: Ja, men det var jo fordi de var sinte at de kom borti.
Tine: Jeg vet ikke hvor mye tro jeg har på at det bare var uhell hver gang. Har du ikke sett bildene? Folk er jo slått til blods. Det får da være grenser til hvor mye uhell det går an å ha. Og flere utenlandske journalister er jo blitt angrepet. Amnesty International har uttalt seg om dette.
Kineser: Er det sant?
Jeg viste henne bilder på Twitter, samtidig som jeg sa det som dessverre også er en sannhet: Twitter viser bare én side av sannheten. Fastlandskineserne er jo ikke på Twitter, det er blokkert i Kina. Det er vanskelig å vite hva man skal kunne stole på. Hun skrev av noen Twitter-navn.
Kineser: Men det var bare 10.000 som møtte opp i forrige uke, så de kommer nok til å gå hjem i løpet av dagen.
Jeg aner ikke hvor mange det er som har vært på Occupy Central, men 10.000 høres usannsynlig lite ut. Det har vært så mange mennesker at jeg personlig har fått gåsehud av å se på hærskarene med folk.
Kineser: Om jeg skal være ærlig, jeg kan ikke så mye om dette problemet, men jeg vil vite mer. Jeg vil egentlig ha en mening om det. De andre i klassen bryr seg ikke. Jeg mener jeg er annerledes. Jeg har foreldre som er vestlige i tankegangen, jeg har lært mye om vestlige filosofer. Dette må jeg tenke litt på. Jeg liker ikke å gi et svar når jeg ikke vet noe sikkert.
Hun takket meg så for praten, jeg kom til å søle ut resten av colaen min mens jeg sa at dette var faktisk et uhell, og så gikk hun avgårde til neste time.
2. oktober 2014
[Occupy Central: “A Question of Understanding”?]
Jeg har naturligvis fått intervjulekser fra skolen. Selv om denne bloggen skal være på norsk, det blir litt unntakstilstand disse dagene. Jeg er jo blitt en slags amatørutenrikskorrespondent på deltid. Læreren min kaller meg en free-lancer (ikke freelancer, om du ikke skjønte vitsen). Her er en artikkel jeg skrev på mandag.
_____________________________
HONG KONG — On the second day of what the Chinese government has
labeled a “civil disobedient movement,” tens of thousands of protesters
gathered in Hong Kong’s commercial districts. Demanding public
nomination for the 2017 Hong Kong chief executive election, protesters
has built roadblocks in Central, Admiralty, and Mongkok, refusing to
leave until Beijing changes their recent decisions on the election
procedures.
Chon Pui Ling, a 22-year old protester from Kowloon said mainland China had promised Hong Kong one country two systems, however, since the handover, Beijing has increasingly tightened the grip, “We are so few here, they are so many. How can Beijing decide who genuinely cares about Hong Kong? We want universal suffrage so that we can decide this for ourselves.”
A man visiting from Beijing (50) who requested not to be named, felt it was a question of understanding, “The biggest problem is that Beijing and Hong Kong do not understand each other. Beijing wants mainland China and Hong Kong to be one country. With these protests, the Hongkongers are distancing themselves even more from the mainland.” He also commented that the people of Hong Kong should not forget their heritage, “Hong Kong was British for only fifty years. That doesn’t make them less Chinese.”
Most protesters admit they do not necessarily see a solution where Beijing will give in to all of their demands, however, they emphasize the importance of showing that they have an opinion.
Kenny King, 30, from Wan Chai, said he had been waiting for Occupy Central for 17 years. “The Anglo-Saxon rule was much better. The police now are acting totalitarian, we’ve suffered crazy demolitions of property, property prices has gone up, and economy has gone down. I’ve had enough!”
The demonstrations have been denounced by China. The online mobile photo-sharing application, Instagram, owned by the already China-banned Facebook, was blocked for users in mainland China on September 28.
_____________________________
 |
| Central: Tens of thousands of protesters are gathering in Central this week, demanding universal suffrage. (Photo: Tine Venas) |
Chon Pui Ling, a 22-year old protester from Kowloon said mainland China had promised Hong Kong one country two systems, however, since the handover, Beijing has increasingly tightened the grip, “We are so few here, they are so many. How can Beijing decide who genuinely cares about Hong Kong? We want universal suffrage so that we can decide this for ourselves.”
A man visiting from Beijing (50) who requested not to be named, felt it was a question of understanding, “The biggest problem is that Beijing and Hong Kong do not understand each other. Beijing wants mainland China and Hong Kong to be one country. With these protests, the Hongkongers are distancing themselves even more from the mainland.” He also commented that the people of Hong Kong should not forget their heritage, “Hong Kong was British for only fifty years. That doesn’t make them less Chinese.”
Most protesters admit they do not necessarily see a solution where Beijing will give in to all of their demands, however, they emphasize the importance of showing that they have an opinion.
Kenny King, 30, from Wan Chai, said he had been waiting for Occupy Central for 17 years. “The Anglo-Saxon rule was much better. The police now are acting totalitarian, we’ve suffered crazy demolitions of property, property prices has gone up, and economy has gone down. I’ve had enough!”
The demonstrations have been denounced by China. The online mobile photo-sharing application, Instagram, owned by the already China-banned Facebook, was blocked for users in mainland China on September 28.
Abonner på:
Innlegg (Atom)