[Om et lite mysterium XXVII, XXVIII, XXIX, XXX, XXXI XXXII og XXXIII.]

Jeg har hatt besøk og skolen er begynt! Mer om det siden. Dette er de siste postkortene jeg har fått:

Mysteriekort nummer tjuesyv. Jeg skriver det med bokstaver og ikke med romerske tall. Er nemlig ikke alle som er like stødige i slikt tull.

Dette var et sjokk. Et virkelig sjokk.

"Er ikke vannmelon godt?"

Opp til nå har jeg vært ganske sikker på at det har vært en EXPO-person som har sendt meg disse kortene. Jeg har spurt alle, men ikke stolt på noen når de har sagt nei til at det var dem.

En person som er norsk og jobbet på den norske paviljongen ville aldri stilt dette spørsmålet. Til det var internhumoren rundt vannmeloner for heftig.

I tillegg er dette kortet sendt fra New York. Det er langt mellom New York og Miami.

Jeg er altså helt tilbake til null av hva spor angår. Kan ikke huske sist jeg var så forvirret som nå.

Min australske bror og hans koreanske kjæreste var på tur til Okinawa.

Lillesøsteren til Kanskje har vært på språkskole i San Diego i sommer. Det var fêtt.

Mysteriekort nummer tjueåtte.

Etter at en hel måned var passert uten et eneste mystisk postkort, kom dette. "Har kjøpt ny tusj."

Jeg dunket hodet i veggen.

Mysteriekort nummer tjueni. Sendt fra Miami.

"Hvilket språk er vanskeligst å lære: kinesisk eller japansk?"

Japansk. Japansk, japansk, uten tvil japansk. Så vet du det.

Nærmere analyse:

Ordet brukt for kinesisk, 國語, er ordet brukt for taiwanesisk kinesisk (ordrett betyr det landspråk). Og atter en gang er tegnene skrevet med tradisjonelle tegn.

Mysteriepostkort nummer tretti. Fra Miami.

Også dette kortet er sendt fra Miami:

"床前明月光，
疑是地上霜。
舉頭望明月，
低頭思故鄉 "

Og her er oversettelsen:

In the Quiet of the Night (Li Bai, 701-762 AD, China)

Moonlight reflects off the front of my bed.
Could it be frost on the ground instead?
I look up to view the bright moon ahead.
Thoughts of hometown bring down my head.

Dette virker som min type klassisk kinesisk, om jeg må velge. Jeg forsto det. Allikevel, i følge den anonyme avsenderen er det "Blant de dårligste diktene hans. Barnerim. Litt som at 'Yellow Submarine' er Beatles låt som alle kan. Folk..."

Noe egentlig er litt fornærmende for min del, men vi har jo stadfestet for lenge siden at dette virkelig ikke er mitt område.

Mysteriekort nummer trettien er sendt fra Miami, men selve kortet er fra Massachusetts.

"騎馬看花。。。
我想念台灣"

Den første delen betyr "Ri på hest, se på blomst" og er et gammelt kinesisk ordtak som kan oversettes til speedsightseeing. Det er et av de få ordtakene jeg kan på kinesisk og jeg er derfor ganske stolt av det. Dessuten er jeg ganske glad i speedsightseeing. Mye mer effektivt.

Den andre delen betyr "Jeg savner Taiwan."

Hvem er denne avsenderen som tydeligvis kjenner meg temmelig godt.

Som et ganske ålreit avbrekk oppi alle disse postkortene jeg ikke aner hvem er fra, fikk jeg dette i dag. Det er sendt fra Taunton, og om du er like ustø i land som har slike bynavn som meg, kan jeg nå fortelle at det er i England.

"Konitchiwa & Ni hao!
Et overraskende kort fra den fremmede mannen som følger deg på twitter, og som aldri har ventet utenfor huset ditt med tau, kloroform og kniv. Neida. Froskepillene (se forsiden) holder meg tilregnelig tror jeg da! Koko! Wheeee!
-Ghost"

Der ser du, mamma, jeg har ingen grunn til å være bekymret når jeg møter folk på nettet.

Mysteriekort nummer trettito. Tror det er sendt fra Miami. Trykket er uklart. Det er ihvertfall fra Florida. Har gitt opp å anta at det er noen kobling mellom avsenders identitet og motivet. Romskip liksom. Dette kortet er også 3D. Veldig tøft.

Det er slike spørsmål som dette, som gjør at jeg er ganske overbevist om at vedkommende som sender disse kortene er norsk: "Hva er best på vaffel: Jordbærsyltetøy vs. bringebærsyltetøy?"

Jeg synes bringebær er best. Alltid. Med mindre det er hjemmelaget jordbærsyltetøy. Jeg er veldig svak for hjemmelaget jordbærsyltetøy.

Mystiske postkort nummer trettitre. Det er sendt fra Miami. Ikea-postkort. Jeg liker rosa, så jeg har hengt det over sengen.

"Haha, tenk så gøy det hadde vært om kortene var fra Halvor Eifring!"

Det hadde vært gøy. Virkelig gøy. Halvor Eifring er en professor ved UiO som muligens elsker Taiwan like mye som meg. Og han kan kinesisk og foretrekker naturligvis tradisjonelle tegn. Men det er omtrent den eneste koblingen vi har. Jeg har sett han to ganger i mitt liv, men aldri snakket med han, så tror ikke det er han. Når det er sagt, mange har nevnt han som en potensiell kandidat.