[Om Hang Zhou.]

Noe av det aller siste jeg gjorde i Kina før jeg flyttet hjem igjen, var å besøke den gamle byen Hang Zhou. Hang Zhou har tidligere fungert som Kinas hovedstad to ganger, og har derfor veldig mange severdigheter. Det er en kunstig innsjø, det er en fantastisk vakker park, det er gamle bygninger og historisk viktige plasser.

De fleste drar derfor til denne byen for å oppleve alt dette. Jeg hadde på dette punktet sightset Kina veldig mye, og tro meg når jeg sier at har du sett et museum i Kina, da har du sett så godt som alle. Dessuten, etter å ha jobbet på EXPO følte jeg at jeg hadde tatt mine bilder for denne gang. Jeg hadde opplevd nok steder med helt rett fengshui, og jeg hadde spist nok lokal mat. Min tur var derfor for å se på rugby, drikke øl, og hjelpe en kamerat som skulle arrangere en fest for Heineken. De fleste mennesker burde vært glad for at den besøkende har en slik innstilling til ting. Guttene jeg bodde hos var allikevel (overraskende) ivrige på at jeg skulle oppleve så mye så mulig av det byen var kjent for. Det ble derfor en del "Ri på hest og se på blomst," som er det kinesiske ordtaket for speedsightseeing.

Dette er fra første runde av rugbykampen. Rugby viste seg å være en skuffende kjedelig sport å se på, så jeg ga det hele opp ganske fort.

Jeg bestemte meg derfor for neste punkt på "Ting å gjøre i Hang Zhou." Guttene hadde vært framsynte og storhandlet øl på forhånd. Handleansvarlig hadde tatt listen svært bokstavelig og handlet akkurat det som sto på handlelisten: "Beer."

Høydepunket på hele kampen for min del var allikevel da kampen var over.



De vestlige rugbylagene har masse ulike tradisjoner og det var helt håpløst å følge alle reglene for meg som var utenforstående. Jeg fikk allikevel med meg at alle spillerne var pålagt å gå med hatt til enhver tid mens de ikke var på banen, og at om man oppførte seg teit måtte man drikke øl ut av en støvel. Naturlig nok førte det ene gjerne til det andre.



Men, som sagt, det var også en obligatorisk sightseeingrunde på programmet. Dette er en kustatue.

Dette er innsjøen.

Dette er en partybåt på innsjøen.

Dette er en kjent kriger som hadde vært i Hang Zhou.

Den statuen var så fin at jeg tok to bilder av den.

Vi var på en restaurant som serverte Hang Zhou spesialiteter, som tydeligvis alltid er svin. Som nevnt tidligere var jeg etter et syv måneders opphold i Kina ikke spesielt giret på kinamat. Allikevel var dette noe jeg bare "måtte" få med meg. Da begge guttene som tok meg med ut er jøder, fant jeg det ganske ironisk at når jeg for en gangs skyld skal tvinges til å spise gris, skulle det være av Israels utvalgte folk. Da jeg påpekte det, ble jeg forklart at kosher var bare så 1945. Her er et skiltet til en restaurant vi ikke gikk inn på. Hovedsaklig fordi også denne restauranten reklamerte for lokale Hang Zhou-spesialiteter. Fra Alaska.

Dette bildet er fra mitt siste måltid i Shanghai, dagen jeg kom hjem fra Hang Zhou. Jeg siterer "For all menu to go, side dishes and vegetables can not provide. Please understand it."

[Om å overvinne angsten.]

Første gang jeg sto på slalåm var jeg seks år. Det er sannsynligvis den mest traumatiske episoden i hele min barndom. Jeg skal ikke legge ut hele historien i detalj, dette skal ikke handle om ski. Jeg liker å stå på ski. Jeg kan allikevel nevne såpass at midtveis i historien dukker det opp et par brukne ribbein. De er ikke mine, men en voksen manns, og det var helt klart min skyld. At historien likevel ender godt, skal pappaen min ha all ære for. Pappaen min er nemlig en smart kar riktig så ofte. Noe av det smarteste han har gjort noen sinne, tror jeg allikevel var da han bestemte seg for at skiangsten ikke skulle sette seg i meg, og dagen etter den mest traumatiske dagen i mitt liv, dro han meg grytidlig opp om morgenen, og vi sto i barnebakken hele dagen.

Moralen er at om du redd for noe, skal du møte frykten til det ikke er skummelt mer.

Dette tenkte jeg på da jeg satte meg inn i bilen i dag. Som nevnt, jeg hater virkelig å kjøre bil. Jeg hater å rygge, jeg hater å kjøre i oppover bakke, jeg hater å stoppe i veikryss, og jeg hater mest av alt å parkere. Om jeg skulle oppdage at den fremtidige Mannen i Mitt Liv ikke kjører bil, da vil det derfor ikke være Mannen i Mitt Liv stort lenger. Parkeringsboten på tirsdag var derfor alt annet enn motiverende for mitt liv on the road. Jeg sverget dyrt og hellig på at dette var en risiko jeg aldri skulle løpe igjen, og la sertifikatet på hyllen.

I dag angret jeg, for såpass selvinnsikt har jeg. Det var jo litt tåpelig å ta en slik avgjørelse. Jeg insisterte derfor på at jeg skulle kjøre søsteren min, da hun sa hun skulle levere noen ting til en venninne. Jeg er jo verdens beste storesøster.

Det gikk fint. Ingen bøter på veien til, jeg fikk parkert i verdens største innkjørsel og hjertetakten hadde nesten sunket til normal rytme igjen, da vi skulle kjøre hjem igjen. Bilene i innkjørselen sto veldig nærme. Plutselig sto det en telefonstolpe nesten midt i veien, og det var liksom søppelkasser og postkasser overalt.

Tine: Hmm. Tror du jeg klarer å svinge ut av denne oppkjørselen her?
Benedicte: Vil du ha et ærlig svar?
Tine: Er det ikke noe hyggelig kan du i grunn la være å svare.
Benedicte: Ok.
Tine: Så?
Benedicte: ...

Det er fint når du har familiens støtte i ryggen.

(Det gikk bra.)

[Om stakkars meg.]

Å. HERRE. GUD.

Så langt har 2011 vært et skikkelig drittår. Det nytter ikke komme og si at karma lønner seg, for aldri har jeg oppført meg bedre, og aldri- jeg mener seriøst ALDRI - har verden jobbet meg mer i mot. Aldri aldri aldri.

Kort oppramsning av kjipe ting som har skjedd meg:

1. januar: Oversvømmelse i garasjen. Jeg er alene hjemme og er i sjokk, før jeg kommer på at jeg har en rørleggerkamerat som ikke bare vet hvordan jeg får skrudd av vannet, han kan også fortelle meg hvor kranen jeg skal skru av er. Det var tydeligvis han som hadde satt opp systemet. Allikevel fører dette med at på den første dagen i året må jeg koke vann i vannkoker og vaske meg med klut, fordi alt varmtvannet er brukt opp.

2. januar: Foreldrene mine kommer hjem og oppdager at det ikke er bare garasjen som er oversvømt. Skoboden bader også i vann. Det er i det store og hele mest mine sko som flyter frem og tilbake i vår nyanlagte private innsjø. Mine sko er som regel kjøpt i Kina og på Taiwan, og tåler derfor egentlig ikke svømmeturer noe særlig.

3. januar: Jeg bruker Itouchen min som vekkerklokken. Tror du den funker? Nei. Jeg forsover meg selvsagt de tre påfølgende dagene fordi Apple nekter å være behjelpelig med problemet. Mobilen min har selvsagt ikke en alarm som virker mer enn kanskje én gang i uken. Dette er selvsagt tilfeldig hver eneste gang, og trenger ikke nødvendigvis være på de dagene den er innstilt på å ringe.

8. januar: Jeg oppdager at deler av alkoholforådet mitt er forsvunnet. Jeg banner mye, for jeg vet det ikke er jeg som har drukket det opp, men det er jo ingen andre heller i følge dem selv, og når ingen synder er tatt, kan ingen gjøre opp for det.

10. januar: Det vi har tatt for å være en ganske overdreven influensa viser seg å være ganske alvorlig og pappa blir innlagt på sykehus uten at de helt vet hvorfor han er kjempesyk. Dagen etter er han enda verre og blir hasteoperert. Uken etter kan kun beskrives med verst. Guttene kommer hjem på besøk og status i hjemmet er i det hele tatt ganske så kjipt før pappa etter to uker heldigvis blir i så fin form at vi kan ta han med oss hjem igjen.

22. januar: Jeg tenker at nå har jeg vært den gode hjemmeværende datteren mer enn kjempelenge og at det er på tide å se venner igjen. Modern er helt enig og ønsker meg vel avgårde, klokken syv lørdag kveld. Det er nå jeg oppdager at flere deler av alkoholageret jeg har klart å hamstre opp etter en semihvit november og desember er forsvunnet. Jeg vet at det ikke er jeg som har drukket det opp, og kaster beskyldninger over en lav sko, uten at synderen blir funnet nå heller. Jeg vet ikke hva som er mest frustrende med å bo hjemme, at det er for sent å kjøpe øl klokken syv på en lørdag, eller at alt foreldrene mine har å tilby som kompensasjon er det gode rådet om at jeg burde finne et bedre oppbevaringsted.

24. januar: Jeg arvet mobilen til søsteren min etter at den forrige jeg hadde valgte å takke for seg. Den fungerer helt fint, til jeg oppdager på mandag at grunnen til at jeg ikke har fått meldinger på en hel uke, er at den har tydeligvis vært full av meldinger uten å si fra til meg. En rask sjekk bakover i innboksen viser at dette har skjedd flere ganger uten at jeg har vært klar over det. Livet er jo litt mer spennende for oss eiere av mobiler som kun tar i mot meldinger en dag i uken. Problemet er at jeg ikke søker denne spenningen i hverdagen.

25. januar: Jeg får min første parkeringsbot. Om noen skulle lure på hvordan de skal bli kvitt 700 kroner har jeg en varm anbefaling: Parker på høyre side for inngangen til Rimi i Sandvika. Det nytter ikke at du har en parkeringslapp, at du har vært inne i nøyaktig fire og et halvt minutt, eller at du bare har gjort gode gjerninger hele dagen, som å gå tur med den syke pappaen din fordi du er redd for at han ikke kan gå hjem selv, lage middag til familien, ta med deg søsteren din på hundebesøk (selv om du ikke liker dyr) til en venninne, og til slutt face en av dine største frykter- kjøre bil, slik at du kan handle mat til familien din.

Nå holder det.

[Om et lite mysterium.]

Jeg har fått et veldig merkelig postkort. Det er veldig hyggelig med postkort. Jeg samler på dem, og på en god dag, og da helst i internasjonalt samvær, kan det godt hende at jeg maser på bidrag til samlingen min. Om det er fra Voss eller Uganda, alle bidrag like kjærkomne.

Det har hendt at jeg har fått kort fra venners venner. Det har vært uforventet, men jeg har allikevel blitt fortalt at det er blitt bestilt, så det har ikke vært så overraskende som det kanskje burde vært.

Dette postkortet er merkverdig av mange årsaker, men alt grunner i det samme: avsenderen ønsker å være anonym, og har virkelig gjort mye for at det skal være slik.

Motivet er japansk, men produsenten er nederlandsk. Et kort søk på nett viser at de har filialer i Tokyo, Lieden og Boston.

Kortet er stemplet, men det står hverken landet, eller byen det er sendt fra. Frimerket er fra USA.

Det er skrevet "Her har du et postkort til samlingen din. 新年快樂!"
Avsender bør da være norsk. Andre ting som tyder på at avsender er norsk og ikke bare har fått meldingen oversatt til norsk er at adressen min er forkortet: "...veien" er blitt "vn.". Kinesisken betyr "Godt nyttår" og er skrevet med tradisjonelle tegn, noe som avgrenser det store flertall av de det muligens kunne vært. Mitt inntrykk er at dette er en jenteskrift, uten at det gjør meg noe klokere.

Hvem har sendt meg et nyttårskort?

[Om Shanghaidager.]

Jeg har prøvd å lage en oppsummering av den siste tiden i Shanghai. Jeg får ikke skrevet om alt. Til det er det for mye som skjedde, de nevneverdige mennesker for mange, og inntrykkene for ubeskrivelige. Dette er et forsøk. Det er lagt i svært lite kronologisk rekkefølge, bare så det er sagt.

Dette er altså her jeg jobbet i 2010. Akkurat her. Her fortalte jeg kineserne at vi var 4,8 millioner mennesker som var glade i å gå på ski, spise sjømat, og beskue nordlyset, og det var her jeg, som en del av jobben, hørte på den norske EXPO-hiten Powered by Nature og Secret Gardens Night Mode Suite kontinuerlig i seks måneder. Tanken gjør meg fortsatt en smule gal.

Dette er fra da paviljongen hadde med Marit Larsen på et slags resturantkonsept hvor man lager maten selv. Vi snakket hverken med Marit Larsen eller merket noe til om hvorvidt hun egentlig lagde noe særlig mat. Jeg slet med dumplings. De jeg lagde ble så stygge at damen som skulle hjelpe oss, kastet dem når hun trodde jeg så en annen vei. Dette er forøvrig også den samme dagen jeg hadde skrytt hemningsløst til alle om at akkurat denne måneden ville jeg ha penger på konto dagen før lønning, helt til jeg sjekket saldo og oppdaget at jeg hadde omlag 3,37 kroner igjen på konto.

Her snakker vi ikke med Marit Larsen.

Dette er fra de europeiske bypaviljongene. Madrid, om ikke husker feil. Muligens kanskje London.

Den thailandske kronprinsessen besøkte paviljongen vår. Det skal sies at vi hadde forventet en dame noe mer glamorøs (Prinsessen til høyre), men det er hun som skal arve hele gildet, og da er det jo strengt tatt det samme om hun velger å gå i en rosa rutete flanelskjorte.

Vi hadde ansattfest. Jeg var ansvarlig for partyeffekter, og brukte selvsagt hele budsjettet på solbriller.

Suksess.

En dag sjefen min, Hun med Rødt Hår og jeg var ute og gikk, kom vi over denne vognen.

Dette er en av de beste reklamekampanjene jeg har sett.
"The most enjoyable way to learn Chinese: Qingdao Pijiu '在中国喝酒，会说'青岛啤酒'可能比会说'你好更重要'[Qingdao Øl, når du drikker alkohol i Kina, kan det være viktigere å kunne si 'Qingdao Øl' enn 'hallo']".

Shanghai Skyline.

Alle mine følelser samlet.

En dag vi var på Super Brand Mall kom vi over denne plakaten, som kunne fortelle at norsk laks nummer ti million ville ankomme Kina ganske snart. Det var fint, jeg hadde lurt på hvordan han lå an i løypa.

Jeg laget et persongalleri på jobben som telte til slutt over femti personer. Dette er et lite utdrag. Jeg er prinsessen med hjertet rundt halsen.

Svenskene arrangerte rulleskøytedisko. Jeg gikk til frisøren med et bilde av Michael Jackson type 10 år og sa jeg ønsket samme hårfrisyre. Dette var resultatet.

Siste EXPO-dag hadde vi fancy middag og diplomutdeling. Se så glad jeg er for at jeg aldri skal måtte stå og høre på Secret Garden igjen.

[Om hvordan unngå å få nervøse barn.]

Hele kjøkkenet og halve gangen vår lå røyklagt. Det luktet svidd. Veldig svidd. Modern gikk fort ut på kjøkkenet for å finne ut hva røykkilden var. Opplysende (og noe stresset) kom det fra Benedicte, som satt i naborommet:

Benedicte: Eh... Mamma, det lukter brent her!

Modern: Jammen så ikke lukt da!

Benedicte: Ok!

Jeg så rart på henne.

Modern: Trikset er å begynne med bagatelisering i en tidlig alder, da blir det vant til det før de blir gamle nok til å begynne å stille spørsmål ved det hele.

(Minutter senere fant vi ut at det hele skyldtes at oppvaskmaskinen hadde forsøkt å fortære en stekespade, noe som selvsagt hadde endt med en lei forstoppelse.)

[Om all forskjell i hele verden.]

Jeg kan ikke mye koreansk. Absolutt ikke noe verdt å nevne en gang, men jeg kan litt. Noen få setninger jeg har plukket opp fra venner. Det er selvsagt mest av typen "Skål" og "Jeg elsker deg." De klassiske man gjerne lærer først på de fleste nye språk. I flere år har jeg dessuten gått rundt og trodd at jeg har kunnet uttrykket for "Jeg er sulten." Til tross for at jeg hører veldig mye på koreansk popmusikk har det kun slått meg som noe merkelig i det siste at dette "Jeg er sulten" har vært en gjenganger i de fleste koreanske sanger. Gjerne de lange, triste balladene.

Det ga uendelig mye mening med en gang jeg oppdaget at 보고 싶어요 betyr "Jeg savner deg."

[Om kommunikasjonsvikt.]

Moren min forstår meg ikke. Eller, jeg forstår ikke mamma, noen ganger. Jeg har som oftest verdens beste mor. Det er som regel først når hun prøver å bli noe mer enn det at kommunikasjonen vår har en lei tendens til å falle ut.

Modern: Å Tine! Så fint at du er hjemme!

Hun kastet seg om halsen på meg.

Tine: Joda, takk for det. Voldsom til gjensynsglede, det er åtte timer siden sist.
Modern: Jammen jeg har en overraskelse til deg! Eller, det skulle være en overraskelse før jeg oppdaget at jeg ikke klarte å vente helt til påske.
Tine: Påske?
Modern: Jeg har funnet en strikkeoppskrift på PÅSKESOKKER! Og de er så fine! Jeg tenkte jeg skulle strikke grønne og gule kyllinger på leggene dine, men du skal selvsagt få velge farger selv.
Tine: Påskesokker? Mamma, jeg er 23.
Modern: Tine, det går fint. Jeg har funnet voksenstørrelser.
Tine: Jammen, kyllinger?
Modern: Vil du ha dem i lilla eller blått i stedet?
Tine: Å. Herre. Gud.

[Om julen 2010.]

Julens store høydepunkter i år:

• Vi fikk julestrømper i år. Fjorårets fadese hvor vi hadde tatt det for gitt at vi skulle få julestrømper var katastrofal. Foreldrene våre fikk hver for seg mer i sine enn vi fikk tilsammen i våre. Det ble selvsagt et voldsomt rabalder før misforståelsen om at det ikke lønner seg å mase ble oppklart. Lærdom til alle barn der ute: Det lønner seg å mase.
• Jeg fikk rosinen i grøten (Vi har nøtteallergikere hos oss). Pappa hadde som vanlig latt som han hadde svelget den to ganger før jeg rakk å oppdage at den lå der. Hurra for meg.
  
• Bror 1 hadde blitt så misunnelig på kjelken han hadde kjøpt Bror 2 i gave at han hadde like så godt kjøpt en til seg selv også og pakket under treet. Alle syntes dette var en klar forbedring fra året hvor ingenting ble kjøpt eller de årene hvor det ble kjøpt våpen, så sant og si er dette en klar solskinnshistorie på alle vis.
• Jeg er offisielt blitt voksen. Tre av fire søsken ønsket seg ski, noe de også fikk. Jeg fikk forsikring- noe det har vist seg nemlig at jeg ikke har hatt siden jeg var atten. Hello hoppe fra ti-meteren og sykling uten hjelm.
  
• Jeg fikk julegave av jobben. Hvor jeg er julevikar. Jeg har seriøst aldri eid så mye vin i hele mitt liv.
  
• Jeg har stampet i kameraten mins vedfyrte utestamp. Det var forøvrig en ganske selsom affære. Da jeg dro fra hytta tredje juledag tenkte jeg jo selvsagt at bikinien, den kunne jeg jo legge igjen. De fine bikiniene lå i en eske et sted mellom Shanghai og Norge, noe som ville gjøre meg bikiniløs hjemme, men hvem trenger bikini i desember? Kjente siste ord. Det første som møtte meg i døren da jeg kom hjem fra jobb fjerde juledag var en stampeinvitasjon. Etter to raske vurderinger, bestemte jeg meg for at den neonrosa bikinien med frekke stjerner Verstevennen og jeg kjøpte for seks år siden umulig kunne være så liten som det jeg syntes den så ut som (den var nok det allikevel, ble det siden påpekt, men det er en annen historie). Allikevel, jeg dro. Dagen etter skulle det viste vannet seg å være så varmt som jeg klagde over, og jeg pådro meg førstegrads forbrenning fra knærne og ned. Det positive med det var selvsagt at jeg de to påfølgende dagene ikke akkurat frøset på leggene.

Om jeg skulle måtte velge mellom å ikke ha juleferie eller å ha juleferie, som jeg har kunnet noen år, vil jeg si at det siste nok er å foretrekke.