[Om Hiroshima del III.]

Denne dagen skulle jeg henge med vertsfamilien min. Det var mer enn greit. Vertsfamilien min var nemlig ganske fêt. Moren var engelsklærer, så vår kommunikasjon var over all forventning. Faren snakket japansk til meg, men skjønte engelsken min. Kazumi på fire hylte av latter hver gang jeg prøvde å si noe: "Du er så utrolig dårlig i japansk, du Tine!" Allikevel kom hun gjerne om kvelden drassende på alle bøkene hun eide med streng formaning om at jeg måtte lese for henne. Denne morgenen kom lille Kazumi trippende inn på rommet mitt med dukkevogn og ryggsekk. Hun hadde tatt med seg noen venner for å hilse på og sjekke at alt var i orden.

Familien tok meg til Miyajima, som er en øy rett utenfor Hiroshima. Tempelet på Miyajima er faktisk 1200 år gammelt og beskyttet av UNESCO. Dette er porten til gudene. Når det er høyvann ser det ut som om porten flyter på sjøen. Når det er lavvann kan man gå praktisk talt tørrskodd ut. Ryo og jeg satset på en mellomting. Til venstre ser du derfor så vidt meg med Ryo på ryggen. Etter en stund kom faren og Kazumi ut også. Vi byttet barn å bære på. På vei tilbake ropte Kazumi noe som jeg ikke skjønte flere ganger. Da vi kom på land fikk jeg vite at det betydde "sett meg ned." Kazumi er 95 centimeter og alt for søt til at man kan si nei til henne. Like så greit at japansken min er så dårlig.

Miyajima hevder å ha være fødestedet for risskjeen. Den ble gitt til en munk i en drøm som en gave fra en gud. Denne historien tror jeg ikke selger seg så bra alene. De har derfor laget verdens største risskje (heter det risspade forresten?). Risskje i bakgrunnen.

Dette er hagen på en kafé vi stoppet på. De hadde et shinto-tempel. Merk deg tegneseriefiguren ved siden av. Tror det er sånne ting som ligger til grunn for at japanere flest ikke tar religion spesielt seriøst.

Vertsmoren min sa at vannet var for skittent til at man kunne bade i det, men de dyrket østers der. Hun foreslo vi skulle spise det til lunsj. Jeg sa ikke nei (Japanese don't say no) dog, den første biten skal jeg innrømme at var noe vanskelig å svelge.

Trofaste lesere og gode venner vet at jeg har et noe anstrengt forhold til dyr. Jeg er ikke noen dyreplager, jeg bare liker dem best på avstand. På Miyajima går det tamme ville dådyr rundt overalt. De er så vant til mennesker at de ikke en gang gidder å bry seg om de som prøver å mate dem. Med andre ord, avstanden ble etterhvert et svært relativt begrep. Vertsmoren min var veldig opptatt av at jeg skulle ha et bilde med disse dyrene. Her ser du derfor meg svettende og skjelvende på grunn av et dådyr. Noe anstrengt smil.

Etter mye styr fikk vi tilslutt til dette. Fortsatt noe anstrengt smil. Et sekund senere var jeg fem meter unna.

Etterpå var jeg allikevel ganske stolt av meg selv. Dette er to år siden, da klassen min dro til Sommerpalasset i Chengde, hvor de også hadde tamme dådyr å skilte med.

Her er et dådyr som blir skjenket med asahi-øl. Av en japaner altså. Ikke meg.

Her er kidsa skuffet over at de ikke kunne få is før lunsj.

Da sa moren at de kunne få leke i vannet i stedet. Kul pose fra lillesøster.

Enda kulere pose fra storebror. Merk deg japanerne som sitter under broen for å ikke sitte i solen.

Utsikt fra litt høyere opp i gaten.

Inne i tempelet trakk vi lapper for å bli spådd om fremtiden. Vertsfaren min mente den bare var sånn passe bra, uten at jeg kunne skjønne hvordan den kunne bli bedre. Kazumis lapp var så dårlig at den ofte ikke ble lagt ut en gang. Moren var helt sjokkert.

Heldigvis går det an å henge opp spådommen om man synes den er for dårlig, og håpe at gudene ombestemmer seg. Jokerløsningen liksom. Jeg nektet å henge opp min.

Etterpå spanderte faren shave-ice på oss alle sammen. Kazumi virket svært uanfektet av hele episoden, selv om foreldrene gjentatte ganger fortalte henne at spådommen var kjempedårlig. Selv tenkte jeg at det måtte være deilig å være fire år og å se på at is med cola smak må være fargen brun som det største problemet i verden.

Miyajima hadde en egen butikk som bare solgte spisepinner.

De hadde til og med shinkansen-pinner.

Jeg fikk mine egne av vertsfamilien, med navnet mitt inngravert.

Kjernefamilien og meg. Ingen pappa, for han tok bildet.

Vanligvis kan man ta en gondol opp til toppen av fjellet. Det kunne man ikke da jeg var der.

Den siste dagen ble brukt til å fylle ut evalueringskjemaer og ta bilder med folk og flagg.

Senere gikk vi rundt i Hiroshima. Fant blant annet det svært kjente parfymemerket "Kneipp".

Og disse skoene, som jeg ikke kjøpte av årsaker jeg føler ikke er nødvendig å måtte forklare.