[Om den første hjemturen.]

Det var meg og halve Molde på vei til Oslo med fly. De i blått, jeg i en selvsagt heller mindre kledelig neon-whatevz. "Heia Molde" sa mannen foran meg da vi steg ombord i flyet. Flyvertinnen sa det samme tilbake. Fotball. Jeg ble litt kvalm.

Jeg hadde booket billetter tidlig og ordnet meg den beste plassen på hele flyet. Allikevel glemte jeg selvsagt dette da vi skulle sette oss i flyet, og kom først på det igjen da en dame-hooligan deiset ned på plassen jeg skulle ha. Jeg kremtet litt og unnskyldte, men jeg hadde satt meg feil. Kunne jeg få plassen min? Hun lo, dro på det kongeblå fotballskjerfet sitt, og sa at jeg ikke skulle tenke på det, hun var ikke så nøye med hvor hun satt, så det gikk helt fint. Jeg bannet inni meg. Selvsagt gjorde det det, hun hadde jo den beste plassen på hele flyet. Jeg lot det gå. Minutter senere kom det inn en same fra Finnmark med norges største snusleppe. Livet mitt er så alt for absurd til tider.

Da vi landet, lo jeg for meg selv. Moldensere i Oslo er akkurat som moldenserne i Molde. De klagde. Og klagde. De klagde over at det var kaldt. At det var langt å gå på flyplassen (Gardermoen er lengre enn hele Molde sentrum). De var stive og slitne etter den lange flyturen (55 minutter). Herregud, tenkte jeg. Da vi sto og ventet på bagasjen vår, tenkte jeg det enda tre ganger til. Herregud, herregud, herregud. For der sto alle og kjente hverandre. Det var teater-sjefen, og hun som jobber på posten, og på en helt uforklarlig måte følte jeg en viss tilhørighet til dem. Det var som om jeg var på tur med familien min og jeg var flau over noe de gjorde sånn som man bare kan være over noen man egentlig er veldig glad i.

Jeg er hjemme i helgen. Molde har gjort meg godt.