[Om dobbeltgjengere.]

Dette er faktisk ikke meg.

[Om telys.]

En japansk kamerat og jeg handlet inn til thanksgivingbursdagsmiddagen vi hadde i går.

Tine: Vet du hvor jeg kan finne telys?
Kamerat: Er det greit om det er lys for døde mennesker?
Tine: Ehem...
Kamerat: Japanere bruker ikke så mye telys. Vi bruker egentlig bare lys for døde mennesker.

Og så gikk vi til den delen av butikken som selvsagt hadde 23 forskjellige typer begravelseslys, men ingen telys.

[Om et lite mysterium XXXIX.]

Min kamerat Liksomtvillingen til Verstevennen (avbildet her) og jeg er veldig glade i hatter. Da gjerne hatter utenom det vanlige. Liksomtvillingen har vært i Vatikanet og sendt meg et bildet av de fantastiske hattene til noen sveitsere han møtte på.

Dette kortet var en uventet hyggelig overraskelse. På vei til Japan Tent satt vi bak noen kinesere, som selvsagt satt og snakket om oss stort sett hele veien. Først en uke senere fikk jeg fortalt han ene at jeg kunne kinesisk. Jeg hadde ikke fulgt med på samtalen det grann, men den tydelige flaue reaksjonen hans tilsa at det nok kan stemme. Uansett, jeg har ikke akkurat holdt kontakten med denne typen, men plutselig så datt det ned et kort fra han i Hong Kong i postkassen min. "Hei Tine, lenge siden sist. Håper alt blir ok!" og så hadde han signert med fullt navn. Jeg håper for øvrig også alt blir ok.

Mottok dette kortet i dag. Det er fra Miami.

"So long, and thanks for all the fish". Det er selvsagt tittelen på en bok av Douglas Adams. Jeg har ikke lest denne boken, og skjønner dermed ikke om det er over. Betyr det at det vil fortsette for alltid? Jeg er mer spent på neste ukes kort enn noen gang før.

[Om japanske sykkelregler.]

Jeg har nevnt før at japanere er noen forbannede idioter i trafikken. De kjører som noen idioter, de går som noen idioter og de sykler som noen idioter. Det hjelper svært lite at de bukker om de kjører rett foran meg selv om det var min tur, og det egentlig er rødt lys. De har fortsatt kjørt foran meg.

I tillegg til å være noen hensynsløse idioter ovenfor oss utlendinger, sliter alle med japanerne som sykler tre personer i bredden på smale sykkelstier. Dette er gjerne skoleelever på vei til eller fra skolen, som snakker sammen. De sykler i et dørgende sakte tempo, og ignorerer alle forsøk fra andre om å komme forbi. Om noe flytter de seg faktisk slik at det blir enda mer umulig å komme forbi. Ofte tekster de mens de sykler. Dette gjør at de sykler desto mer vinglete enn det de i utgangspunktet gjør, hvilket er ganske imponerende, fordi de sykler gjerne i slangegang (om du skjønner hva jeg mener).

Alt dette gjør at jeg ankommer skolen svært ofte rasende. Jeg har nemlig syklet åtte kilometer bak japanere på sykkel i flokk, med minst én, men ofte to mobiler de har tekstet med.

På veien hjem pleier det være litt bedre. Jeg slutter ganske tidlig, og midt på dagen er det gjerne ikke så mange skoleelever på veien. Det er gamle mennesker, men de har sjeldent så mange venner de sykler parallelt med at jeg trenger stanse for å kunne gå forbi dem (det er så sakte ungdommene sykler).

Så, hvor vil jeg med dette? Vel, saken er det at det faktisk er ulovlig i Japan å sende tekstmeldinger mens man sykler. Du kan bli bøtelagt for det. Det samme gjelder om man sykler ved siden av folk. Det er lov å passere, men det er ikke lov å blokkere veien. Jeg så det på et TV-show, og hele salen var sjokkert. Lite overraskende er det svært få mennesker som er klar over denne regelen.

I dag på veien hjem var det politikontroll ved politistasjonen ved skolen. Tre politibetjenter blokkerte veien for meg, og vinket meg inn til siden. Jentene foran meg, som syklet ved siden av hverandre mens de sendte tekstmeldinger ble ikke stoppet. Jeg ble stoppet for å ha syklet uten å ha begge hendene på styret. En av politibetjentene leste opp loven for meg, og viste fysisk hva det ikke var lov å gjøre, og forklarte det med at vi var i Japan, og jeg hadde værsågod å følge japansk lov. Det var derimot ingenting sagt på at jeg syklet uforsvarlig fort, eller at jeg hørte på musikk.

Jeg beklaget veldig, bukket to ganger, og syklet videre. Selvsagt skal jeg aldri sykle uten begge hendene på styret igjen. Når jeg er utenfor overnevnte politistasjon i det minste.