[Om et lite mysterium XII.]

Jeg har fått et nytt postkort.

Motivet er en babydinosaur. Et eksemplar av nøyaktig denne dyrearten hadde besøk av i leiligheten min julen 2007 i Taiwan. Det var dødsskummelt.

Dette kortet er igjen sendt fra Miami, Florida. Det gir ikke mening. Jeg skjønner ikke hvordan personen rekker alle forflytningene. Det er samme skrift. Samme tusj. Ulike steder.

Teksten fikk meg til å le høyt, selv om jeg var alene da jeg hentet posten: "Il pleut sur la plage?"

-Ici? Non, svarer jeg da.

Mistenkte så min danske venn A, noe jeg har gjort en stund. Han kan kinesisk, er glad i norsk og norske diskusjoner, og jeg har ikke en så voldsom god oversikt over hva han gjør, når han ikke sitter og sjekker hvilken kanal Earth Hour går på tv. Dessuten mener jeg å huske at han også kan fransk.

...Sjokket var derfor stort da jeg gravde videre i postbunken og oppdaget at jeg hadde fått to postkort i dag. Dette kortet er faktisk fra Anders. Han skrev at jeg var digg og sånn.

Nei da.

Han skrev derimot at det ikke var Konfusius-sitater på kortet, men at han var i New York og at han håpet alt sto vel til. Dét gjør det. Han har faktisk håndplukket kortet til meg. En dødkattekvinne er også en god kattekvinne.

På lørdag fikk søsteren og jeg et kort fra pappa som har vært i Ghana. Pappa har aldri sendt for mange postkort. Sannheten er nok heller at han aldri har sendt noen, men jeg har sagt at nå som også pappa vet hvordan man utøver disse nymotens greiene, ser jeg frem til mange flere postkort fra han.