[Om Japan Tent.]

Jeg har vært på Japan Tent. Japan Tent er en årlig tur arrangert av Ishikawa provinsen. Vi fikk hele turen gratis, inkludert reisen dit. Det var fint, for jeg bor langt unna og å reise rundt i Japan blir fort dyrt. 300 andre utvekslingstudenter var der også, og det er egentlig nesten umulig å komme med om ikke du har et sjeldent pass. Jeg har et sjeldent pass i Japan. Sannsynligvis var jeg den eneste nordmannen som hadde meldt meg på, men jeg liker å si at det var vanskelig for meg å komme med også.

Etter å ha reist i åtte timer fra Oita kom vi til Kyoto hvor vi skulle møte de andre. Vi fikk utdelt hver vår japanske matpakke. Litt mer spennende enn to skiver svett gulost. Japanerne legger mye stolthet i sin bento (som betyr matboks) så til de grader at det er egne konkurranser for husmødre om hvem som kan lage den beste bentoen. I tillegg til det du ser over er det gjerne en liten porsjon pasta, litt potetmos, kokte grønnsaker eller noe annet. Variasjon er et nøkkelord.

Etter å ha sittet på bussen i 14 timer til, kom vi endelig frem til Ishikawa. Alle var enige om at det hadde vært en forferdelig natt, og kamerat min og jeg var enige om at det er noen språk som er mer irriterende enn andre når du ønsker å sove på en buss halv fire om morgenen. Russisk er et av disse språkene. Amerikanere som skal introdusere seg selv med hele livshistorien sin like så, men det var heldigvis bare én av de. Velkomstseremonien da vi kom frem var temmelig langdryg. Fordi det er investert så mye penger i det hele og vi er i Japan, var det viktig at alle blir takket ordentlig. Dette resulterte i at enkelte av de på scenen og halve publikum sovnet. Meg inkludert.

Statsminister Kan snakket til oss. Jeg vet ikke helt nøyaktig hva han sa, men det var noe om fremtiden og at vi var velkomne selv om vi var utlendinger. Det siste kan være noe fritt oversatt.

Denne karen her holdt en tale i nesten 55 minutter uten manus. Jeg aner ikke hva han snakket om i det hele tatt. Tvilsomt at noen andre fikk det med seg heller. Tidvis ble han overdøvet av snorking. Litt uheldig, men svært få av oss hadde fått mer enn tre timers søvn natten i forveien.

Etter det og en hel bråte med nye høflighetsfraser ble vi geleidet inn på nye busser. Jeg var et vrak og sovnet i det jeg satte meg på bussen. Russerne snakket russisk og jeg var egentlig ganske sur, så jeg hørte på K-pop kjempehøyt. Jeg fikk ingen nye venner på bussturen ut til Komatsu, byen jeg skulle på homestay til. I Komatsu ble vi plassert i en stor gymsal med beskjed om at vi måtte bli venner. Jeg var heldigvis bare på gruppe med kinesere, afrikanere og en meksikaner. Alle var dritlei russisk. Etterpå måtte vi stå på en scene foran hundre japanere og introdusere oss selv på japansk, og så fikk vi familien vår utlevert. Familien jeg fikk var kjempesøt, og de kunne ikke noe engelsk i det hele tatt. Det synes jeg var fint. Moren hadde pugget noen fraser på norsk. "Er du sulten?" og "god aften" blant annet. Jeg svarte ja og god aften tilbake. Familien besto av en jente på tre, en gutt på åtte en mamma og en pappa.

Jeg fikk mitt eget rom og det var deilig. Jeg sa jeg ville dusje fordi jeg hadde sovet på en buss og luktet vondt. Japanerne, som igjen, aldri sier det de mener, sa de ikke syntes jeg luktet vondt, men moren fant allikevel frem syv forskjellige såper til meg i tilfelle jeg ikke hadde med meg noe. Jeg sa "god aften" igjen og hun lo. Da var isen brutt.

Til middag spiste vi sashimi. Det er ikke vanlig middag. Mer til bursdager og sånn. Du velger det du vil ha av ingredienser, legger på ris og spiser med nori. De hadde vært veldig bekymret på forhånd for at jeg ikke kunne spise japansk mat, så de hadde fylt opp hele fryseren med frossen pizza og loff for sikkerhetsskyld. Jeg digger sashimi. Heldige meg.

Dagen etter kunne vi velge mellom kalligrafi, porselensmaling og haikuskriving. Jeg lo og trodde det var en spøk. Jeg er elendig i kalligrafi, liker egentlig ikke å male, og sistnevnte alternativ sa seg selv at ikke er mitt sterkeste område. Vi dro derfor til malingen. Jeg valgte en stor kopp og tenkte at den kunne Modern få når jeg en gang kommer hjem, for hun er glad i mye kaffe. Samtlige andre i rommet spurte gjentatte ganger om jeg likte øl. Jeg bekreftet at det var ikke noe jeg sa ofte nei til, men syntes det var et pussig spørsmål å stille. Det viste seg at min store kaffekopp var et ølkrus for menn, både i Japan og Korea. Det fant jeg selvsagt ut etter at jeg hadde malt blomster på kruset. Pappa blir nok glad allikevel. Han er umulig å kjøpe ting til og det blir nok den siste selvlagde gaven han noen gang kommer til å få fra meg. Selvportrett av kunstneren på bildet nederst. Han er i det minste glad i meg.

Vertsfamilien min var også med. Jeg tror sønnen Sota og jeg delte manglende interesse for porselensmaling. Håper jeg ikke viste det like tydelig.

Fordi vi ble så fort ferdig, dro vi til kalligrafien også. Jeg skrev navnet mitt på kinesisk. Kalligrafilæreren rettet og viste meg hvordan jeg kunne gjøre det pent, men det ble like stygt andre gangen også. Stolt kalligraf her.

Det beste med den kombinerte kalligrafiskolen og klesbutikken, var at de også hadde en ølmaskin hvor det bare var å forsyne seg. Vertsmoren pushet meg derfor til å forsyne meg flere ganger. Det var jo gratis. Midt på dagen. Og det var hun som skulle ha med seg meg hjem. Japanernes forholdt til alkohol er for en nordmann så komplett uforståelig.

Fortsatt fort ferdig, så vi dro til en annen klesbutikk. Det var ikke lov å gå inne med sko, så vi fikk utdelt tøfler. Jeg prøvde å si at tøflene jeg hadde fått utdelt var en anelse for små, men det var visstnok helsebringende. Det er det nok ikke for nordmenn. Ihvertfall ikke de av oss som ikke er størrelse 34.

Etter det dro vi hjem, spiste lunsj og så dro vi på yoga til en venninne av moren. Det var veldig hyggelig, og etterpå spiste vi en haug med is og drakk minst femten kopper te mens vi lo av hvor lite fleksibel jeg er.

Den kvelden skulle vi ha japansk karrifest. Jeg hadde et håp om å lære å lage japansk karri fra grunnen av, men etter å ha sett vertsmoren min slenge oppi alt fra reker, og kaffe til sjokolade, ble det litt for avansert for meg. Faren i huset er journalist, så han tok alle bildene den kvelden. Jeg har ikke fått dem enda, så dette er det jeg har.

Dagen derpå skulle vi egentlig på kyudo, japansk buseskyting. Det er selvsagt heller ikke mitt største interesseområdet, så jeg var ganske takknemlig da foreldrene foreslo vi skulle finne på noe annet i stedet. Vi dro opp til et gjestgiveri oppe i fjellene.

Fantastisk utsikt.

Ute hadde var det en liten dam og et utendørs nakenspa, men det siste fikk jeg ikke lov å ta bilde av selv om ingen var der.

Barna fikk juice og de voksne drakk kaffe. Jeg fikk te. Datteren Mirei elsker å bli tatt bilder av, og hver gang hun ser et kamera pleier hun å si "Ta bilde av meg! Få se hvor søt Mirei er!" Kan dog være litt vanskelig når man skal spise samtidig.

[Om et lite mysterium XXVI.]

Jeg har vært ute på tur. Jeg liker å være på tur. Det er alltid litt vemodig å måtte reise hjem, men om man skal se lyst på det, så er det også ganske fint å komme hjem til full postkasse. Ihvertfall etter at regningene er luket ut. Selvsagt kommer det bilder. Jeg må bare få summet meg litt. Dessuten er postkort første prioritet.

Ukens postkort er sent fra Miami.

Og det sto at avsenderen snart er tom for blekk. Det kan jeg jo forstå. Allikevel, det er et problem om jeg ikke får vite hvem det er som sender meg postkort uten å vedkjenne seg det, om det er for lite blekk som er årsaken til at jeg ikke får vite det.

Kyotokort fra en Japansk venninne. Vi har jo sommerferie for tiden.

Bergenkort fra Lillesøster. Hun kunne fortelle at fint vær og verdens søteste valp kalt Pilsner gjorde bergenserne til muligens norskes hyggeligste folkeslag. Så har jo også jeg verdens beste lillesøster da.

Londonkort fra Victoria. Fine Tower Bridge. (Fordi London Bridge visstnok er den stygge).

Postkort fra Elisabeth fra Hellas om hvor galt alt er i Hellas. Jeg antar det må være deilig å kunne si at jammen er det godt ferien er over.

[Om Hiroshima del III.]

Denne dagen skulle jeg henge med vertsfamilien min. Det var mer enn greit. Vertsfamilien min var nemlig ganske fêt. Moren var engelsklærer, så vår kommunikasjon var over all forventning. Faren snakket japansk til meg, men skjønte engelsken min. Kazumi på fire hylte av latter hver gang jeg prøvde å si noe: "Du er så utrolig dårlig i japansk, du Tine!" Allikevel kom hun gjerne om kvelden drassende på alle bøkene hun eide med streng formaning om at jeg måtte lese for henne. Denne morgenen kom lille Kazumi trippende inn på rommet mitt med dukkevogn og ryggsekk. Hun hadde tatt med seg noen venner for å hilse på og sjekke at alt var i orden.

Familien tok meg til Miyajima, som er en øy rett utenfor Hiroshima. Tempelet på Miyajima er faktisk 1200 år gammelt og beskyttet av UNESCO. Dette er porten til gudene. Når det er høyvann ser det ut som om porten flyter på sjøen. Når det er lavvann kan man gå praktisk talt tørrskodd ut. Ryo og jeg satset på en mellomting. Til venstre ser du derfor så vidt meg med Ryo på ryggen. Etter en stund kom faren og Kazumi ut også. Vi byttet barn å bære på. På vei tilbake ropte Kazumi noe som jeg ikke skjønte flere ganger. Da vi kom på land fikk jeg vite at det betydde "sett meg ned." Kazumi er 95 centimeter og alt for søt til at man kan si nei til henne. Like så greit at japansken min er så dårlig.

Miyajima hevder å ha være fødestedet for risskjeen. Den ble gitt til en munk i en drøm som en gave fra en gud. Denne historien tror jeg ikke selger seg så bra alene. De har derfor laget verdens største risskje (heter det risspade forresten?). Risskje i bakgrunnen.

Dette er hagen på en kafé vi stoppet på. De hadde et shinto-tempel. Merk deg tegneseriefiguren ved siden av. Tror det er sånne ting som ligger til grunn for at japanere flest ikke tar religion spesielt seriøst.

Vertsmoren min sa at vannet var for skittent til at man kunne bade i det, men de dyrket østers der. Hun foreslo vi skulle spise det til lunsj. Jeg sa ikke nei (Japanese don't say no) dog, den første biten skal jeg innrømme at var noe vanskelig å svelge.

Trofaste lesere og gode venner vet at jeg har et noe anstrengt forhold til dyr. Jeg er ikke noen dyreplager, jeg bare liker dem best på avstand. På Miyajima går det tamme ville dådyr rundt overalt. De er så vant til mennesker at de ikke en gang gidder å bry seg om de som prøver å mate dem. Med andre ord, avstanden ble etterhvert et svært relativt begrep. Vertsmoren min var veldig opptatt av at jeg skulle ha et bilde med disse dyrene. Her ser du derfor meg svettende og skjelvende på grunn av et dådyr. Noe anstrengt smil.

Etter mye styr fikk vi tilslutt til dette. Fortsatt noe anstrengt smil. Et sekund senere var jeg fem meter unna.

Etterpå var jeg allikevel ganske stolt av meg selv. Dette er to år siden, da klassen min dro til Sommerpalasset i Chengde, hvor de også hadde tamme dådyr å skilte med.

Her er et dådyr som blir skjenket med asahi-øl. Av en japaner altså. Ikke meg.

Her er kidsa skuffet over at de ikke kunne få is før lunsj.

Da sa moren at de kunne få leke i vannet i stedet. Kul pose fra lillesøster.

Enda kulere pose fra storebror. Merk deg japanerne som sitter under broen for å ikke sitte i solen.

Utsikt fra litt høyere opp i gaten.

Inne i tempelet trakk vi lapper for å bli spådd om fremtiden. Vertsfaren min mente den bare var sånn passe bra, uten at jeg kunne skjønne hvordan den kunne bli bedre. Kazumis lapp var så dårlig at den ofte ikke ble lagt ut en gang. Moren var helt sjokkert.

Heldigvis går det an å henge opp spådommen om man synes den er for dårlig, og håpe at gudene ombestemmer seg. Jokerløsningen liksom. Jeg nektet å henge opp min.

Etterpå spanderte faren shave-ice på oss alle sammen. Kazumi virket svært uanfektet av hele episoden, selv om foreldrene gjentatte ganger fortalte henne at spådommen var kjempedårlig. Selv tenkte jeg at det måtte være deilig å være fire år og å se på at is med cola smak må være fargen brun som det største problemet i verden.

Miyajima hadde en egen butikk som bare solgte spisepinner.

De hadde til og med shinkansen-pinner.

Jeg fikk mine egne av vertsfamilien, med navnet mitt inngravert.

Kjernefamilien og meg. Ingen pappa, for han tok bildet.

Vanligvis kan man ta en gondol opp til toppen av fjellet. Det kunne man ikke da jeg var der.

Den siste dagen ble brukt til å fylle ut evalueringskjemaer og ta bilder med folk og flagg.

Senere gikk vi rundt i Hiroshima. Fant blant annet det svært kjente parfymemerket "Kneipp".

Og disse skoene, som jeg ikke kjøpte av årsaker jeg føler ikke er nødvendig å måtte forklare.

[Om Hiroshima del II.]

Dagen etter skulle bli en lang dag. Det var den store 66-årsmarkeringen. Vi sto opp grytidlig. Bomben falt kvart over åtte om morgenen, og halve Hiroshima skulle inn til byen for å delta på minneseremonien. Vi fikk utdelt like t-skjorter slik at vi ikke skulle komme bort fra hverandre. Lurt, for for en gangs skyld holdt det ikke være blond. Det var møtt opp folk fra hele verden.

Hiroshima i seg selv er en fantastisk, men sår by. Overalt sto det åpnede vannflasker. Ofrene ropte på vann før de døde, men det skulle man visstnok ikke gi dem. Derfor settes det frem vann, slik at i det minste nå skal de kunne få drikke så mye de vil.

Ved inngangen til fredsparken sto disse speiderne og delte ut blomster til alle.

Etter å ha sjekket kom vi inn på selve seremoniområdet. Vi hadde reserverte plasser.

Plassene vi hadde anvist var ikke akkurat på første rad. Jeg tror dette er Statsminister Kan. Jeg kan ta feil. Under seremonien ble det overrakt blomster til representanter for gjenlevende ofre, det ble lagt nye navn til protokollen over ofre døde som følge av atombomben og det ble sunget. Kvart over åtte ble det sluppet fri fredsduer.

Etter seremonien skulle vi på omvisning rundt i fredsparken. Til stadighet ble vi stoppet av japanere som ville gi oss brettede papirtraner- et symbol på fred, ha oss til å skrive under på ønsker om fred, eller som her, intervjue meg om hva jeg liker å spise når jeg er i Japan.

Nok en demonstrasjon mot atomvåpen. Det var rart å se japanere så høylydte.

Dette er et elendig bilde av minnestatuen for skolebarna som døde. Mange skolebarn jobbet med å rive ned hus i sentrum dagen bomben falt.

Koreansk minnestatue. Det døde omlag 20 000 koreanske arbeidere. Disse var svært fattige og en del av de koreanske overlevende ble nektet medisinsk behandling.

Her ligger det begravd over 70 000 mennesker, om ikke jeg husker feil. 100 av de fortsatt med ukjent navn.

Fredsbjellen.

Minnedomen var den bygningen nærmest hyposenteret som fortsatt sto oppreist etter bygningen. Den er restaurert for å se ut som den gjorde da bomben falt. Til venstre kan du så vidt skimte en bygning hvor FN-flagget og det japanske flagget henger på halv stang.

Minnestatuen til Sadako Sasaki. Hun var 2 år da bomben falt, og overlevde uten de større skadene. Allikevel, hun var utsatt for stråling, og som følge av det fikk hun kreft ti år senere. I Japan er det en gammel legende om at om man bretter 1000 papirtraner vil man få et ønske oppfylt. Sadako brettet mange tusen, men bare noen måneder etter at hun fikk diagnosen døde hun allikevel. Historien om jenta ble kjent, og hun er blitt et symbol på barna som døde av atombomben. Den dag i dag kommer det mange til statuen hennes med traner de har brettet.

Til lunsj spiste vi Hiroshima Okonomiyaki. Okonomiyaki er en slags pannekake hvor du kan legge til alt du synes er godt, i tillegg er det soyasaus og majones. I Hiroshima serveres den med nudler.

Etter lunsj hadde vi litt fritid. Vi dro til Hiroshima Castle, en kopi av det opprinnelige slottet, av overnevnte årsaker. Her sjokkerer jeg en japaner.

Her sitter vi på noe jeg ikke tror det var meningen at vi skulle sitte på.

Her er jeg med slottet i bakgrunnen. Mannen som tok bildet for meg, klarte ikke bare å IKKE ta bilde av slottet, han tok også bildet i svart-hvitt.

Her var det visst meningen at vi skulle hoppe. Det skjønte jo ikke jeg før det var akkurat for sent. Jeg er hun i grønt.

Denne bussen sto plutselig utenfor palasset. Det er ikke en japansk russebuss, dette er høyreekstremister. Jeg ser disse bussene av og til. De kjører kjempefort gjennom byen og sier masse ting fort på japansk så ingen riktig skjønner hva som blir sagt ut fra en stor høytaler. Høyreekstremistene vil ha et Japan uten utlendinger- men de har gjerne et større problem med koreanere og kinesere enn det de har med sånne som meg.

Etterpå dro vi til en park.

Den var kjempefin, og vi ble der helt til det stengte.

Så dro vi til kveldsarrangementet. Skolebarn fra Hiroshima hadde laget og dekorert lykter. Bildene mine er ikke gode nok til å uttrykket hvilken stemning det skapte.

Japan 66 år etter atombomben: One Piece er en av Japans mest populære tegneserier. Logoen til tegneserien er en hodeskalle. Kan jo diskuteres om det var passende for anledningen.

I dagene etter at bomben falt fløt det lik i denne elven. Lyktene som blir satt ut har derfor ofte navnene til døde påskrevet.

Noen av de som var med.

Kveldsopplegget var det aller fineste av turen for min del. Omlag 140 000 ble drept av bomben. Mer enn 100 000 til har senere dødd som følge av skader grunnet strålingen de ble utsatt for. Jeg hadde faktisk ikke trodd jeg skulle reagere så mye som jeg gjorde på lyktseremonien.

Det var folk overalt. Noen sang. En mann spilte rolig musikk. Ellers var det uvirkelig stille.