22. september 2013

[Om å løpe konkurranse.]

Jeg løp halvmaraton i går. Det er sant.

Som ganske mye annet i min verden, var seansen temmelig ad hoc. Om du allikevel ønsker noen råd om hvordan fullføre et halvmaraton, kan jeg jo dele erfaringene mine her:

Vær ute i god tid for å sikre deg billett
Jeg kjøpte billetten min på nett 1. september, ca et par måneder etter at de var utsolgt. På impuls. Jeg er jo strengt tatt ikke så glad i hverken å løpe mot andre eller å løpe i nærheten av folk. 22 000 påmeldte. Jeg trøstet meg med at jeg har gjort dummere innkjøp.

Enhver person ville nok sjekket omregistreringsprosessen tidligere enn dagen før. Flaks skal ha det at jeg kjøpte billetten av en dugelig dame som faktisk gadd å hjelpe meg med dette, til tross for at hun ikke kunne løpe fordi hun var i Boston. Det var ikke så enkelt som jeg hadde forestilt meg.

Når man omregistrerer billetten dagen før løpet, er det for sent å endre på navnet som pryder deltager lappen man løper med på brystet. I går het jeg derfor Unni til jeg fant en sprittusj og kunne fikse litt selv. Dette plaget meg strengt tatt ikke noe nevneverdig.


Tren deg god
En halvmaraton er 21 kilometer. Det er langt, men det er ingen umulig distanse. Det er ikke så mye lenger enn det jeg selv løper til vanlig. (Å ja, dette vil nok overraske de fleste lesere, men jeg løper faktisk ganske mye.) Høy på selvtillit valgte jeg derfor å drite i alle slags råd og tips om hvordan man trener seg til noe slikt, og satset på at Nike + motivasjonen min fortsatt ene og alene ville være nok til å bære skipet.

Men så ble jeg syk. Feberrus og forkjølelsespsykose til tross, her innså jeg at man måtte velge mellom pest eller kolera. Jeg gjorde et forsøk på å drikke bort basillene. Resultatet var at jeg ikke trente noe særlig i hele september. Mangelen på noen som helst form for fysisk anstrengelse bortsett fra absolutt minstenivå gjorde jo at jeg hadde en gryende bekymring etterhvert som lørdagen nærmet seg. Denne bekymringen ga seg ikke før jeg lørdag morgen valgte å lese en kort tipunktsliste over råd som sikkert hadde vært betraktelig mye bedre hadde jeg lest de for to måneder siden. Det eneste rådet jeg tok til meg, var at det ble anbefalt å ikke trene noe nevneverdig de siste tre ukene. Flaks.

Lag deg en skikkelig spilleliste

Her var jeg faktisk forutseende nok til å lage en ny spilleliste med ikke bare sanger jeg var møkk lei fra før. Det går mye i Justin Bieber når jeg er på tur. Dagens liste var intet unntak.

Er du ikke glad i å løpe med headset? Først av alt: Freak.
Videre, joda, du blir jo underholdt på veien. Langs hele ruten var det nemlig satt opp ulike musikkstasjoner. Her følger en liste over utvalgte deler av musikkprogrammet, slik jeg husker det:
  • Kirkekor 
  • Klassisk piano
  • Frelsesarmeens musikkkorps
  • En Shrillex-spillende DJ
  • Et random bæljeband bestående av bare trommer
Jeg har ikke så mye mer å utdype utover dette.

Spis en dugelig frokost

Jeg spiste så ferdig frokosten min. Jeg har ikke et kosthold verdt å blogge om på noen som helst måte. Rådet mitt for dette punktet er derimot å ikke bøtte nedpå med to kanner av den svarteste teen du eier. Sikre kilder skal ha det til at det ikke bare dehydrerer kroppen, det gjør også at man må ha to toalettpauser på vei ned til Rådhusplassen før løpet begynner. Heldigvis var jeg så opptatt av å bare bli ferdig med hele greia at jeg bet tennene sammen under selve løpet. Alvorlig talt. Retrospektivt kan jeg innrømme at det var litt korttenkt.

Finn deg en løpepartner
Uansett, jeg brettet sammen bladet, skiftet så og tråkket nedover mot sentrum. Leverte inn posen med en tørr genser og vann til de som skulle passe på den, og stilte meg ved start. Foran meg sto Kronprins Haakon, og jeg innbilte meg at han neppe kunne være i så mye bedre form enn meg, han heller. 


Hallo, 40 år og rikskjendis liksom? Jeg ble så starstruck at jeg ikke tenkte på å finne en jente på min egen alder og størrelse jeg kunne legge meg bak for å følge med på hvordan jeg lå an. Startskuddet gikk, og jeg så ikke noe mer til Haakon gjennom hele løpet (eller etter for den saks skyld). Aftenposten kunne senere fortelle meg at han klokket inn på 1.49, som var seks minutter før meg. Det er greit nok.

Hold et levbart tempo

Vi Venåser har historisk sett få ganger vært sprintere. Vi er snarere kameler som bare går og går og går uten å egentlig skjønne at vi burde være slitne. For å gi et eksempel, en 200 meters sprint tar knekken på meg, 10 kilometer jogg er en lek jeg gjerne tar før frokost. Jeg løp hele strekningen, bortsett fra akkurat bakken ved Botanisk Hage. Jeg vet av erfaring at den bakken er ganske grufull, dessuten hadde jeg fått en banan. Det var også her jeg oppdaget at jeg muligens holdt på å få et gnagsår, og at det bare var latterlige skarve fem kilometer igjen.

Tjen deg inn tid på innspurten

Fordi jeg er en treiging av hva løping angår, var ikke sluttiden noe jeg hang meg så mye opp i, helt til det var nettopp bare fem kilometer igjen. Det er mulig det bare var slik jeg så det, men det var nå folk begynte å sakne farten. Det så ut som de hadde det tungt. Fem kilometer og nedoverbakke? Jeg satte opp tempoet. Herlighet, jeg mener selv jeg spurtet nedover Karl Johan. Der hvor andre trodde at de løp, men regelrett gikk inn målstreken, sprintet jeg de siste par hundre meterne til mål, irritert over at det var andre tilstede.

Som nevnt, kroppen min er ikke laget for sprint. Rett over målstreken sjanglet jeg meg inntil et gjerde og satte musikken min høyt nok til å overdøve Vangelis fra lydanlegget. 


Jeg løp inn 21 kilometer på 1 time, 55 minutter og 39 sekunder. Ikke verst. Jeg fikk en tåpelig medalje rundt halsen jeg skulle ønske var en snickersbar i stedet.



Jeg kjøpte både lakris og koreanske topokki før jeg gikk hjem og sov i tre timer. Det er viktig å premiere seg selv.

5 kommentarer:

Ghost of Goldwater sa...

Usikker på hva som har størst sjokkeffekt her, Justin Bieber eller halvmaraton.

Tine sa...

Tuller du? JB er jo min homeboy!

Cecilie sa...

Ny bloggleser her (fantastisk festlig blogg, forresten. Du er mitt nye bloggcrush), derfor jeg kommenterer en såpass gammel post. Men har et veldig oppheng på koreansk mat om dagen, så shit pomfritt, HVOR får du kjøpt topokki, og hvordan spiser du de? Lager du suppe, eller kan de spises som de er?

Og grattis med god tid på halvmaraton!

Mvh Cecilie

Tine sa...

Hei!

Takk for sukker!

Toppoki kan du av og til få kjøpt på Asia Supermarked i Sars gate i Oslo, eller på Dragen Asia food i Torggata eller til og med A Food i Carlmeyers gate. Finner du ikke det, kan det bestilles via https://www.facebook.com/Koreamat.no

Vil forøvrig også anbefale kimchi.no således.

Topokki er comfort food. Jeg brukte bare det jeg hadde i skapet. Først stekte squash, gulerøtter, paprika, løk, hvitløk og poteter i en stekepanne, helte over fiskebuljong og koreansk chilipaste, en tørket chili, sukker og la topokkien oppi. Kokte til de ble myke, slengte oppi noen scampi og la ost, vårløk og sesamfrø på toppen. Det skal egentlig være koreanske fiskekaker også men det droppet jeg. Dette er koreansk streetfood, du spiser det enten med gaffel eller pinner.

Cecilie sa...

Ooh, tusen takk! Oh boy, dette må prøves! :)