[Om at må man, så må man.]

I går var det et barn som tisset inne på paviljongen vår. Det er helt sant. Bestemoren hjalp den lille gutten til og med, slik at han kunne sikte på den digitale laksen vi har svømmende på gulvet. Vi tilkalte vaskepersonale. Det er dessverre en sannhet at kineserne har et svært åpent syn på dette med at små barn skal få lov til å gå nøyaktig når og hvor det måtte passe dem. Bleier er dyrt og dessuten svært lite naturvennlig. Det er jo en del av dem, så sånn sett gjør de verden en kjempetjeneste. At dette skjedde var derfor ikke noe vi ble så altfor overrasket over. En time senere kom en av de kinesiske jentene løpende. Det var et barn som hadde bæsjet midt inne i paviljongen vår. En bæsj er og blir en bæsj uansett hva du gjør med det, og det var faktisk ikke morsomt denne gangen. Vi måtte holde igjen køen (som selvsagt var rekordlang) mens vaskepersonalet desperat prøvde å skrubbe vekk det som var der.

Av alle ting som ikke var oppgitt på arbeidsbeskrivelsen vil jeg påstå at "Holde igjen 400 kinesere slik at man får vasket bort en bæsj" var den jeg hadde minst regnet med at skulle være nødvendig.