[Om stakkars meg.]

Å. HERRE. GUD.

Så langt har 2011 vært et skikkelig drittår. Det nytter ikke komme og si at karma lønner seg, for aldri har jeg oppført meg bedre, og aldri- jeg mener seriøst ALDRI - har verden jobbet meg mer i mot. Aldri aldri aldri.

Kort oppramsning av kjipe ting som har skjedd meg:

1. januar: Oversvømmelse i garasjen. Jeg er alene hjemme og er i sjokk, før jeg kommer på at jeg har en rørleggerkamerat som ikke bare vet hvordan jeg får skrudd av vannet, han kan også fortelle meg hvor kranen jeg skal skru av er. Det var tydeligvis han som hadde satt opp systemet. Allikevel fører dette med at på den første dagen i året må jeg koke vann i vannkoker og vaske meg med klut, fordi alt varmtvannet er brukt opp.

2. januar: Foreldrene mine kommer hjem og oppdager at det ikke er bare garasjen som er oversvømt. Skoboden bader også i vann. Det er i det store og hele mest mine sko som flyter frem og tilbake i vår nyanlagte private innsjø. Mine sko er som regel kjøpt i Kina og på Taiwan, og tåler derfor egentlig ikke svømmeturer noe særlig.

3. januar: Jeg bruker Itouchen min som vekkerklokken. Tror du den funker? Nei. Jeg forsover meg selvsagt de tre påfølgende dagene fordi Apple nekter å være behjelpelig med problemet. Mobilen min har selvsagt ikke en alarm som virker mer enn kanskje én gang i uken. Dette er selvsagt tilfeldig hver eneste gang, og trenger ikke nødvendigvis være på de dagene den er innstilt på å ringe.

8. januar: Jeg oppdager at deler av alkoholforådet mitt er forsvunnet. Jeg banner mye, for jeg vet det ikke er jeg som har drukket det opp, men det er jo ingen andre heller i følge dem selv, og når ingen synder er tatt, kan ingen gjøre opp for det.

10. januar: Det vi har tatt for å være en ganske overdreven influensa viser seg å være ganske alvorlig og pappa blir innlagt på sykehus uten at de helt vet hvorfor han er kjempesyk. Dagen etter er han enda verre og blir hasteoperert. Uken etter kan kun beskrives med verst. Guttene kommer hjem på besøk og status i hjemmet er i det hele tatt ganske så kjipt før pappa etter to uker heldigvis blir i så fin form at vi kan ta han med oss hjem igjen.

22. januar: Jeg tenker at nå har jeg vært den gode hjemmeværende datteren mer enn kjempelenge og at det er på tide å se venner igjen. Modern er helt enig og ønsker meg vel avgårde, klokken syv lørdag kveld. Det er nå jeg oppdager at flere deler av alkoholageret jeg har klart å hamstre opp etter en semihvit november og desember er forsvunnet. Jeg vet at det ikke er jeg som har drukket det opp, og kaster beskyldninger over en lav sko, uten at synderen blir funnet nå heller. Jeg vet ikke hva som er mest frustrende med å bo hjemme, at det er for sent å kjøpe øl klokken syv på en lørdag, eller at alt foreldrene mine har å tilby som kompensasjon er det gode rådet om at jeg burde finne et bedre oppbevaringsted.

24. januar: Jeg arvet mobilen til søsteren min etter at den forrige jeg hadde valgte å takke for seg. Den fungerer helt fint, til jeg oppdager på mandag at grunnen til at jeg ikke har fått meldinger på en hel uke, er at den har tydeligvis vært full av meldinger uten å si fra til meg. En rask sjekk bakover i innboksen viser at dette har skjedd flere ganger uten at jeg har vært klar over det. Livet er jo litt mer spennende for oss eiere av mobiler som kun tar i mot meldinger en dag i uken. Problemet er at jeg ikke søker denne spenningen i hverdagen.

25. januar: Jeg får min første parkeringsbot. Om noen skulle lure på hvordan de skal bli kvitt 700 kroner har jeg en varm anbefaling: Parker på høyre side for inngangen til Rimi i Sandvika. Det nytter ikke at du har en parkeringslapp, at du har vært inne i nøyaktig fire og et halvt minutt, eller at du bare har gjort gode gjerninger hele dagen, som å gå tur med den syke pappaen din fordi du er redd for at han ikke kan gå hjem selv, lage middag til familien, ta med deg søsteren din på hundebesøk (selv om du ikke liker dyr) til en venninne, og til slutt face en av dine største frykter- kjøre bil, slik at du kan handle mat til familien din.

Nå holder det.