[Om å overvinne angsten.]

Første gang jeg sto på slalåm var jeg seks år. Det er sannsynligvis den mest traumatiske episoden i hele min barndom. Jeg skal ikke legge ut hele historien i detalj, dette skal ikke handle om ski. Jeg liker å stå på ski. Jeg kan allikevel nevne såpass at midtveis i historien dukker det opp et par brukne ribbein. De er ikke mine, men en voksen manns, og det var helt klart min skyld. At historien likevel ender godt, skal pappaen min ha all ære for. Pappaen min er nemlig en smart kar riktig så ofte. Noe av det smarteste han har gjort noen sinne, tror jeg allikevel var da han bestemte seg for at skiangsten ikke skulle sette seg i meg, og dagen etter den mest traumatiske dagen i mitt liv, dro han meg grytidlig opp om morgenen, og vi sto i barnebakken hele dagen.

Moralen er at om du redd for noe, skal du møte frykten til det ikke er skummelt mer.

Dette tenkte jeg på da jeg satte meg inn i bilen i dag. Som nevnt, jeg hater virkelig å kjøre bil. Jeg hater å rygge, jeg hater å kjøre i oppover bakke, jeg hater å stoppe i veikryss, og jeg hater mest av alt å parkere. Om jeg skulle oppdage at den fremtidige Mannen i Mitt Liv ikke kjører bil, da vil det derfor ikke være Mannen i Mitt Liv stort lenger. Parkeringsboten på tirsdag var derfor alt annet enn motiverende for mitt liv on the road. Jeg sverget dyrt og hellig på at dette var en risiko jeg aldri skulle løpe igjen, og la sertifikatet på hyllen.

I dag angret jeg, for såpass selvinnsikt har jeg. Det var jo litt tåpelig å ta en slik avgjørelse. Jeg insisterte derfor på at jeg skulle kjøre søsteren min, da hun sa hun skulle levere noen ting til en venninne. Jeg er jo verdens beste storesøster.

Det gikk fint. Ingen bøter på veien til, jeg fikk parkert i verdens største innkjørsel og hjertetakten hadde nesten sunket til normal rytme igjen, da vi skulle kjøre hjem igjen. Bilene i innkjørselen sto veldig nærme. Plutselig sto det en telefonstolpe nesten midt i veien, og det var liksom søppelkasser og postkasser overalt.

Tine: Hmm. Tror du jeg klarer å svinge ut av denne oppkjørselen her?
Benedicte: Vil du ha et ærlig svar?
Tine: Er det ikke noe hyggelig kan du i grunn la være å svare.
Benedicte: Ok.
Tine: Så?
Benedicte: ...

Det er fint når du har familiens støtte i ryggen.

(Det gikk bra.)