[Om bordskikker.]

Vi var ute og spiste på en izakaya, som er en slags kombinert restaurant og bar. Egentlig mest som en japansk tapasrestaurant. Vi hadde bestilt kylling, som kom i form av noen få, men ganske store stykker. Da alle bortsett fra en annen japaner og jeg hadde forsynt oss, var det bare en kyllingbit igjen. Hun slet en stund med å få delt kyllingen i to med spisepinnene, og ga til slutt opp, tok en stor bit, og holdt så kyllingbiten mot meg. For å unngå å legge meg over hele bordet, tok jeg tak i den med spisepinnene mine. Det gikk et søkk blant de øvrige vi spiste med. "Å faen," tenkte jeg, uten å helt fatte hva jeg hadde gjort galt. Jeg ble raskt informert om at slikt kunne man ikke gjøre i Japan. I begravelser er det nemlig et buddhistisk rituale som går ut på å sende ben mellom seg med spisepinner. Eller noe sånt.

Jeg beklaget så mye og unnskyldte meg med at jeg tross alt bare er en dum utlending. De andre nikket, kniste veldig mye, og sa seg enige i det. Spiseetikette er like viktig å kunne i Asia, som det er hjemme. Problemet er bare at det er masse regler, og de kan ofte være ganske forskjellige i de ulike landene. Det er en dårlig unnskyldning at jeg har gjort det i Kina før.

Da det verste sjokket hadde lagt seg, spurte jeg Kanskje-Japaneren om dette. Jeg har nemlig aldri hørt om fenomenet ellers i Asia, og den koreanske kameraten min bekreftet også at det var helt ok å gjøre det i Korea.

Tine: Seriøst, sender dere bein rundt i japanske begravelser?
Kanskje: Jeg vet ikke. Kanskje? Jeg har aldri vært i en begravelse.
Tine: Men du synes det høres fornuftig ut?
Kanskje: Ja, hvorfor ikke?

Så ristet hun på hodet og fortsatte å spise nudlene sine. Dette var jo på ingen måte noe hun så for seg at hun måtte ta stilling til.