[Om de vennene man har til jul.]

Årets (etter alt å dømme) siste joggetur ble i dag. Jeg skulle løpe, møte Svine-Tina, ta følge hjem til meg. Vi skulle drikke te, snakke om utvekslingen hun skulle på, og fordi jeg skulle på jobb dagen etterpå, skulle jeg legge meg tidlig. Jeg tok på meg lillesøsters gå-tur-i-våt-skog-joggesko, den største hettegenseren jeg eier (det vil si, den hvor det står 1. Høvik Sjø Speidergruppe på), den styggeste brune luen i skapet, turkise stripete vanter, en hals fra forrige århundre og en meget signalgul refleksvest. Det er viktig å synes når man er ute og jogger om kvelden. Ikke bare av sikkerhetshensyn, men åpenbart også fordi man faktisk jogger. Jeg lot være å sjekke i speilet to ganger på veien ut. Om det skulle falle noen inn å kommentere en stakkars jogger tredje juledag, ville jeg håpe at de valgte å kommentere at noen faktisk jogget tredje juledag som noe fornuftig, snarere enn det valgte antrekket. Needless to say, jeg følte meg i alle tilfeller ikke spesielt kul da jeg gikk ut døren. Snarere tvert i mot.

Jeg møtte henne ved Høvik Stasjon. "Centra?" sa hun. "Okay," sa jeg.

Vi kjøpte frukt og vanilje kesam, ikke type mager. Det var jo jul- og jeg hadde jogget i tolv og et halvt minutt. I det vi kommer ut av Centra braste det en guttebil inn på parkeringsplassen. Jeg vinket i overkant mye, selv for meg å være. Jeg trodde nemlig det var brødrene mine, som jeg visste var ute og kjørte.

Det var ikke dem.

I stedet var det de kule guttene på trinnet over meg på barneskolen. De kjekke guttene i speideren som jeg selvsagt aldri hadde turt å snakke med. De guttene som fortsatt gjorde at jeg ble rød i kinnene og skulle ønske at jeg fikk lov til å gå med mascara og den lilla glitterøyenskyggen som jeg hadde fått i Girls og som lå øverst i skuffen og jeg bare tok på meg hvis mamma dro på jobb før jeg gikk til skolen. Du vet, de guttene. Og jeg gikk plutselig i syvende klasse igjen. Hodet var heldigvis ikke så tomt for omløp som det en gang i tiden ville blitt. Jeg rev refleksvesten over hodet før dørene rakk å åpne seg. Det andre... Jeg håpet de lot merke til treningstightsene i det minste. De ville jo forklare en del.

Det skulle vise seg at den iherdige vinkingen min ikke hadde vært forgjeves. Svine-Tina kjente de. Vi fikk juleklemmer og et kjapt "Venta, vi skal bare rekke ølsalget, så kan vi prate," før to av dem løp inn og den siste lurte på om de skulle kjøre oss hjem.

Jeg har følt meg kulere. Jeg har ønsket at jeg i det minste hadde sett i sminkepungen før jeg skulle ut døren. De la ut om ferdige masterstudier og legestudier, og var hyggeligere enn jeg er selv når jeg prøver. Het ikke jeg også nesten det samme som Tina? Jojo. Var jeg ikke 87? Jojo. Det luktet gutteparfyme i hele bilen, bortsett fra det som jeg uten særlig tvil visste at var beviset på en joggende meg. Fêtt. Jeg håpet ikke det satte seg i skinnsetene.

Svine-Tina så overrasket på meg da de hadde kjørt. Hun hadde ikke snakket med de siden ungdomsskolen. Så snakket vi en del om hvor rart det er med de tidligere vennene dine som du kun ser en gang i året, og at det noen ganger er derfor dere egentlig er venner fortsatt.

[Om hjemme-Tine.]

De kaller det visstnok reversed culture shock, disse amerikanerene. Det handler om å flytte hjem igjen, og allikevel føle at man ikke passer inn, eller å ikke helt klare å følge de så altfor vante normene man gjerne i utgangspunktet var så glad for å slippe unna at man gjorde sitt ytterste for å glemme dem.

Det er ikke en lidelse jeg dveler så mye over. Jeg humret litt da vi snakket om det, den amerikanske EXPO-vertinnen og jeg, bare dager før vi begge skulle reise hjemover til den normale hverdagen. Det skulle bli greit å få inn gamle rutiner igjen. Helgefri. Soverom man ikke delte. En jobb som ikke besto 75 prosent av tiden av å motta onde eder fra et folk som antok at du ikke forsto hva de sa om deg (noe som gjerne gjorde at de la på litt ekstra som for å forsikre seg om at du da kanskje forsto dem allikevel). Konstant nedstirring av mennesker og en evig kø av folk som ville ta bilder med deg. Alt til sin tid. Det hadde vært gøy i mai. Nå var vi rimelig lei mye av EXPO, begge to. Hun, en afroamerikaner som var i Asia for første gang. Jeg, en norsk jente hvis Asia-erfaring enkelte ganger hadde blitt så godt konstantert av jeg nesten glemte at jeg ikke var født med spisepinner i den ene hånden og V-tegn i den andre. Hun snakket til meg om reversert kultursjokk. Ha! For noe tull.

Allikevel, jeg merker det kanskje når jeg kommer hjem, at det er ett eller annet. Jeg sier når, for det har vært sånn før også. Jeg går liksom gjennom en prosess. Jeg tar det rolig de første dagene, for som regel har den siste uken før avreise vært svært hektisk. Jeg er mye med familien. Leser. Spiser knekkebrød med ost og drikker vann fra springen. Gjennoppdager muligheten til å nyte stillheten og hvor deilig det er å kunne stå midt i veien, men allikevel vært helt alene. Jeg møter det søsteren min kaller "Kina-vennene" mine. De som vet hva jeg har vært gjennom. Aller helst de som har vært der selv. Det er nesten så jeg trenger en bekreftelse om at det jeg har gjort er sant. Det jeg har opplevd, det har faktisk skjedd. 2010 har gått på hurtigspoling. Jeg har knapt merket at det er passert. Nå er det nesten bare en uke igjen.

Det er de små tingene som er annerledes. Jeg trives i Asia. Det har fortsatt ikke skjedd at jeg et eneste sekund har hatt hjemlengsel, men det er når jeg kommer hjem at jeg innser hvilke fordeler hjemme også har: Undrene en stekeovn kan utrette. At håret mitt ikke inntar fasongen oppned-trekant som følge av at vannet er så hardt. Holiday-dip og smågodt.

Noe reversert kulturkræsj er det ikke jeg lider av. Da jeg bodde i Beijing og en kamerat skulle flytte hjem, spurte jeg hva han skulle hjem til. "My boring German life," svarte han tørt, uten å tilsynelatende være så veldig berørt av sannheten. Det var egentlig ganske godt sagt, slo det meg siden. Nå står jeg her selv og ønsker meg noen måneder med et svært kjedelig normalt liv så jeg kan verdsette en alternativ hverdag så mye som det fortjener. Rutinen stå opp, jobb, hjem, middag, tv, joggetur og seng til en fornuftig tid har blitt etterlengtet til det absurde. For all del ikke misforstå, Shanghai var gull. Jeg bare kjenner at det kroppen min ønsker seg til jul er muligheten til å fordøye alle opplevelsene. Jeg vil kunne sitte i min egen (vel, moderns) sofa uten den evige dårlige grønne samvittigheten som maste "Hvorfor inne? Gå ut! Opplev Kina! Byen! Ungdomstiden!" Det er jo min egen feil at jeg ikke har hadde mer enn to kvelder på syv måneder hvor jeg satt alene i min egen leilighet, foruten om den måneden jeg leste til eksamen. Jeg angrer ikke, men det sier seg jo selv at når man jobber på et sted hvor det er i snitt 24 000 mennesker innom hver dag, da har man kanskje godt av en dag inne når man har fri.

Jeg har troen på nyttårsforsetter. Jeg antar dette er begynnelsen på en utbrodering om mine.