[Om Universal Studioes i Japan.]

Skal du gjøre noe som helst i den japanske fellesferien i Japan, har jeg et godt tips til deg: tenk nøye gjennom ditt forhold til køståing. Er du glad i å stå i kø, kommer du til å ha en strålende dag. Er du mindre glad i å stå to timer i kø, ville jeg heller prioritert rydding av kjøkkenskap eller lignende. Japanere er veldig glade i å stå i kø, og bestemte seg derfor for å gå mann av huse dagen jeg også bestemte meg for å dra til Universal Studioes. Vi hadde en fin dag allikevel, altså.

Da vi kom inn, etter en drøy halvannen time i kø, gikk vi til den attraksjonen med minst kø. Etter en halvtime fikk vi tatt dette bildet her, mot at vi lot som at vi var dinosaurer. Dinosauregg på fanget til hun til venstre.

Som premie for at vi hadde vært flinke dinosaurer, fikk vi lov å gå inn i suvenirbutikken, hvor vi kjørte konkurranse om hvem som fant den teiteste hatten. Jeg vil gi meg selv bonus for fineste lommebokfunn.

Kakemonsteret. Du ser det ikke på dette bildet, men han står på foten min og er sekunder fra å ta venninnen min på puppene. Grisegutten.

Hakke Hakkespett var egentlig ganske kul. Kona i bakgrunnen. Hun ble forbannet etter at dette bildet ble tatt, fordi jeg var jente.

Japansk Marilyn Monroe lookalike.

Våre nye beste venner i Osaka. Image is everything. Noen ganger.

I køen til berg-og-dalbanen møtte jeg dette kule kjæresteparet her.

Og de var mye hyggeligere enn orginalen. Dette bildet måtte jeg slå ned fire jenter i skoleuniform for å få til. Neida. Men det var ikke langt i fra, for de ble jo aldri ferdige med å ta bilder med Elmo.

Wall of Fame i Japan var ikke like gøy for meg som jeg vil anta det er andre steder i verden. Her er håndavtrykkene til en gjeng koreanske skuespillere. Asiatere har små hender at jeg lot være å legge hånden min over. Bildet er selvsagt størrelse 1:1.

Hattene jeg egentlig er glad for at vi lot være å kjøpe.

Hello Kitty-paraden. Vurderte litt å løpe inn for å ta del, men jentene i blomsterskjørtene var veldig flinke til å dytte unna folk, så jeg holdt meg for god. I ettertid er jeg vel egentlig også ganske takknemlig for det.

Vi gikk til Hello Kitty-butikken i stedet. Den var så sukkersøt at selv jeg nesten kunne fått diabetes av mindre.

Men plantene de hadde utenfor var ganske kule da.

Popcorn med soyasaus og smørsmak. Noen ganger er det ganske langt hjem.

Dette er en bil som skal ha blitt tråkket i stykker av en dinosaur. Jeg vet ikke helt om jeg skal tro på det.

Disse japanerne har stått en halvtime i kø for å få bilde av seg selv med en haien fra Jaws tredd over hodene sine. Det gadd ikke jeg.

Bryggehuset fra Jaws. Sikkert litt kulere for de som har sett Jaws, men det var i det minste ingen kø for å ta det. Mulig det er bryggehuset fra en annen film jeg ikke har sett også, for så vidt.

Etter en svært lang dag som stort sett hadde bestått av køståing, dro vi til en bar som het Pizza Ball House, hovedsaklig på grunn av navnet.

Her kunne vi lage våre egne takoyakier (blekksprutboller), som blant annet er svært typisk fyllemat i Japan.

Etter svært mye strev konkluderte vi med at vi ikke var spesielt flinke. Det er mye pirk med en nål. Resultatet hadde nok vært mye bedre for vårt vedkommende om vi hadde fått utdelt gaffler til dette formålet. Jeg satt hele tiden med halsen 180 grader vendt mot bordet bakenfor, lykkelig i troen om at de nok sikkert ikke lot merke til det. Det gjorde de tre japanerne bak oss, for like etter at vi (heldigvis) hadde konsumert disse, kom de bort med sine egne, som et slags tegn på at vi skulle bli venner. De kunne ikke noe engelsk, men jeg kan jo litt japansk nå, og dessuten kunne både jeg, hun svenske og Ikeapiken nok kanji (kinesiske og japanske tegn som har stort sett samme betydning) til at det ble en riktig så hyggelig kveld allikevel.