[Om tap av uskyld.]

I går hadde jeg tre av Moldes kinesere på middag. Fiskeboller, en overraskende stor hit, bortsett fra den raspede guleroten, men det var i grunn forventet. Kinesere spiser jo ikke rå mat.

Etter på dro vi på disco-bowling. Det hadde ingen av de prøvd før, men den lengste av den kunne fortelle at moren hans hadde gjort det en gang.

Det var flere av vennene mine som var med også. I starten sto kineserne litt keitete på siden. Det er vanskelig å plutselig skulle forstå den norske sosial-kulturen, og spesielt for de tre guttene min, som er akademikere og liker å sette alt i system for å forstå det. De kommer fra toppskoler i Kina, og har tvilsomt gjort noe annet enn å henge over bøkene sine siden de var store nok til å kunne stå. Jeg lot det stå til, og løp mellom de to klikkene, helt til den ene kineseren plutselig fortalte at han ikke kunne noe norsk. To år i Norge, og det eneste han hadde lært var "Jeg kan ikke norsk".

Det ene ledet til det andre, og før jeg egentlig var klar over hva som foregikk, hadde de norske kameratene mine lært kineserne hvordan de skulle få seg noe på byen her i landet. De var med tungt hjerte at jeg hørte Xu stotre frem:

"Du var jævlig søt. Du må værra' med meg hjem, jævla hæstkuk."