[Om hvorfor japanere ikke vinner VM på ski.]

I dag tenkte jeg å ta for meg en av disse evnene ved menneskeheten jeg trodde var universale. En av disse tingene ved mennesker som var omtrent likt. Jeg tok feil. Vi snakker selvsagt om gåing.

Her er en gjennomsnittlig norsk gange. Vi nordmenn flest er glade i å gå. Vi gjør det til stadighet, og vi går langt. Vi liker å gå fra A til B, og det er noe vi liker så godt at vi av og til bare gjør det for å faktisk gå. Vi har til og med et eget ord for det. Vi går "tur" og vi gjør det rett frem.

Men dette er jo noe dere vet. Det som derimot kanskje ikke er så viden kjent, er at kinesere flest går slik. Jeg påpekte det for en kinesisk venninne, som lo og sa "Wang wang," som rett og slett er lyden av en kineser som spaserer nedover gaten. Det er store skritt. Kinesere liker ikke spesielt godt å gå. De prøvde det en gang. Det blir fortsatt kalt Den Lange Marsjen. Da gikk de til gjengjeld ganske langt, jeg skal gi dem det.

Det mest interessante er hvordan japanske jenter går. De går slik. Jeg har faktisk ikke lagt merke til dette før. Alle jenter går sånn. Jeg har fått påpekt fra flere av mine venner tidligere at jeg har hatt en sånn gange, men hallo, dette er ekstremt. Tegningen overdriver ikke. Og det er et helt folkeslag hvor den kvinnelige delen av befolkningen går slik. Ihvertfall unge jenter. Jeg vil anta at det er gjort med vilje for å gjøre seg søt og sårbar. Jeg har ingen annen forklaring på fenomenet.

Det kan forøvrig være nok en grunn til at japanere ikke akkurat har markert seg noe videre i damelangrenn, men det er altså bare min personlige antagelse, altså.