Enda så mye jeg skulle ønske dette var en reiseblogg, så har det jo aldri egentlig vært det. Snarere handler det om de evige små irritasjonene og frustrasjonene i hverdagen, freaks og min manøvrering av det hele. Det er mulig det blir mindre interessant når det er lokalt, men jeg ønsker allikevel at du tar dette til etteretning.
Jeg bor i femte etasje. Femte etasje med heis, vel og merke. Jeg flyttet inn i denne blokken først etter å ha snakket med tidligere huseier spesifikt om at heisen var velfungerende. Det har vist seg i senere tid at dette er et relativt begrep. Jeg følte jo allikevel den gang da at han ga meg et tydelig svar jeg kunne føle meg trygg på. La meg sitere han her:
"Ja, den heisen har det aldri vært noe galt med."
Et par måneder senere har jeg nylig sett meg nødt til å analysere denne setningen. La meg gjenta med dette integrert:
"Ja, den heisen har det aldri vært noe galt med."
For det har ikke vært noe galt med heisen, så lenge jeg har bodd her. Inntil nå. Den har vært i ustand i over en uke. Den sluttet å virke mandag. Mandag i forrige uke. Forrige uke vil nå nedgå i 2013 som den uken jeg hadde minst søvn og fullest timeplan. Jeg fungerer dårlig med lite søvn, Murphys Lov er en evig følgesvenn, så jeg burde jo sett dette komme. Jeg tar selvkritikk der.
Uansett, vaktmesteren vår hadde da hengt en lapp med "Reparatør kommer på torsdag." Tirsdag hadde jeg et Yelp-arrangement. Det krever en del swag. Derfor måtte jeg opp på loftet, det vil si to etasjer opp, og så slepe ned syv etasjer en enorm koffert med to oppblåsbare sofaer og en haug med annet stæsj. Syv etasjer ned og ut på veien senere, møtte jeg en vaktmester som kan fortelle meg at det hadde jo vært mulig å sjekke om jeg kunne gått inn nabooppgangen og tatt heisen ned derifra. Svett og fæl på vei til arrangementet var jo det fint å vite til en annen gang. Regner ikke med at jeg sa takk.
Kvart over elve kom jeg tilbake. Utslitt og delvis jult opp etter arrangementet (det pleier ikke være sånn altså). Altfor sliten til å orke sjekke om jeg kom meg opp til syvende etasje i en annen oppgang enn der jeg bodde, dro jeg opp kofferten min syv etasjer igjen, i min egen oppgang.
Alle jordens engler gledet seg til torsdagen, en dag som dessverre skulle vise seg å være en ren skuffelse. Det var på tordengudens dag at kom en ny lapp på heisdøren:
Ja, kjære venner. "Heisen ute av drift" og i liten tekst: "Rep kommer mandag." Om jeg tuller med deg? Jeg tuller aldri.
Som nevnt, forrige uke innebar lite søvn. Dette resulterte i at jeg var lite effektiv og kom hjem torsdagen klokken syv fra kontoret, og satt våken halve natten omtrent, for å rekke en deadline. Fredag innebar løping hit og dit, og jeg bestemte meg for å dra hjem "tidlig". Jeg lukket macen da klokken var blitt fem. Gikk ned til Rådhusplassen for å omregistrere løpenummeret mitt til halvmaratonet. Dette tok evigheten selv, for halve Oslo hadde ombestemt seg i siste liten og solgt sine maratonbilletter til noen andre og nå sto vi der hele gjengen og hatet at oss maratonløpere er seg selv like. Sukk.
Jeg gikk hjem, stoppet på Rema 1000 og omtrent tømte bankkontoen min på innkjøp av comfortfood, før jeg oppdaget at nøklene mine lå igjen på kontoret. Ny runde rundt i byen, denne gangen med to store bæreposer på slep og historiens styggeste oransje gympose merket "Oslo Maraton 2013" før jeg endelig kom hjem, desto mer ergelig enn noen gang over sakens tilstand. Opp ytterligere fem etasjer. Det er flaks jeg ikke har plass til en stol i gangen, jeg hadde sovnet mens jeg tok av meg skoene. I et svakt øyeblikk mens jeg løsnet skolissene holdt på å legge meg ned i fosterstilling rett på gulvet, og undret meg over hvordan jeg skulle klare å gjennomføre dette løpet jeg hadde meldt meg på.
Heldigvis fungerer jeg bra på carbs, cheese and grease. Comfortfood handler jo om disse tre matkategoriene. På lørdag løp jeg et halvt maraton. Det var bra jeg ikke dro ut lørdag kveld. Jeg hadde nok overnattet nederst i oppgangen, for etter 21 kilometer løping, var disse trappene blitt fjell.
I dag er det onsdag. Onsdag. Og fortsatt henger overnevnte lapp på heisen. Leiligheten min drukner i aviser. Jeg orker ikke bære de ned alle trappene. Følger heisreparatører en annen tidssone enn andre reparatører? Jeg bare spør. For å toppe det hele har jeg forresten kontor i fjerde etasje. Der har jeg bare holdt til i ti dager omtrent, men heisen der har aldri funket heller.
Sukk. Hadde jeg bare visst at det eneste rette svaret huseier skulle gitt, den gangen i mai, var "Nei, den heisen har det aldri vært noe galt med."
Jeg bor i femte etasje. Femte etasje med heis, vel og merke. Jeg flyttet inn i denne blokken først etter å ha snakket med tidligere huseier spesifikt om at heisen var velfungerende. Det har vist seg i senere tid at dette er et relativt begrep. Jeg følte jo allikevel den gang da at han ga meg et tydelig svar jeg kunne føle meg trygg på. La meg sitere han her:
"Ja, den heisen har det aldri vært noe galt med."
Et par måneder senere har jeg nylig sett meg nødt til å analysere denne setningen. La meg gjenta med dette integrert:
"Ja, den heisen har det aldri vært noe galt med."
For det har ikke vært noe galt med heisen, så lenge jeg har bodd her. Inntil nå. Den har vært i ustand i over en uke. Den sluttet å virke mandag. Mandag i forrige uke. Forrige uke vil nå nedgå i 2013 som den uken jeg hadde minst søvn og fullest timeplan. Jeg fungerer dårlig med lite søvn, Murphys Lov er en evig følgesvenn, så jeg burde jo sett dette komme. Jeg tar selvkritikk der.
Uansett, vaktmesteren vår hadde da hengt en lapp med "Reparatør kommer på torsdag." Tirsdag hadde jeg et Yelp-arrangement. Det krever en del swag. Derfor måtte jeg opp på loftet, det vil si to etasjer opp, og så slepe ned syv etasjer en enorm koffert med to oppblåsbare sofaer og en haug med annet stæsj. Syv etasjer ned og ut på veien senere, møtte jeg en vaktmester som kan fortelle meg at det hadde jo vært mulig å sjekke om jeg kunne gått inn nabooppgangen og tatt heisen ned derifra. Svett og fæl på vei til arrangementet var jo det fint å vite til en annen gang. Regner ikke med at jeg sa takk.
Kvart over elve kom jeg tilbake. Utslitt og delvis jult opp etter arrangementet (det pleier ikke være sånn altså). Altfor sliten til å orke sjekke om jeg kom meg opp til syvende etasje i en annen oppgang enn der jeg bodde, dro jeg opp kofferten min syv etasjer igjen, i min egen oppgang.
Alle jordens engler gledet seg til torsdagen, en dag som dessverre skulle vise seg å være en ren skuffelse. Det var på tordengudens dag at kom en ny lapp på heisdøren:
Ja, kjære venner. "Heisen ute av drift" og i liten tekst: "Rep kommer mandag." Om jeg tuller med deg? Jeg tuller aldri.
Som nevnt, forrige uke innebar lite søvn. Dette resulterte i at jeg var lite effektiv og kom hjem torsdagen klokken syv fra kontoret, og satt våken halve natten omtrent, for å rekke en deadline. Fredag innebar løping hit og dit, og jeg bestemte meg for å dra hjem "tidlig". Jeg lukket macen da klokken var blitt fem. Gikk ned til Rådhusplassen for å omregistrere løpenummeret mitt til halvmaratonet. Dette tok evigheten selv, for halve Oslo hadde ombestemt seg i siste liten og solgt sine maratonbilletter til noen andre og nå sto vi der hele gjengen og hatet at oss maratonløpere er seg selv like. Sukk.
Jeg gikk hjem, stoppet på Rema 1000 og omtrent tømte bankkontoen min på innkjøp av comfortfood, før jeg oppdaget at nøklene mine lå igjen på kontoret. Ny runde rundt i byen, denne gangen med to store bæreposer på slep og historiens styggeste oransje gympose merket "Oslo Maraton 2013" før jeg endelig kom hjem, desto mer ergelig enn noen gang over sakens tilstand. Opp ytterligere fem etasjer. Det er flaks jeg ikke har plass til en stol i gangen, jeg hadde sovnet mens jeg tok av meg skoene. I et svakt øyeblikk mens jeg løsnet skolissene holdt på å legge meg ned i fosterstilling rett på gulvet, og undret meg over hvordan jeg skulle klare å gjennomføre dette løpet jeg hadde meldt meg på.
Heldigvis fungerer jeg bra på carbs, cheese and grease. Comfortfood handler jo om disse tre matkategoriene. På lørdag løp jeg et halvt maraton. Det var bra jeg ikke dro ut lørdag kveld. Jeg hadde nok overnattet nederst i oppgangen, for etter 21 kilometer løping, var disse trappene blitt fjell.
I dag er det onsdag. Onsdag. Og fortsatt henger overnevnte lapp på heisen. Leiligheten min drukner i aviser. Jeg orker ikke bære de ned alle trappene. Følger heisreparatører en annen tidssone enn andre reparatører? Jeg bare spør. For å toppe det hele har jeg forresten kontor i fjerde etasje. Der har jeg bare holdt til i ti dager omtrent, men heisen der har aldri funket heller.
Sukk. Hadde jeg bare visst at det eneste rette svaret huseier skulle gitt, den gangen i mai, var "Nei, den heisen har det aldri vært noe galt med."
1 kommentar:
To reparatører er bedre enn ingen reparatører.
- Pompel og Pilt
Legg inn en kommentar