[Om tre minutters fame II.]

Hvordan forfatterfighten gikk? Vel, jeg hadde på meg min neonoransje powerskjorte og karret meg til en stolt tredjeplass. Pallplass er pallplass, som man sier, og selv om jeg ofte er en temmelig dårlig vinner, er jeg faktisk en himla god taper. Om ønskelig kan du her lese et svært detaljrikt referat fra Eskil Åsmul, som forøvrig også var den som gikk seirende ut. Det unner jeg han faktisk. Det var en svært bemerkelsesverdig presentasjon. Dessuten kan jeg jo legge til at jeg fikk en flaske vin for strevet etter at konkurransen var over i stedet for blomster. "En singel og sexylubben jente som deg, setter nok mer pris på alkohol enn en kvast." Joda. Det er ikke stoltheten det skal stå på.

Uansett, vennene mine stilte selvsagt mannsterke opp. For anledningen hadde de laget en stor og inspirerende plakat:

Om det ikke er kjærligheten fra fansen som driver meg, da kan jeg ïkke skjønne hva det skulle være.

Jeg hadde ikke tenkt å legge ut hele bidraget mitt her. Det er en ganske lang tekst. I stedet skal du få det første utdraget jeg leste. Her har du et opptak jeg lagde mens jeg forberedte meg på sirkuset:

[Om slutten på juleferien.]

Joda. Familieidyllen i julen var som nevnt komplett og så tydelig og sterk som aldri før. Vi var på alle vis klare for den ultimate testen: juleraclette.

Og plutselig var alt tilbake til normalen. Det er en grunn til at man bare har jul en gang i året.

Urelatert til øvrig tekst: de fleste dro ned fra fjellet i dag.

[Om Julen 2013.]

Det har vært en sånn vakker jul man ikke tror at finnes på ordentlig. Vi har som det er blitt gjort de siste årene, feiret jul på hytta. Det har vært et salig snøkaos, selvhugget juletre og store nok dalende snøflak til at man virkelig skal få den rette stemningen. I det minste om det er det som må til for at man skal klare å minnes at en liten guttebaby ble født i Midtøsten for 2000 år siden.

 

Vi har spist oss halvt fordervet på tørket, syltet, kokt og stekt kjøtt av alle arter, naturligvis. Til forandring fra de fleste andre år, har etegildene skjedd i ro og mak og med en viss andakt, i den tradisjon tro det visstnok hører julen til (ja, det er en magisk tid vi er i, selv i dag). For en gangs skyld har ikke hyttelivets julefred vært preget av samtaler om når neste mann skal reise opp eller ned eller bort til alle andre steder. Energien hos de som kjente den presset mest fikk timelig og praktisk løpe den ut av seg på juleaften formiddag, da det blåste stiv kuling, regnet vertikalt, og hele fjellet var dekket av en tåke tettere enn syltetøy. Typisk hoppvær, sa brødrene mine, og klatret opp på hyttetaket så de kunne rekke å hoppe tre ganger før de raste over bilveien ("det er vel ingen som er ute og kjører i et vær som dette") og ned en skråning til.

 

Leken med livet på formiddagen kortet ikke bare ned på ventetiden, det sørget heldigvis også for å dekke det trykkende behovet for en fysisk kamp på liv og død som lett oppstår ved slike anledninger da det endelig var tid for julegaver, og man var oppriktig interessert i det de andre fikk. Og dere, med fare for å gjenta meg selv, dette er virkelig miraklenes tid, for Modern hadde bestemt seg for noe nytt i år, og følgende ignorert alle forsøk på hint og tips om hva man ønsket seg. Til alt hell, viste det seg at avkommet endelig (eller i det minste i snitt) er blitt såpass voksne at man klarer vise en viss takknemlighet for gaver av det slaget hun selv alltid har ønsket seg, i kategoriene riskokere, jerngryter, frokostskåler og elektriske vinåpnere. For å nevne noe.

 

Videre, til tross for at Venås-familien aldri har eid flere egenkjøpte elektriske artikler med fruktnavn, har ikke kveldene passert i hvert vårt blå gjenskinn fra plastskjermer. Vi har spilt spill til mormor erklærte at Trivial Pursuit var det kjedeligste spillet hun hadde vært borti. Vi har sett alle de mest julete julefilmene  til mor ikke orket mer, og som nevnt, lekt i sneen til vi alle gikk hjem og drakk varm eplegløgg ved peisen. Eller som enkelte andre, bestemt oss for å kjøre snowracere bak en bil om vi ikke var kalde nok.

 

På flere måter kan man egentlig si at det har vært den komplette familieidyll. Ihvertfall nesten. Det mest dramatiske var det min far som egenhendig sto for, uten at han egentlig har sanket noen sympati fra noen av den grunn. To ganger skulle han tøffe seg for brødrene mine, uten at de neppe ble noe nevneverdig imponerte over hvordan han for eksempel stupte ned og med ansiktet godt plantet på isen, dro det bortover hålken i en høyst uelegant kiteballet fjellet tvilsomt har sett maken til. Egoet vokste ei heller på noen andre enn han selv, da han på en langrennstur ramlet hardt ned i en elv og slo den ene skulderen (den Han har igjen som faktisk fungerer) så mye at han egentlig burde fått den sjekket på sykehuset på Hønefoss, hadde noen bare giddet kjøre han. Forresten, om du lurer på hvor jeg har fått mitt egen klumsel fra, så jeg kan jeg informere om at det nok er fra han det og. Min far kan være raus når det gjelder.

Svært kort fortalt, slik var julen 2013. Som du ser, årets julebrev kom i seneste laget, og rundes av ved å vise dere årets julebilder, så du virkelig kan forstå hvorfor familien min er bedre enn de fleste på akkurat disse tingene.

 

[Om å komme feil antrukket.]

Det begynte med at en venninne av meg inviterte meg på kino. Det var en slags premiere sa hun. Vi skulle få noe bobler og filmsnacks. Digg, tenkte jeg. Skyndet meg hjem etter jobb for å skifte til noe litt mer komfortabelt. Det er jo ikke så innmari viktig å være noe nevneverdig stilig når jeg skal sitte i mørket. Jeg dro på meg businessoutfiten (det vil si, det jeg kom hjem med den dagen jeg egentlig var ute for å kjøpe businessoutfit, altså Oslos største collegegenser og tights. Sistnevnte naturligvis ikke av den oppstrammende typen. Snarere sigen strikk og forøvrig temmelig slarkete fremtoning.). Kastet meg på bussen. Brukte altfor lang tid på å komme meg til kinoen jeg trodde vi skulle på, altså Felix. Felix var full av mennesker i dress og gallakjoler. Det var fakler utenfor. Jeg skrev en panisk melding til venninnen min om at hun måtte skynde seg. Her sto jeg i feelgood tights og gjorde alt annet enn å føle meg bra. Thanks world. 

 
Venninnen ringte meg raskt. Jeg var på feil kino. Det passet jo bra. Jeg beina videre til Victoria Kino og rakk knapt få tilbake litt av pusten da jeg igjen ble lamslått. 
 
Folkens, dette var jo premierevisningen for selve kinosalen etter at den åpnet. Sykt VIP, med andre ord. Det var rød løper og fakler derfra og til månen. Jeg så en kameramann fra NRK passere meg og han som skriver om de kongelige i Se&Hør. Om jeg ti minutter før hadde følt meg underdressed, gjorde jeg det i hvert fall nå. Inne var det liveband og canapeer og ”noen bobler” viste seg å være ”noen timer” med bobler. Alle gikk i smoking og paljettkjoler og var kjendiser. Så hadde du meg da. Fortsatt i tights. Enkelte andre var sikkert glade de hadde tatt på seg de høyeste hælene sine. Jeg var takknemlig for at jeg ikke hadde hull mellom beina i tightsen min. Så fikk det gå at conversene var slitt. 

Her er et bilde av meg, så du kan få se det er sant.

Du kan si så mye du vil at det sikkert ikke var noen som brydde seg, eller at en som meg helt fint kan dra en sånn ting i land uten noe stress. Til det vil jeg si at det er ikke meningen å henge ut noen, men det skjedde faktisk ved én anledning at en kar som vet veldig godt hvem jeg er, totalt ignorerte meg. Jeg følte meg litt som en loser da jeg senere faktisk grep han i armen, og han fortsatte å gå forbi. Jeg er tydeligvis ikke kulere enn resten av verden.

[Om dagen derpå.]

Tirsdag kveld var det julebord for Taiwan Friendship Association. Det endte som det gjerne gjør i lystig lag med taiwanesere: Noen drikker for mye og alle synes karaoke er det eneste opplagte utfallet. Lavterskel er et temmelig beskrivende ord her. Oh Lord.

Fordi dette var på en vanlig ukedag, stengte stedet vi var på tidlig. Vi opplevde det ihvertfall slik. Natten var enda ung, og selv jeg som på ingen måte er noen nachspieldronning (nei, faktisk ikke) sa meg gladelig enig i at nachspiel var en like god idé som karaoken var. Idiot.

Jeg må vedkjenne at det (sannsynligvis) ble tålelig sent før jeg fikk slept meg hjemover. Såpass sent at jeg faktisk ikke fikk med meg at mobilen min hadde blitt med noen andre hjem, før jeg skulle sette alarmen til 05.50 og ikke hadde muligheten.

Dagen etter hjalp gode venner meg søke opp telefonen med den fantastiske appen Find my iphone. Den gode vennen, lykkelig uvitende om gårsdagens karaokeeskapader, kunne fortelle meg at mobilen befant seg i politihuset i Christian Kroghs gate.

Jeg ante ikke at det var et politihus der, men det er jo mye jeg også ikke vet, og det ga jo mening at noen hadde plukket med seg telefonen og levert den på et hittegodskontor. Jeg droppet derfor lunsjen, og dro den svært reduserte kroppen min i retning Legevakta. Kraftanstrengelsen var poengløs. Politistasjonen var ingen politistasjon. Det var UDI. Er du klar over hvor utrolig mye en person som meg skiller seg ut hos UDI? Svaret er betraktelig mye mer enn bare ganske mye, det kan jeg fortelle deg. Ingen av de hadde sett telefonen min, enda jeg insisterte på at Find my iPhone hadde sagt den var her, og hello, kan man krangle med teknologi? Jeg spurte tre personer og alle lurte på om det ikke var Grønland Politistasjon jeg egentlig hadde tenkt meg til. Nei, nei og nei.

Jeg forlot stedet ganske nedbrutt. Det var selvsagt da jeg oppdaget at åstedet for gårsdagens nachspiel var rett over veien for der jeg sto. Ugh. Seriøst. Mine damer og herrer, her har dere mitt liv.

[Om tre minutters fame.]

Kjære fire lesere. 

I all ydmykhet, dette er en invitasjon med forbehold om at du er fan nok til å være på lag med meg.

På onsdag, 11. desember skal jeg være med på Forfatterfight på Kulturhuset på Youngstorget. Jeg har skrevet en dødslang tekst jeg skal lese tre minutter av. Det er freshe premier jeg kan vinne, i tillegg til en viss heder og ære for den som bryr seg om sånt. Om du lover heie på meg, er du derfor herved invitert som publikum med alle dine likesinnede venner.

Bidraget mitt? Teksten er en sint tekst om ting jeg hater. På et punkt sovner hovedpersonen full, singel og ugravid i stjerneformasjon på baderomsgulvet etter å ha rasende skrubbet en do. Det er ikke alt som er basert på egne erfaringer, men jeg tror den har et visst underholdningspotensiale allikevel.

Inngang koster femti kroner. Da får du alle bidragene i sin helhet til odel og eie.