[Om at må man, så må man.]

I går var det et barn som tisset inne på paviljongen vår. Det er helt sant. Bestemoren hjalp den lille gutten til og med, slik at han kunne sikte på den digitale laksen vi har svømmende på gulvet. Vi tilkalte vaskepersonale. Det er dessverre en sannhet at kineserne har et svært åpent syn på dette med at små barn skal få lov til å gå nøyaktig når og hvor det måtte passe dem. Bleier er dyrt og dessuten svært lite naturvennlig. Det er jo en del av dem, så sånn sett gjør de verden en kjempetjeneste. At dette skjedde var derfor ikke noe vi ble så altfor overrasket over. En time senere kom en av de kinesiske jentene løpende. Det var et barn som hadde bæsjet midt inne i paviljongen vår. En bæsj er og blir en bæsj uansett hva du gjør med det, og det var faktisk ikke morsomt denne gangen. Vi måtte holde igjen køen (som selvsagt var rekordlang) mens vaskepersonalet desperat prøvde å skrubbe vekk det som var der.

Av alle ting som ikke var oppgitt på arbeidsbeskrivelsen vil jeg påstå at "Holde igjen 400 kinesere slik at man får vasket bort en bæsj" var den jeg hadde minst regnet med at skulle være nødvendig.

[Om å tenke utenfor boksen.]

Det var den vanlige samtalen:

Kineser: Ikke sant det er mørkt i Norge hele vinteren?
Tine: Jo, i nord.
Kineser: Men, hva gjør de når de skal jobbe da?
Tine: De skrur på lyset.
Kineser: Nordmenn er så utrolig smarte.

Og så den ikke så helt uvanlige fortsettelsen:

Kineser: Kone, kom hit, så skal du få høre. I Norge er det helt mørkt om vinteren.
Kinesisk kone: Er det sant? Men hva gjør de når de skal jobbe da?
Kineser: De skrur på lyset.
Kinesisk kone: Nordmenn altså, de er så smarte.

[Om slitsomme dager.]

Herregud. Ting er travelt. Alle har det travelt, men eksamensperiode og åpning av EXPO og Shanghai- samtidig- det har virkelig vært betydningen av travelhet. Jeg har aldri vært så sliten i mitt liv før, men samtidig så er jeg så fornøyd over at jeg er her. At jeg har endelig blitt ferdig med eksamenene mine har vært en lettelse uten like. So long bøker og endeløse kvelder hvor alle andre var ute og hadde det gøy mens jeg satt inne og leste.

Dagene på EXPO er fortsatt gøy, men er allerede i ferd med å bli svært ensformige. Bussen på vei til jobb er noe absurd. Der sitter vi, halve verden som bor i EXPO Village. Det er slæcke australiere, arrogante arabere, grasiøse japanere, høylydte amerikanere, syngende afrikanere (Hello, my sistah) og så videre og så videre. Det er Babylons tårn med jul, og midt opp i dette sitter jeg med anorakkuniformen min hver morgen og vet virkelig ikke helt hvor jeg skal se. At bestefar fortsatt går og genuint frykter at jeg skal bli Shanghaiet er totalt grunnløst. Den eneste nasjonaliteten som virkelig glimrer med sitt fravær, er naturligvis kineserne selv. Bydelen jeg bor i er minsantens Den Forbudte By 2010. Vi sier det alle. Litt på tull, mest på alvor.

Videre må vi gjennom en sikkerhetskontroll, i tilfelle det var terrorister i blant oss. Det er sjeldent det. Hver morgen må vi scanne alle tingene våre, vise at det går an å drikke fra vannflaskene, skru på mobil, kamera, ipod, eller PC, kaste fra oss lightere og om vi virkelig er uheldige, tømme veskene våre for konstantere at det ikke er noen bomber vi prøver ta med oss. Det blir sagt at kinesere er unøyaktige. Det finnes alltid et unntak for å bekrefte regler. Slik er det også her. Alt blir en vane, dog, og når damen for fjerde gang sveiper over kroppen din for å bekrefte at det er metallknappene på skjørtet som piper, svarer du nesten selv "Thank you for your cooperation," rett og slett fordi du vet så altfor godt at det kommer.

Så går jeg på bussen.

Jeg tar bussen fra stoppet mellom Japan og Kazakhstan...

...forbi Korea...

..og Saudi Arabia, til jeg kommer til den norske skogen.

Livet på jobb er forøvrig også temmelig absurd. En dag kom det for eksempel inn en kineser som presenterte seg selv på kinesisk slik: "Mitt navn er Torstein. Det er mitt norske navn. Fortell meg alt du vet om vikinger." Det stemmer. Torstein. Det trengs kanskje ikke nevnes at han faktisk visste mer om vikinger enn meg. Mye mer. En annen dag kom det inn en kar som ville vite prosentandelene av utvekslingsstudenter i de ulike byene i Norge. Man spør om dukene i restauranten er for salg, om det er sant at nordmenn spiser laks hver eneste dag, og om hvor man skal hen, når man går så mye på tur i fjellet. Finnes det ikke bilveier? Noen vil vite hvor mange ganger elgen føder i løpet av et liv, og noen er igjen mest interessert i hva jeg skal gjøre neste år. 70 % av alle besøkende vil ha bilder av meg. 87 % om jeg spør, noe som det forble med den ene dagen.

De besøkende og jeg kommer godt overens, så lenge de får ta på huden min, klappe meg på hodet, ta bilder i fleng, og le så må sette seg ned over at jeg faktisk kan snakke kinesisk. Ethvert "Ni hao" blir mottatt med applaus. Det kinesiske publikum er ikke vanskelig å underholde. Du må bare bestemme deg for å holde det gående. Vi synger og danser og roper kjempehøyt, noe som akkurat dekker impulsbehovet med omtrent ett minutt. Samtidig er det helt greit at jeg er kjempesint når de sniker/slår/dytter/river i stykker/tramper på utstillingen, eller hverandre for den saks skyld. Det forventes et "Thank you for your cooperation" og tidenes største smil, og da er det ingen som sier noe på det.

I går var det 15 000 besøkende på paviljongen vår. I dag, på en lørdag, hvor det attpåtil regnet (alle tenker jo at det er mindre folk når det regner- noe det selvsagt ikke blir fordi alle gjør det), kan det ha vært 20 000.

Jeg ramler inn døren om kvelden, så utslitt at jeg aller mest hadde foretrukket å sove med skoene på. Allikevel. Det er så gøy. Så ufattelig gøy og inspirerende. Kinesisken min tar av og går på autopilot så mye at jeg nesten snakker kinesisk til besøkende som helt tydelig ikke er kinesiske også. Det må jo i det minste være positivt for noe.

[Om å finne sitt interessefelt.]

Vi har en frukthandler rett utenfor EXPO-landsbyen vi går til ganske ofte. Han er en hjertelig mann som blir såpass ekstatisk hver gang han får møte utlendinger at vi har sverget med hånd på hjertet at vi aldri skal handle frukt hos noen andre enn han. Prisene svinger unormalt mye, selv for Kina, og vi blir uten tvil som regel lurt trill rundt, men det er noen ganger hvor vi betaler så lite at vi håper det til syvende og sist ender i null. Alt han vet om Norge er at vi har et fotballlag som heter Rosenborg, noe som vakte så mye latter hos oss første gangen han sa det at han passer på å si det hver eneste gang vi er innom.

Da vi stoppet innom i går sto han sammen med noen afrikanere. At afrikanerne ikke snakket kinesisk førte selvsagt til store kommunikasjonsproblemer, men stemningen ble betydelig bedre med en gang vi hjalp til litt.

Frukthandler: Hvor er det disse mennene er fra?
Tine: Malawi.
Frukthandler: Det har jeg aldri hørt om.
Tine: Det er i Afrika.
Frukthandler: Afrika? Hmmm... Det virker kjent. Det har jeg hørt om en gang før.

Jeg lo.

[Om matvrak.]

Det er en ærlig sak at vi kun har vært i Shanghai en knapp måned. Vi jobber sammen, bor sammen, og det eneste vi alle har som en helt sikker fellesfaktor, er omtrent bare det at vi ikke kjenner så veldig mange andre i Shanghai. Det vil si, om man i det hele tatt kjenner noen.

Allikevel er miljøet godt, og omtrent alle har hatt sine runder "du er min BESTE venn," uten så altfor mange tilleggsfraser som -i Shanghai, -med rødt hår, -som også liker K-pop. Fra å være førti stykker hvor ingen kjente flere enn kanskje bare noen, har det naturlig nok blitt grupperinger.

I min gjeng er det for eksempel fullstendig akseptabelt for Part 1 å ringe fortvilet over at det er flere ulike middagsplaner på gang. Da er det forventet av Part 2 å innse at fortvilelsen ikke ligger i at det er ulike middagsplaner, men hvordan man skal regne ut logistikken mellom first dinner og second dinner*. Helst bør man også komme med et forslag til en eventuell dessert.

*Det bør allikevel understrekes at det finnes unntak. Dagens eksempel besto av dillemaet indisk curry eller japansk sushi, to matgrupper som sannsynligvis aldri noen sinne vil la seg kombinere på en heldig måte.