[Om dagen derpå.]

Tirsdag kveld var det julebord for Taiwan Friendship Association. Det endte som det gjerne gjør i lystig lag med taiwanesere: Noen drikker for mye og alle synes karaoke er det eneste opplagte utfallet. Lavterskel er et temmelig beskrivende ord her. Oh Lord.

Fordi dette var på en vanlig ukedag, stengte stedet vi var på tidlig. Vi opplevde det ihvertfall slik. Natten var enda ung, og selv jeg som på ingen måte er noen nachspieldronning (nei, faktisk ikke) sa meg gladelig enig i at nachspiel var en like god idé som karaoken var. Idiot.

Jeg må vedkjenne at det (sannsynligvis) ble tålelig sent før jeg fikk slept meg hjemover. Såpass sent at jeg faktisk ikke fikk med meg at mobilen min hadde blitt med noen andre hjem, før jeg skulle sette alarmen til 05.50 og ikke hadde muligheten.

Dagen etter hjalp gode venner meg søke opp telefonen med den fantastiske appen Find my iphone. Den gode vennen, lykkelig uvitende om gårsdagens karaokeeskapader, kunne fortelle meg at mobilen befant seg i politihuset i Christian Kroghs gate.

Jeg ante ikke at det var et politihus der, men det er jo mye jeg også ikke vet, og det ga jo mening at noen hadde plukket med seg telefonen og levert den på et hittegodskontor. Jeg droppet derfor lunsjen, og dro den svært reduserte kroppen min i retning Legevakta. Kraftanstrengelsen var poengløs. Politistasjonen var ingen politistasjon. Det var UDI. Er du klar over hvor utrolig mye en person som meg skiller seg ut hos UDI? Svaret er betraktelig mye mer enn bare ganske mye, det kan jeg fortelle deg. Ingen av de hadde sett telefonen min, enda jeg insisterte på at Find my iPhone hadde sagt den var her, og hello, kan man krangle med teknologi? Jeg spurte tre personer og alle lurte på om det ikke var Grønland Politistasjon jeg egentlig hadde tenkt meg til. Nei, nei og nei.

Jeg forlot stedet ganske nedbrutt. Det var selvsagt da jeg oppdaget at åstedet for gårsdagens nachspiel var rett over veien for der jeg sto. Ugh. Seriøst. Mine damer og herrer, her har dere mitt liv.