[Om vårt fantastiske byråkrati.]

Det er ikke så mye nytt å melde. Jeg har brukt omtrent en halv regnskog i kølapper for å få sertifisert karakterer hos de ulike ambassader og kontorer, noe jeg mistenker de høyere makter for å være like klare over som meg, for hver gang jeg tenker meg ut av hus begynner det å regne. Sant og si har det begynt å regne litt inne også, for jeg har sølt cola på pcladeren min så til de grader at det har luktet brent lakris på kjellerstuen i tre dager nå. Sistnevnte har jeg, grunnet sjokkskade, ikke helt klart å ta stilling til enda, men at det ikke hadde skjedd hadde det ikke vært for at jeg kjøpte et skrap av en lader i Kina, det kan vi banne på alle sammen.

Alt har nemlig en lei tendens til å gå til helvete for meg når jeg kommer meg hjemover. Jeg har karakterer fra Kina, Taiwan, og USA. Men de sistnevnte er advanced placement eksamenskarakterer som er tatt i Taiwan, men rettet i USA. Før har det bare vært å gå på politistasjonen for å få rett kopi av karakterer. Jeg syklet bort, satt godt i mot 45 minutter i kø, på Østlandets eneste solskinnsdag. Da det endelig ble min tur, kunne damen bare si at hun ikke hadde lov til å hjelpe meg med noe som helst lenger. Slikt må man på ambassaden for. Klønete, påpekte jeg. Ja, sa hun. Og så lot hun det bli neste persons tur.

Dagen etter dro jeg inn til Oslo. Jeg dro til Taipei Office, som skulle ha 105 kroner per kopi, fordi de mente det var like greit å sette et stort stempel på som et lite (til bare 42 kroner) til tross for at jeg hevdet at et lite var mer enn nok. Om man ser bort i fra det, Taipei Office er koselig. Vi snakker om hva jeg har gjort, om hvor fantastisk norsk natur er, hvor viktig det er å lese Bibelen hver dag, og det evige spørsmålet alle kinesere lurer på, hvordan har det seg at vippene mine og håret mitt ikke har samme farge. Det er så mangt man kan lure på, og det blir som gjerne til at åpningstidene blir strukket ut når jeg er der. Taipei Office har nemlig ikke så mange besøkende. Det eneste negative ved hele besøket, var nettopp disse amerikanske karakterene mine. Så jeg tråkket opp til den amerikanske ambassaden.

Den amerikanske ambassade er ikke så veldig hyggelig. Jeg sliter faktisk med å forstår hvorfor noen i det hele tatt skulle ønske seg en tur over dammen etter min opplevelse der. Og jeg tror ikke jeg ble behandlet annerledes enn det som er standard rutine. Først sto jeg i kø i halvannen time. Så kom en kar og kjeftet på meg i fem minutter for at jeg sto ti centimeter til høyre. Og at jeg hadde veske med meg. Da jeg kom til orde spurte jeg om hvor de ønsket jeg skulle legge fra meg arkene jeg skulle ha kopiert. Vakten himlet lett med øynene og sa "Politistasjonen, vel." Og jeg sa nei, for det hadde jeg prøvd. Og da snappet han søren meg alle dokumentene ut av hånden på meg, og stormet inn på ambassaden før jeg i det hele tatt rakk å si at jeg skulle ha to sett av to av de, og ingen av noen andre.

Ti minutter senere kom han heseblesende ut og sa at de ikke kunne hjelpe meg. Nå var det min tur til å himle med øynene. De andre i køen himlet også. For det var en kø for passhentere, ikke for sånne som meg. Og etter mye mas ble vi enige om at jeg sksulle sende den amerikanske ambassaden en mail og spørre om hvordan jeg kunne skaffe meg kopier. Seriøst.

Jeg takket for ingen hjelp, og satte kursen mot den kinesiske ambassaden. Som var stengt. Og dagen etterpå kunne de bare fortelle meg at de ikke kunne hjelpe meg for offisielle kinesiske papirer de kan kunne komme fra Kina.

Jeg begynner å angre på at jeg ikke gikk amokk i sjappen ved siden av skolen hvor de solgte all verdens falske dokumenter, fra Tsinghua karakterer til amerikanske bibliotekskort.