[Om Nord-Korea 1982-83 og sånn.]

Der hvor de fleste jentegjenger bedyrer at de stort sett snakker om sko, Tinder og slankekurer, vil min jentegjeng hevde at vi har en egen greie for tematikkene folkemord, diktaturer og aller helst Nord-Korea. Det hender selvsagt at vi snakker om sko og Tinder, vi og, men det er ingen av oss som keeps up with the Kardashians, og det går unektelig sport i å vite hva the Kims har gjort i det siste.

Det var derfor et tap for de av oss som ikke kunne være med på dagens lunsjseminar på universitet i Oslo, “Changes in the North Korean Cultural Policy in the 1980s.” Det er vanskelig å forklare hvor sært dette seminaret faktisk var, men om jeg oversetter fritt tittelen til "Nordkoreansk popkulturs innenriksstatus i skoleåret 1982-83 sett gjennom en østtysk students øyne" begynner vi å nærme oss. Dette var en time viet de spesielt spesielt interesserte, for å si det sånn. Folkesangtekster ble oversatt. Innhold av høytidshefter (nordkoreanske "Julehefter" om du vil") ble gjennomgått relativt detaljert. Vi nippet til solo mens vi fikk beskrevet hvordan den sørkoreanske filmskaperen Shin Sang-ok ble kidnappet av Nord-Korea, og hvordan Kim Jong-il anbefalte han nytt ekteskap med sin også kidnappede, daværende ekskone Choi Eun-hee. De tok rådet til seg og giftet seg på nytt. Her kunne vi konkludere med at Nord-Korea er gode på å formidle solskinnshistorier ut til folket.

Jeg var fascinert, og min venninne Yakitori vil jeg anta på sett og vis var det, hun og. Jeg skal spare dere for flere detaljer. Høydepunktet var klipp fra den nordkoreansk filmen Our Fragrance. Du trenger ikke se hele, men jeg anbefaler en titt på den intrikate den statlige snikreklamen for kimchi anticeptic (hva oversetter man dette til?) ved 2:50, for ikke å snakke om den rørerende omtanken som blir vist ved 15:15.

Her har du filmen i sin helhet: